Pensjonat og kafé

Det er seint når vi ankommer Espongabera, en bortgjemt by på grensen mellom Mosambik og Zimbabwe. Vi har forsert tre elver, bare en av dem hadde kabelferje med håndsveiv. Det er to kafeer å velge mellom, en på hver side av byens eneste gate. Vi stopper utenfor den ene – den med høyest musikk. Mannen bak disken reiser seg opp og bøyer seg fram. Mat, skriker jeg. Hva?. Mat!! Nei, vi har ikke mat. Cola da. Nei. Hva med te? Dessverre, kokken har lagt seg.

Vi går inn i den andre kafeen og setter oss i spisesalen som også er husets stue. Kjøkkendøra står på gløtt. Ei høne er på vei inn i rommet, etterfulgt av et lite barn i skitten bukse som gumler på en matbit han plukka opp fra golvet. På veggen er det en anretning med tallerkener, glass, kniver og gafler som er dekket til med en heklet hvit duk. Over den henger et stort postkort med snøkledte fjell. En kalender med bilde av en palmestrand er plassert på den andre veggen nærmest kjøkkenet, og under den en politisk plakat for Frelimo. På bordet står en kurvvase med fiolette plastblomster. Taket med mørke flekker henger i en faretruende bue over spisebordet.

Etter en stund kommer vertinna inn med en baby på ryggen. Hva ønsker vi å spise? Vi ser på hverandre og nikker. Det aner oss at det bare er kylling på menyen, så vi foreslår like godt det med en gang så vi slipper å bli skuffet. Vi har erfart at det kan ta lang tid før man får vite at de ikke har det vi bestilte for en halvtime siden. Men her er det både cola og øl.

Det tar sin tid. Kyllingen må kverkes først. En mann kommer ut av kjøkkenet , barbeint, iført noe som ser ut som en helsetrøye og med altfor store bukser som blir holdt oppe av bukseseler. Han skrur på fjernsynet. Skjermen flimrer i svart-hvitt og bildene ruller av gårde, men i korte glimt ser vi bildet av det som kan være en prest i samtale med gjester. Praten går livlig på lokalspråket Musikken fra kjøkkenet som til forveksling ligner på musikken i kafe nr. 1 trenger seg på i hard konkurranse med fjernsynsintervjuet. Etter en times venting hvor lyden fra kassettspilleren på kjøkkenet er uforandret i styrke, mens samtalen på fjernsynet er blitt avløst av støyende musikk, bestemmer vi oss for å utnytte ventetida til å besiktige pensjonatet vi skal bo i.

Tilbake til kafe nr. 1 som også er et pensjonat som betjenes fra en butikk hvor de selger mel, salt og stoffer. Rommet vi blir vist har to brede senger og et flott skap i mørkt tre som det er umulig å få åpnet. Oppå et lite bord ligger restene av et knust speil. Lydene strømmer inn fra vinduet som vender mot bakgården der geiter, kyllinger, ender og griser jakter etter noe spiselig. To damer holder på med dagens oppvask der ute. Den eneste lyspæra i rommet virker ikke. Pensjonatvertinna tilkaller en eldre mann som kryper opp på en gebrekkelig stol for å sette inn ny lyspære, men den trekker sitt siste sukk idet han setter den inn. I stedet skrur han inn en lyspære i lampa i gangen som skal lyse opp for oss utenfra. Den eksploderer med en gang pensjonatvertinna og hjelperen har gått. Hun mener at problemet kan løses, vi må bare vente på elektrikeren.

Ventetida tilbringer vi i kafeen hvor vi har bestilt mat, som nå skulle være ferdig. Kyllingen smaker overrraskende godt. Ferske varer må vite. Hva med kaffe? Nei, kaffe har de ikke i kafeen. Bare te.

Tilbake i pensjonatet og det uløste problemet med lyspæra. Elektrikeren har ennå ikke kommet. Vi famler oss fram til rommet og får tent på medbrakte stearinlys. Gemalen leser Wilbur Smith og mener han hører skuddveksling utenfor. Det er et vindu som slår. Tilslutt sovner vi til summingen av skumle moskitos.

Publisert i Klassekampen 2000.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s