Løvekvinnen

Jeg har ikke lest boka og visste ikke noe særlig om handlingen i filmen. Det er nesten alltid skuffende å se film som er basert på en bok du liker. Historien om løvekvinnen er rørende og medrivende, fantasifull og realistisk. Boka er skrevet av Erik Fosnes Hansen.

Det er en meget spesiell annerledeshet hovedpersonen,  Eva Arctander,  har. Hun er født med langt lyst hår over hele kroppen og i ansiktet. Etterhvert venner vi oss til dette utseende, det er merkelig, men ikke frastøtende. Hun framstår som en bestemt, sterk og intelligent person.  En kan bli sterk av å være så mye aleine,  hun kan holde på med sitt og er overlatt til seg sjøl og noen få voksne. Jeg tenker at forfatteren/regissøren (Vibeke Idsøe) ikke må  framstille henne som et offer, en vi skal syns synd på.   Eva er selvstendig  både som barn, ungdom og voksen. Hun er både ensom og sosial, men har naturlig nok, få venner. Det er typisk at hun lettere blir venn med voksne enn med barn  på sin egen alder. En må også ta tidsepoken med i betraktning, begynnelsen av 1900 tallet, og at annerledeshet den gangen var mer oppsiktsvekkende enn i dag.

Huset hun vokser opp i er en staselig stasjonsbygning. Jeg har lurt litt på hvorfor en jernbanestasjon er valgt. Det foregår alltid noe der, folk drar og kommer tilbake, det er på jernbanestasjonen alle besøkende setter sin fot. Familien Arctander reiser også, dvs. Eva og faren, og det skjer noe med dem på  reisene, de kommer nærmere hverandre og Eva får  møte mennesker som kommer til å bety noe for henne.

Filmen starter med Evas fødsel, og moren som dør i barsel. Vi følger henne videre gjennom livet, med barnepiken Hanna, med faren, med naboer, klassekamerater, og en gryende ungdomskjærlighet,  men først når hun seinere i livet befinner seg i en gruppe med andre voksne som ligner på henne fordi de har et uvanlig utseende,  framstår hun som fri og og trygg. Hun bryter med livet på jernbanestasjonen og begir seg ut i verden.

Det er mange fine enkeltscener,  forholdet til  en klassekamerat, togturen til København med faren, møter med leger som behandler henne som et «tilfelle», et surrealistisk møte med en mann som også har et spesielt utseende, hennes første juletrefest med andre barn, møte med tryllekunstneren og en bevegende sluttscene. Det er særlig to  sider ved filmen jeg vil kommentere.  Det viser seg tidlig at Eva er et usedvanlig begavet barn. Hun ligger langt foran de andre i klassen, kjeder seg, skulker, og har interesser som hun ikke kan dele med jevnaldrende. Det gjør henne dobbelt annerledes og mer ensom. Tankene hennes framføres  med monoton stemme, som om hun leser fra et manus, og viser et veslevoksent barn. Men vi er i tvil, er det en voksen eller et barn som snakker?  Filmen antyder mer enn den utbroderer, og det er fint på mange måter, men jeg savner mer brodd og dybde i forholdet mellom henne og klassekameratene, hvordan mobbingen arter seg og hva den gjør med henne.

En vakker  film med flott fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Hanna (Kjersti Tveterås), barnepiken, er en svært viktig person i Evas liv og uten henne ville det nok ikke gått så bra.  Men den mest imponerende som bærer hele filmen, er Rolf Lassgård som spiller Evas far. Hans ansikt uttrykker sorg, glede, ensomhet og ømhet uten at det sies med ord. Det er en fabelaktig prestasjon. Særlig når vi ser hvordan han gradvis forandrer seg som følge av Hanna og Evas påtrykk. Filmens røde tråd er ensomhet og annerledeshet og det blir satt ettertrykkelig på spissen fordi Evas utseende er så påfallende. Noe å tenke på i ei tid der idealet er er et perfekt utseende.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s