Strand, vann og sjøløver

Epistel 3 i vinterreisen til Argentina og Uruguay.

Før vi dro, hadde jeg ennå ikke klart å finne ut av om det gikk an å bade i sjøen i de to landene vi skulle besøke. Det er for store bølger der,fikk jeg høre. Ikke oppmuntrende for en badenymfe.    Hadde ingen forhåpninger om å kunne legge ut på en lengre svømmetur i sjøen. Å svømme i ferskvann er et bra alternativ. En  dukkert etter en fjelltur for eksempel. Det minner meg om….den beste dukkerten i mitt liv.   Chimanimani, et fjellområde mellom Zimbabwe og Mosambik. Vi hadde besteget Mount Binga (2436 moh) som lå  i et vilt og øde område. Turen til toppen var  krevende, dårlig merka og varmen holdt på å ta knekken på oss. Men på veien ned lå en glitrende, buktende elv og venta på oss!

Det går  an å bade i elver i Uruguay og Argentina. Den mektige Rio de la Plata renner mellom de to landene. Det sies at den ble oppdaga av en sjømann på 1500 tallet. «Samborombon en liten by forutan gata, den ligger ikke inte långt från Rio de la Plata, nestan vid kanten av den blåa Atlanten, ock med pampas bakom sig många hundra grøna mil, dit kom jeg ridande en afton i April, för jag villa dansa tango», sang sjømannen Evert Taube. For en start på en sang og en god historie! (Samborombon er faktisk navnet på en bukt sør for Buenos Aires). Elva er så brei enkelte steder at den ser ut som hav. Vannet er brunt og ser ikke innbydende ut, fargen kommer fra jordsmonnet og det er ikke farlig å bade der.  30-40 minutters reise med toget – koster 5 pesos – tar deg til Tigre, nord for Buenos Aires, et  deltaområde med mye vann og små og store sommerhus. Båter av alle slag snor seg langs kanalene, barn og voksne koser seg i det brune vannet, noen padler, mens andre suser avsted i store luksusbåter. En oase, et pusterom, for dem som bor i byen. Men de flotte sommerhusene er bare for de rike. Vanlige folk tar rutebåten som stopper ved steder hvor de kan legge ut pleddene sine og tilbringe dagen i ro og mak med familien.

Atlanterhavskysten fra Montevideo og østover er ei eneste lang strand, som strekker seg helt til grensen mot Brasil. Vi starta reisen vår i Las Toscas, ei strand ikke langt fra Montevideo. Reisemålet i år var litt tilfeldig. En grunn var at vi kjente noen som hadde hus der. Heldig er den med gjestfrie venner som har husrom, bil og lokalkunnskap! Turene langs stranda morgen og kveld var et høydepunkt.  Timene før sola går ned. Det blåste friskt og bølgene sto høyt, men barn, voksne og hunder med og uten eiere  løper uti,  hopper i bølgene og dukker seg. Det er det de kaller å bade. Om ettermiddagen strømmer familier til strendene med sine faste følgesvenner, strandstol, sombrero, termos og mate-tekopp. Sjelden å se noen drikke øl på stranda.

En kveld skritter vi over ei skilpadda som ligger på land. Er den død eller levende? Havfiskerne står fjerne i blikket med fiskestengene sine og venter på napp. Vinden blåser friskt og det frister ikke med svømmetur. For sterk strøm. Det blir bare en halvhjerta dukkert før solnedgangen.

Vi kom tilbake til Uruguay på den siste delen av turen og utforska  kysten lenger østover. Det måtte da finnes et sted der det gikk an å svømme?. Vi hadde blitt anbefalt Punta del Este, men var skeptiske. En lang halvøy, det sørøstligste punktet i landet. På den ene sida er det ferskvann/brakkvann fra Rio de la Plata, på den andre sida buldrende hav. På lang avstand ser vi silhuettene av skyskraperne. Ja,  skyskrapere! Vi kjører forbi en flyplass, spaserer langs ei lang shoppinggate som er mistenkelig lik noe vi har sett i Buenos Aires. Stedet har alt. Casino, kinoer, kunstgallerier, utstillinger, motebutikker, enorme høyblokker, lave, elegante villaer, luksusbåter, restauranter,  hoteller, lange rekker av boligblokker for  turister. Argentinerne elsker Punta del Este, det samme gjør brasilianere og amerikanere. Det er som å være hjemme, men i  mindre format. Stranda med brakkvann er full av glassmaneter. Noen har lagt dem i en haug på sanda. Den andre stranda har klipper og bølger. Hvorfor drar brasilianerne hit? De har da bedre strender hjemme.

Vi  tar en avstikker  og stopper ved en stor gammeldags villa med deilig hage, skiltet er nesten skjult bak gresset, Hotel Puerto las Palmas. En fredelig plett. Ingen biler, nesten ingen mennesker. Vi befinner oss i den gamle delen av byen. Eieren forteller om gamle dager da det var en fiskerlandsby og om de to første husene  som ble bygget der – trehus – av nordmenn! Vi tar inn på hotellet , inspiserer de norske trehusene som er til salgs, og spiser på fiskebutikken ved siden av hotellet, Boutique del Mar, som også er restaurant.

Neste dag havner vi i La Pedrera, en bitteliten by med et spesielt lys, klipper og bølger, nokså lik de andre strendene vi har passert, og tar slukøret inn på et et hotell med to svømmebasseng. Forslaget kom fra noen ungdommer med rastahår som satt på et hjørne og drakk øl. «Passer for dere», mente de. Endelig skal vi svømme! En gang var familiehotellet La Pedrera fra førtitallet,  byenes eneste. I dag har det en fordums skjønnhet, men en eier som ikke ser ut til å like forandringer.

Pedrera har to strender, en der et umusikalsk pønkeband holder konsert for et ungdommelig publikum, og en uendelig lang familiestrand på den andre sida. Costa Brava heter den beste sjømatrestauranten som ligger ved klippen. På bølgene i havet nedenfor raser ivrige surfere av gårde med stormfart.

Om kvelden finner vi en liten, død, sjøløve på stranda og begynner å lure på hvor den kommer fra. Svaret fant vi  i Cabo Polonio, som er en nasjonalpark.  Der er det en kjempestor sjøløvekoloni.   Det er tre måter å ta seg inn i parken på, til fots, med hest og kjerre eller med en safaribuss. Bilen parkerer du ved inngangen. Det er 70 fastboende der, men antallet øker sterkt i sommer måneden. På hver side av neset er det flotte strender.  Høydepunktet er å observere sjøløvene som holder til like ved fyret. På vei dit hører vi noe som ligner på ungdomsbråk, høylytte skrål og skrik, men det er bare sjøløvene på ei lita øy i havet som holder konsert. Vi ser dem tydelig i kikkerten. Ved fyret kommer vi enda nærmere, turistene setter seg ned på svaberget og blir sittende lenge og nyte synet av store og små sjøløver som svømmer og soler seg. En bevegende opplevelse. Fra begynnelsen av 1900 tallet ble de jakta på. Siden 1991 har det vært forbudt.

Fant vi til slutt ei badestrand? Ja, på tilbakeveien,  i byen Piriapolis  går det an å svømme! Der ble det ettermiddagsbad, tjukt med folk på stranda og i vannet.  Morgenbadet neste dag var enda bedre. Da lå de raske båtene, vannscooterne og vannskiene på stranda og sov og vannet var blankt og stille,  morgensvømmerne hadde sjøen for seg sjøl. Å, hvilken morgenstund!

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s