Røde fjell, hvit Torrontés, svimlende høyder

IMG_0109Epistel 5 fra vår vinterreise i Uruguay og Argentina

Det var landskapet nord i Argentina, og ikke minst fjellene vi ville se. På tross av varme og fuktighet.  Siden jeg begynte å gå lange fjellturer da jeg var i midten av tjue åra, har jeg vært tiltrukket av fjell. Stillhet, spenning, utfordringer. Hva venter på toppen?  Vi tenker alltid på mulighetene for fjellturer når vi planlegger reisene våre.

Da vi bodde i Afrika og spurte afrikanere hvordan man kom opp på en topp, svarte de med formaninger og historier om alle som hadde blitt borte der oppe, forsvunnet, bortført. Selv kunne de ikke tenke seg å gå på fjelltopper. På fjellmuseet i Salta, Museo de Alta Montanha, lærte vi noe nytt om Inkaenes religiøse ritualer og gravsteder høyt oppe i  Andes fjellene. Fjellene var hellige.

På denne turen var vi i tre særegne fjellområder. Først i Aconcagua på grensen til Chile, dernest  i Salta og  Jujuy, de to nordligste provinsene.

Vi dro med bil fra Mendoza by til Aconcagua nasjonalpark, der står det høyeste fjellet i Sør Amerika 6962 moh, i all sin prakt.  Det tok noen timer på supre asfaltveier. Først da vi kom fram til parken, forsto vi at vi hadde kjørt oppover til  rundt tre tusen meter. Mektige Aconcagua i det fjerne. Høytidelig og bevegende. Vakkert område med lagune, blomster, snø og raviner. Hadde vi visst hvor flott det var, ville vi ha blitt der noen dager. En kan komme dit med rutebuss,  tar en hel dag tur-retur.  Men det er busssjåføren som bestemmer hvor lang tid du får stå og nyte utsikten.

Det blåste ganske mye. Hadde vært uutholdelig å gå i varmen uten et vindpust. Vi gikk en rundtur som visstnok skulle ta en time, men jeg brukte nesten to, lett terreng, men tungt å puste. Tar tid å venne seg til.  Vi traff ei ung, tysk jente som hadde gått en mye lengre tur, men hun hadde først brukt to dager på å komme over høydesyken. Alder er ikke avgjørende for hvordan man reagerer.   Turen vår stoppa ved ei bru, et godt stykke fra foten av fjellet. Hvis man vil  videre derfra, trenger man en «permit», en tillatelse. Aconcagua blinka og lokka i sola,  men vi måtte snu for å rekke tilbake til byen før det ble mørkt. En strålende dag, selv om vi brukte mindre tid i parken enn på å kjøre til og fra.

Dere som har fulgt med oss på Facebook og sett bildene vi har lagt ut der, kjenner til noen av de sterke opplevelsene vi hadde på turen. Vanskelig å peke ut hva som gjorde mest inntrykk. For min del vil jeg framheve Salta provinsen og  Jujuy som uforglemmelige.

Først reiste vi sør for Salta i trekanten, Salta-Cachi-Cafayate-Salta. Fra hotellrommet vårt i byen, kunne  vi  se opp mot fjellkjeden vi skulle passere. Etter styrtregnet, behørig omtalt  i  forrige epistel, ble vi mer opptatt av værutsiktene. Det måtte være klart og tørt vær. Vi skulle passere et fjellpass på 3457 m, det samler seg skyer på toppen om ettermiddagen, veien oppover var grus og asfalt,  smale og svingete. De første tre dagene så strålende ut på værkartet. Så vi satte av gårde tidlig om morgenen mot Cuesta del Bispo, veien som forbinder Valle de Lerma med Calchaquies.  På 1600 tallet var det en viss biskop som tok den samme ruta som oss med hest og kjerre, men han fikk en ufrivillig overnatting der oppe i fjellene. Derav navnet. Den gang tok turen mellom dalene minst 3 dager.

Ruta provincial 33 tar oss oppover til stadig nye utsiktspunkt, grønne og røde fjell, kløfter, blomster, utrolige fjellformasjoner, elveleier, små steder hvor en kan få kjøpt mat og overnatte. Det blir mange stopp for å ta bilder og nyte utsikten. Vi møter både små og store biler, bobiler, busser, og syklister med stor oppakning.  Endelig er vi på en topp, Cuesta del Bispo, (cuesta betyr skråning) der det ligger en lama og venter på oss og urfolk som selger sine fargerike produkter. Etterkommere av chicoanerne som tidligere bodde i den neste dalen vi skal til.

Det høyeste punktet på denne turen er lenger opp, Piedra del Molino, 3457 moh, i Valle Calchaquies. Landskapet skifter på den andre sida når vi kjører gjennom nasjonalparken Los Cardones (kaktus), hvor det er høye kaktuser og knusktørt. Skilt varsler om at vi må se opp for lamaer som kan krysse veien. Landskapet er flatt med vidt utsyn til alle kanter og en rekke nye fjell med andre farger og former åpner seg. Målet vårt er en bitteliten by, Cachi, som ligger på 2280 moh. Der tok vi inn på La Merced del Alto, et deilig hotell litt utenfor byen, med flott utsyn til alle kanter, grønt og frodig, omringet av fjell på 6000 meter. Lite basseng, vidunderlig stille og rolig. Den store overraskelsen fikk vi da middagen ble servert, de dyrker vin i Cachi, på over 2000 moh! og vi fikk servert en deilig, fruktig hvitvin, Torrontés, merk deg navnet. Røde viner av godt merke, Malbec, er det også nok av. Vi hadde aldri hørt om Torrontés før,men nå er vi helt frelst. Av alle steder vi smakte på den vinen, var den som ble servert  i Cachi den  beste. I hele området mellom Cachi og Cafayate dyrker de vindruer og lager utmerket vin.  En oversikt viser at det er over 30 bodegas (betyr egentlig «kjeller», vinkjeller) som produserer vin. Alle ligger på mellom 1700 og rundt 2000 moh,  bortsett fra én som rager høyere enn de andre med 3111 moh!  Kombinasjonen av vindyrking og høye fjell er eksotisk og berusende. Vi våkna til fuglesang. Ekte fuglesang.

Den neste dagen var den jeg hadde både grua og gleda meg mest til. Hadde lest på internett at den var lang og krevende.   Den lange smale, veien til Cafayate tar tid fordi det er dårlig grusvei, noen steder veldig smalt, andre steder breiere. Da vi møtte en buss, ble vi ganske bleike, men det var heldigvis ikke på et smalt sted. Området vi reiste gjennom er historisk interessant, en gammel Inca rute der mange urfolksgrupper har bodd. Fortsatt er det bosetninger der. Folkegruppene ytte sterk motstand både mot Incaene og spanjolene, flere steder var det minnesmerker som vitna om det.   Jeg har lett høyt og lavt etter ei bok med bilder som beskriver historien i dette spennende området, Valles Calchaquies, uten hell. Ikke fant jeg den i Salta og ikke i Buenos Aires. Som jeg skrev i min første epistel, er dette uttrykk for en nedvurdering og diskriminering av urfolksgruppene i landet.

IMG_7878Lange, øde strekninger, avløst av små klynger av adobe hus, noen med solceller på taket, dyrka mark, lamaer, og ikke minst, fantastiske fjell på alle kanter. Fjellformasjoner i flere nyanser av rødt, grønt, grått, brunt. Bak hver en sving åpna det seg nye undere. Særlig i området før og etter Angastaco. Der  kommer man inn i en kløft som heter Quebrada de las flechas, pilekløfta, fjellene står som skrå, spisse piler opp av jorda. Noen fjell er tett på, andre skuer vi i det fjerne. Det er nesten for mange inntrykk på en gang, vi er ganske svimeslått på slutten av denne strekningen. De siste 28 km er asfaltert. Det som gjør denne dalen spesiell er mangfoldet og at den er så lang og overraskende. Til tider møter vi andre biler, men det er også strekninger der vi ikke ser noen. En må bare håpe at ikke bilen havarerer.   Det virker  betryggende å se nødtelefoner som går på solcelle-energi langs veien. Brukte nesten 5 timer på turen.

Vi hadde bare en kort stopp i Cafayate, en liten by, høyt elsket av turister. Vi skulle nemlig overnatte på en bodega 18 km nord for byen, Casa de la bodega, en liten økologisk vinfarm med vinsmaking og omvisning. Omgitt av røde fjell som hadde en ekstra glød i ettermiddagssola. Også et bra overnattingssted, med god mat og vin. Torrontés,kjære venner.

Den siste etappen tilbake til Salta var like full av inntrykk som de to foregående. Her kjører man på god asfaltvei og det er mye trafikk. Fjellattraksjonene ligger rett ved veien, Obelisken, Amfiteateret, la Garganta del Diablo. En kan stoppe og gå seg en liten rundtur, og særlig den første delen av strekningen er en forlengelse av det vi tidligere hadde sett av fjell og farger, bare at vi var tettere på. En skuffelse at vi ikke fikk gått inn i kløfta Garganta del Diablo fordi en måtte forsere en glatt fjellside. Mengden av turister virker også forstyrrende og den forferdelige varmen. Etter 3 1/2 time var vi tilbake i Salta. Det første vi gjorde var å oppsøke bilutleiefirmaet, Perfil, for å spørre om vi kunne leie bilen i 3 dager til. Værutsiktene var fortsatt gode i nord. Dagen etter dro vi av i gårde i retning Jujuy provinsen, nord for Salta. Målet var Purmamarca, en liten fjell-landsby. Mer om denne turen i neste epistel!

IMG_7846

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s