Don’t worry, be happy

 

Jeg var på oppdrag i Zimbabwe på den tida det begynte å gå nedover med økonomien i landet. Vennene mine skrev om høye priser og folk som sto i kø for å få brød.

 

På flyplassen i Harare kom en smilende dame mot meg og rakte meg en brosjyre om mobiltelefoni. Jeg studerte prisene. Dama kommer nærmere og sier med lav, innbydende stemme.

Det fins også en billigere måte . Du kan låne min mobil.

Good for you, good for me, sier jeg etter en kort tenkepause.

Hun nikker og understreker at fordelene er på min side. Vips var avtalen og betalingen i boks. Dette er nummeret til kjæresten min om det er noe viktig. Husk at du bare svarer på oppringinger fra dem du kjenner. No problem, svarer jeg, fornøyd med å ha tatt en rask og smart beslutning.

Deretter veksla jeg penger og fikk en kjempebunke med zimdollar som jeg la i en plastpose under madrassen. Det var så mange sedler at jeg kunne bevilge meg en luksusmiddag på det dyre hotellet. Ringte min gode venn Neil og gjorde en avtale.

Da mobilen ga lyd fra seg neste dag, tok jeg den ikke. Rett før jeg skulle ut, ringte den igjen. . Hello , sier jeg. Men det var ikke Neil. En annen mann spør etter Happy. Happy? Det var jo navnet på telefondama! Hvem er du? Hvor er du? skriker den ukjente mannen, og det fortsetter han med mens jeg leiter febrilsk etter av-knappen. Dytter telefonen under puta, legger dyna oppå, men hører fortsatt at han skriker.

Neste dag tør jeg så vidt se på mobilen. Den ligger der stygg og svart. Sikkert Happys forsmådde ektemann som hadde ringt for å plage henne og den nye kjæresten. Nå var det meg han var ute etter. Hvor bor du, hadde han gjentatt. Jeg ringer nummeret til kjæresten. Ta det med ro. Det er bare sjefen min. Han tror jeg har leid ut telefonen min, og det er forbudt, ler Happy. Men sjefen er naturligvis misfornøyd med sviktende omsetning og selgere som foretrekker å ”låne ut” sine egne mobiler framfor å selge nye produkter.

Kom og hent den med en gang, roper jeg. Lister meg ned i resepsjonen med mobilen i den forsegla konvolutten det står Hentes av Happy på. Sniker meg ut av hotellet og håper at den desperate sjefen ikke står på et hjørne og venter på meg. Neste dag ligger det en melding i resepsjonen. Takk, ikke bekymre deg, det kommer til å gå bra. Hilsen Happy.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s