Senger og penger

Victor og Paula er kjærester, men de bor i hver sin by. Det er langt fra Chimoio i Manica provinsen til Nampula. På slutten av 90 tallet kunne det ta et par dager med buss å kjøre den strekningen på dårlige veier. Lengselen etter å komme sammen ble uutholdelig for dem begge. Paula kan bo hos meg, mener Victor, jeg har jo både kjøkken og stue. Men er hun ikke litt for ung? Kjæresten er 18 år og ikke ferdig med videregående. Victor er sikker i sin sak. Kjærligheten overvinner alt. Neste gang vi kommer på besøk står det ei diger dobbeltseng i stua. Det er åpenbart hva som kommer til å skje når Paula flytter inn.

Victor jobber i kommunen. Han er nøysom, målretta og sparer penger til ny bolig og til at de to kan få gifte seg. De får leie en splitter ny kommunal bolig som ligger avsides til. Etter to innbrudd hvor alt kjøkkenutstyret forsvant, var de overbevist om at det var sjalu naboer som hadde vært på ferde. Det hviler en forbannelse over huset, mener Paula.

De gifter seg, flytter inn i et nytt og større hus, og 9 måneder seinere kommer det en baby. Det er ubegripelig hvordan Victor har klart å finne tomt og få huset i stand på kort tid. Jeg er sparsommelig, sier han med glimt i øyet. Jeg verken røyker eller drikker.

Barnet fødes uten problemer. Paula ringer og spør fortvilet hva hun skal gjøre når babyen skriker. Du må amme så ofte du kan, sier jeg, og husk å gi henne kokt vann. Men etter hvert begynner jeg å tvile. Det er sikkert andre tradisjoner og kjerringråd i Mosambik. Hun hører kanskje mer på heksedoktorens råd. En venninne har anbefalt henne å oppsøke han. Det hjelper ikke. Babyen skriker natt og dag selv om hun får nok mat. Jeg har prøvd alt, sier Paula. Det er noen som ødelegger for oss. Misunnelse. Det onde øye.

Vi kommer på besøk og jeg legger meg på senga for å leke med barnet. Det er ei frisk og blid jente, ingenting i veien med henne. Det går nok over, sier jeg for å berolige henne. Men kanskje er det noe mer alvorlig? Om natta får jeg ikke sove. Jeg klør over hele kroppen. Kjenner igjen den kløen. De har lopper i madrassen. Babyen hadde også fått stikk.

Madrassen må brennes. Lopper forsvinner ikke, sier vi som har erfaring med den slags. Victor nøler, han er uvillig til å svi av en madrass, en ny koster penger. Vi tilbyr oss å skaffe dem en ny. Du må måle senga, så tar vi oss av resten, sier vi. Men tida går og vi hører ikke fra dem. Sover de fortsatt i loppekassa? Har de solgt madrassen? Eller veit han ikke hvordan han skal måle ei seng? Vår kunnskapsrike venn har orden på penger, men ikke på senger. Han har aldri trengt å bruke målbånd. Og hittil har han klart seg utmerket i livet uten den slags hjelpemidler.

(Chimoio, 1997)

Såpe og vann

 

Det var dårlig tilgang på mat og andre varer i butikken i Chimoio. Krigen i Mosambik var over, men det ville ta lang tid før landet kom på fote igjen. Enkelte varer var sjelden å se i hyllene. Såpe for eksempel. Det må ha vært en lynrask jungeltelegraf som spredde nyheten om at såper var på vei, for de forsvant på et blunk. Hamstra folk såpe? Var de spesielt opptatt av renslighet og hygiene? Jeg fant ikke ut av det.

På mine arbeidsreiser med lokale kolleger, var det alltid noen som ba sjåføren stoppe ved markeder eller butikker. Det kunne være frukt, fisk, kjøtt eller kull de var ute etter, og de visste hvor varene fantes og hva de kosta. En gang stoppa vi ved en butikk der de solgte postkort og suvenirer. Kollegene mine stilte seg i kø. Det var ikke postkort de var ute etter, men dyrebar såpe. Det var akkurat her de solgte fargerike såpestykker med duft.

Det var et vanlig syn å se kvinner som vaska klær ved elva. Etterpå hang de laken, bluser, skjorter og bukser på en busk eller la dem rett på bakken til tørk. I blokka der vi bodde var det få som hadde rennende vann i springen. Barn og voksne dro av gårde med bøtter og spann minst to ganger om dagen for å hente vann i en brønn et stykke unna. Ved vannposten var det lang kø og dermed god tid til å utveksle meninger og gi råd om hvilke varer som fantes i butikken.

På landsbygda var det langt mellom naboer, akutt mangel på vann og lang vei til markedet. Av og til kom selgere forbi på sykkel eller til fots og de solgte medisiner og andre produkter. Ettersom det var sparsomt med kontanter, ble det byttehandel i stedet. Sykkelpendlerne fikk ei høne i bytte mot såper.

Jeg forsto ikke hvilken betydning såpa hadde før jeg traff ei fattig bondekvinne. Etter å ha kjørt flere mil uten å se spor av verken folk eller fe, måtte vi stoppe for å skifte et punktert dekk. Vi stilte oss under et skyggefullt tre. Da så vi henne komme ut av skogen med en liten gutt. De bare sto der og venta til dekkskiftet var ferdig. Hun fortalte at de hadde gått i to dager. Vi har overnatta i skogen, sa hun.
Er det sønnen din? spør jeg.
Nei, jeg tok han til meg da foreldrene hans forsvant under krigen, svarer hun.
Hvor skal dere?
Vi er på vei til helsestasjonen, han har fått en stygg hoste. Har dere vann? Vi er så tørste.
Drikkevann hadde vi heldigvis nok av i bilen.
Har dere såpe? Jeg vil så gjerne vaske klærne hans. Han har bare disse klærne.
Vi trodde hun ville be om mat og penger, men såpe var viktigere. Fra den dagen hadde jeg alltid med meg såpestykker når jeg skulle ut på en lengre reise i landet.

Publisert i KK 12.6.20

Kino

Provinshovedstaden Chimoio i Manica i Mosambik hadde en gang vært en vakker by med en staselig aveny og rosa og lysegrønne murbygninger fra kolonitida.. Etter krigen var det få hus igjen som ikke hadde rast sammen, og rundt bykjernen bodde folk i stråhytter med jordgulv

De fleste kjørte bare fort forbi på den flotte avenyen på vei til eller fra Zimbabwe. Om de titta ut av bilvinduet kunne de tro at byen hadde skjulte perler. For en nydelig gate, så flotte trær, vi må stoppe her neste gang, kunne de si. Men for dem som gjorde alvor av det, ble det en skuffelse. De fant ingen koselig kafé eller restaurant. Hoteller var det også skrøpelige med. Bare én natt til nød. Hvis bilen ikke ville mer eller det var for mye regn. Om de ville ut å more seg om kvelden, var det ingenting å finne på. Det skal visst være en kino her. Hvor er det blitt av den? kunne de si. Hvis de klarte å finne den gamle kinoen blant de halvt sammenraste bygningene, ville de møte ei stengt dør med en stor planke foran. På planken var det malt en oppmuntrende beskjed. Ha de vir. Åpner snart.

Vi reiste til Mutare, byen som lå i Zimbabwe, når vi skulle handle mat, kjøpe bøker, reparere bilen eller gå til tannlegen, og avslutta gjerne besøket med å spise biff på restaurant. Etterpå kunne vi gå på kino, selv om tilbudet var elendig. Likevel var det nesten alltid fullt der. Vi undra oss over at de lokale troppa opp i hopetall for å se dårlige amerikanske filmer. Nesten aldri noe annet enn krig, krim, cowboyfilmer eller kjedelige komedier på programmet. Men de lokale mora seg.

Da vi kom tilbake til Norge, gikk det en film her som het Festen, som alle skulle se. Den handla om incest. Vi forlot salen etter 10 minutter. Den virka oppkunstruert. Not the real thing. Orka ikke slike triste filmer. Vi hadde fått nok av reell nød og fattigdom, aids og sjukdom i Afrika. Når vi skulle på kino, ville vi le og more oss. Afrikanerne hadde det vel på samme måten. De flykta fra virkeligheten når de sank ned i kinosetene, ville drømme seg bort, . Drapene og skytinga på lerretet ligna ikke på krigen de hadde vært gjennom . Den orka de ikke snakke om en gang. Det verste var at den grå hverdagen med nød, fattigdom og sjukdom ikke tok slutt etter at krigen var over. Volden på filmen varte hvert fall bare noen timer.

 

Don’t worry, be happy

 

Jeg var på oppdrag i Zimbabwe på den tida det begynte å gå nedover med økonomien i landet. Vennene mine skrev om høye priser og folk som sto i kø for å få brød.

 

På flyplassen i Harare kom en smilende dame mot meg og rakte meg en brosjyre om mobiltelefoni. Jeg studerte prisene. Dama kommer nærmere og sier med lav, innbydende stemme.

Det fins også en billigere måte . Du kan låne min mobil.

Good for you, good for me, sier jeg etter en kort tenkepause.

Hun nikker og understreker at fordelene er på min side. Vips var avtalen og betalingen i boks. Dette er nummeret til kjæresten min om det er noe viktig. Husk at du bare svarer på oppringinger fra dem du kjenner. No problem, svarer jeg, fornøyd med å ha tatt en rask og smart beslutning.

Deretter veksla jeg penger og fikk en kjempebunke med zimdollar som jeg la i en plastpose under madrassen. Det var så mange sedler at jeg kunne bevilge meg en luksusmiddag på det dyre hotellet. Ringte min gode venn Neil og gjorde en avtale.

Da mobilen ga lyd fra seg neste dag, tok jeg den ikke. Rett før jeg skulle ut, ringte den igjen. . Hello , sier jeg. Men det var ikke Neil. En annen mann spør etter Happy. Happy? Det var jo navnet på telefondama! Hvem er du? Hvor er du? skriker den ukjente mannen, og det fortsetter han med mens jeg leiter febrilsk etter av-knappen. Dytter telefonen under puta, legger dyna oppå, men hører fortsatt at han skriker.

Neste dag tør jeg så vidt se på mobilen. Den ligger der stygg og svart. Sikkert Happys forsmådde ektemann som hadde ringt for å plage henne og den nye kjæresten. Nå var det meg han var ute etter. Hvor bor du, hadde han gjentatt. Jeg ringer nummeret til kjæresten. Ta det med ro. Det er bare sjefen min. Han tror jeg har leid ut telefonen min, og det er forbudt, ler Happy. Men sjefen er naturligvis misfornøyd med sviktende omsetning og selgere som foretrekker å ”låne ut” sine egne mobiler framfor å selge nye produkter.

Kom og hent den med en gang, roper jeg. Lister meg ned i resepsjonen med mobilen i den forsegla konvolutten det står Hentes av Happy på. Sniker meg ut av hotellet og håper at den desperate sjefen ikke står på et hjørne og venter på meg. Neste dag ligger det en melding i resepsjonen. Takk, ikke bekymre deg, det kommer til å gå bra. Hilsen Happy.

 

 

Gavene fra Norge

 

Det var både barnehjem og gamlehjem i Chimoio. Barnehjemmet var et sted for barn som hadde kommet bort fra familiene sine under krigen. Sosialtjenesten prøvde å finne spor etter dem slik at de kunne forenes Noen ble tatt i mot av fosterforeldre, men ingen ville ha de funksjonshemmede. De blinde, døve, fysisk funksjonshemmede ble værende på barnehjemmet. Oppfatningen var at barna var tilbakestående. Det var mangel på alt fra opplæring til mat, klær, leker, hjelpemidler.

 

Tilstanden var ikke stort bedre på gamlehjemmet, som var et tilbud til fattige gamle uten familie. Det er en myte at det er så mye bedre å bli gammel i Afrika enn i Norge. Sosiale forskjeller følger deg fra vugge til grav.

 

Knugende passivitet og apati rådet. Grått og trist begge steder. Se ut av vinduet, vente, vente på måltidene, på at noen skulle komme, på at noe skulle skje.

 

Mens vi bodde der, døde faren min. Mine kjære pappa etterlot seg fine skjorter, gensere, bukser, jakker, dresser og slips som hadde kommet inn i hans liv via hans elegante kjæreste. Hun kjøpte dyre klær til han for at han kunne bli mer velkledd. Men klærne ble stort sett liggende i pene tellekanter i skapet. Han brukte dem bare når han skulle treffe kjæresten. Den utsøkte samlingen av nesten nye herreklær som lå igjen etter han var altfor fine for loppemarkedet. De havna i stedet på gamlehjemmet i Chimoio hvor det lokale sosialkontoret fikk i oppgave å lage en rettferdig fordeling. De utarbeida lister over klesplagg og hvilke beboere som skulle tilgodeses med hva. . De gamle stilte seg i kø og ble kalt fram en etter en for å motta plaggene.

 

Pappaen min var en elskelig, livsglad mann som ugjerne brukte penger på klær. Det var helt i hans ånd å bidra til å skape litt glede i eldreomsorgen. Men han hadde nok ikke sett for seg at det var afrikanske menn som skulle nyte godt av hans garderobe.

 

Jeg stirrer på fotografiet jeg fikk i posten. En eldre mann strekker ut ei hånd for å motta gaven av ei dame i hvit uniform. Håper de fikk sett seg i speilet før de gikk ut av døra og retta ryggen når de spankulerte i hovedgata iført sin nye habitt. Noen hadde fått litt for lange bukser, for trange jakker eller for vide skjorter Men det var uvesentlig. Viktigst var det å sprade rundt i nye klær. Bare så synd at ikke pappa fikk være med på seansen. Han hadde elska det.

 

Eva Johannessen

em-johan@online.no

Publisert i Klassekampen 6. januar 2016

Kolonienes triumf

Da jeg skulle veksle penger i Angola i 1999 og ikke fant noen vekslingskontorer, foreslo jeg at vi skulle gå i banken. Sjåføren hadde et bedre forslag og kjørte meg til sentrum av Luanda. Han stoppet rett ved en bank. Den rosa bankbygningen var, i motsetning til mange andre bygninger, hel og fin, men hadde ingen kunder. Bankene fungerte ikke, sa sjåføren, og dessuten var kursen for dårlig.
Rett utenfor banken satt det ferme damer med mange store lommer og vekslet penger. De var absolutt pålitelige, mente sjåføren, mer til å stole på enn banken. Jeg ga han mine dollar og han vinket en av damene bort til bilen. Dama bladde raskt og effektivt gjennom dollarbunken, plukket ut en hundredollarseddel og sa «falso», seddelen er falsk.
Dette er forsøk på lureri, sa jeg og ga sjåføren sinte instrukser om å gå til banken i stedet. Han ba dama sjekke på nytt, men hun mente det ikke var nødvendig, seddelen var falsk. Vi kjørte videre til en annen gruppe med veksledamer.
Dollarsedlene ble overlevert og dama bladde gjennom dem med samme autoritet som den forrige. De ble «falso» igjen da hun plukka ut den samme seddelen.Det var bare å gi opp. Sjåføren stolte blindt på disse damene. De kunne verken lese eller skrive, men penger hadde de greie på og når de sa en seddel var falsk, så var den det.
Da jeg kom hjem til Norge og fikk verifisert seddelen i en maskin, viste det seg at den var falsk. Den har siden hengt på oppslagstavla mi hjemme for å minne meg om de angolanske veksledamenes overlegne kunnskaper.
I dag står det mye bedre til med Angolas banker og økonomi. Det er en av de raskest voksende økonomier i verden. Veksledamene har antagelig mistet jobben sin.
Den tidligere koloniherren Portugal, går det derimot dårlig med. De må selge unna sølvtøyet sitt. Men Angola har penger til å kjøpe opp portugisiske banker til en god pris. Angolas ressurser ble en gang utnyttet og plyndret av Portugal. Angola er landet med alle slavene som ble sendt til Brasil- også en tidligere portugisisk koloni. Brasil er verdens sjuende største økonomi. Nå vurderer de å kjøpe Portugals flyselskap, TAP. Dette er bare begynnelsen.
Portugal syns kanskje det er bedre å bli spist av Angola og Brasil enn av Kina. En kineser sa en gang at det ikke spiller noen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus. Jeg er ikke så sikker på det.
Publisert i Klassekampen 21.11.12

Hønseføtter

Allerede fra tidlig om morgenen og gjennom hele dagen hørte vi skrik og skrål fra den felles terassen utenfor blokkleiligheten vår i Chimoio, Mosambik. Vi delte den med seks andre familier. Det gikk en trapp fra gatenivå opp til terrassen og leilighetene. Store og små mennesker og dyr var på farten til og fra sine mange gjøremål. Etter hvert klarte vi å skjelne lydene fra hverandre. Subbende føtter fra en som skal hente vann, hoiende unger som leker og skrikende høner. Hønene skriker stygt når de kverkes. I en krok på terrassen står en hushjelp og skjærer hodet av to høner. Ungene følger nøye med. Hønene har ikke vært utsatt for noe som helst kunstig i sitt korte liv. Ekte frittgående høns. En kan undre seg over at de vokser og blir store nok for salg når en tenker på den dårlige tilgangen på føde. Høna finner ekte småkorn og annet boss som den klarer å klore til seg etter at de store og små menneskene har fått sitt. Livet til ei afrikansk høne er kort, fritt, men ikke fett som i rike vestlige, land. Hønene i Mosambik må leve nøysomt og derfor blir de oppfinnsomme og slanke. Meningen med deres liv er det ikke tvil om: de skal gi familien mat og inntekter.

Vi prøver oss også prosjekt høne en gang vi skal ha gjester til middag. Det er hushjelpen som har foreslått menyen og står for kjøp og tilbereding.. Hun forhandler profesjonelt med høne-eieren som driver sitt salg fra lasteplanet på en bil i hovedgata. Hønene kan også bli frakta på andre måter. Med bundne føtter på sykkelstyrer eller hengende på en kjepp over skulderen . Underveis bytter de eier. Bedre er det ikke med geiter som er langt større og mer ubekvemme å plassere på bagasjebrettet på sykkelen. De blir skjøvet opp på busstaket med bundne bein eller hinker etter eieren i gata bundet fast i en taustump. Hønseskrik og geitebrek er faste innslag i hverdagen.

Hushjelpens jakt på høner resulterte i to fine eksemplarer som blir plassert på sprinkelverandaen vår som vender ut mot den felles terrassen. Hønene skal slaktes først dagen etter, og hvordan de skal klare seg over natta, skaffer oss hodebry.. De prøver å forlenge sitt liv ved å krype ut gjennom sprinkelporten, og jeg ser for meg at søndagsmiddagen forsvinner i et ubevokta øyeblikk. I nattens mareritt rømmer hønene og blir fanget av en sulten familiefar.

Etter kirketid neste dag starter hushjelpa med middagen, og hun holder på hele dagen. Når hodene er kappa av og blodet har rent ut, begynner plukkinga. Jeg sitter nervøst ved siden av henne og bekymrer meg for hvordan dette skal gå. Hadde det ikke vært sikrere å kjøpe en frossen? Veien fra terassen til gryta virker uoverstigelig . Men når hun plukker høner, ser det lekende lett ut. Først ned i en kjele med varmt vann og deretter fjerner raske og effektive hender fjøra i et uforferdet tempo. Det er like enkelt som å plukke opp poteter fra jorda eller hente frukt fra trærne, sier hun. I naken tilstand og uten hode ser høna ynkelig ut, den ligner faktisk ei ribba høne.

Føtter og innmat fjernes. Det er ikke ofte jeg har sett hønseføtter. Hushjelpa ber pent om å få føttene og innmaten. Dem skal hun koke suppe på til sine barn når hun kommer hjem. Hun klarer sikkert å trylle fram de deiligste retter av slike ubetydelige rester. Hva gjør vi med dem hjemme,? tenker jeg. Det blir vel bare kasta på søpla. Knapt verdige til dyrefor .

Omsider er hønsemiddagen ferdig: galinha zambeziana, grillet kylling i kokosmelk med eksotisk tilbehør. Naboens barn har løpt til og fra og fulgt med på prosessen. De titter inn mellom sprinklene og kommer med sakkyndige kommentarer. Nå er den ferdig! roper de.

Upublisert tekst, 2000

Sjåførene

Privatsjåfører i Norge er det ikke mange som har, men når man er på oppdrag ute i verden, har sjåfører en ganske annen og mye mer omfattende rolle enn å bringe direktøren til kontoret. Da jeg første gang hørte om fenomenet sjåfører i Afrika, mente jeg det var sløsing med penger, for bilen kunne en da kjøre sjøl. Det tok ikke lang tid før jeg endra oppfatning. Sjåførene kjører 4wd og det er ikke som å kjøre Frognerveien. De må forsere veier som er fulle av uforutsigbare hull så store som kratere og manøvrere mellom disse og elvene som danner seg i midten. De må også passere ekte elver som utvikler seg til floder under regntida. Sjåførene har dyrebar last som foruten betydningsfulle personer, kan være skolebøker og skolemateriell, mat, vann, madrasser, kokekar, frukt og bygningsmateriale.

Under bilturen fordriver vi tida med å snakke om de dårlige veiene i Afrika,, og når jeg sier at den vi kjører på nå ikke er den verste jeg har sett, blir de andre, og særlig sjåføren, veldig opptatt av å få vite mer om hvordan veier ser ut som skal være værre enn denne. Slik kan vi holde på en stund. Han tuter og vinker til forbipasserende, for alle kjenner sjåføren.. Så er det pause for her er det noen han skal snakke med. Når vi først er ute av bilen, benytter vi oss av anledningen til et besøk på latrina i tur og orden. Etterpå lar vi oss overtale til å kjøpe en haug med de gode og søte bananene som er best akkurat her. samt noen kjempestor ananas.

Noen steder er sjåførene universitetetsutdanna, og da kan det bli mange og lange samtaler om årsakene til arbeidsledigheten og landets udugelige politikere. Det er et tema som slår an og dermed går tida fort. Når passasjerene er dødsslitne etter å ha vært passasjerer, må det være dobbelt så slitsomt for sjåførene som både skal kjøre og konversere. Det virker bare ikke slik for de prater og ler hele tida. Denne pratinga som forutsetter at noen svarer, foregår til akkompagnementet av støyende populærmusikk fra Zaire eller religiøse sanger i samme tempo og styrke. Når den norske passasjeren som får plass i setet ved siden av sjåføren skal konversere ham på portugisisk eller fransk og av den grunn ber om at han demper musikken, sier han, ja selvfølgelig, men etter to minutter er den like høy igjen. Den er morsom å høre på en kort stund, men etter en hel dag har den vestlige passasjeren fått mer enn nok. Hun skal til å spørre om han kan å skru av musikken da en annen av passasjerene ber om at kassetten blir satt på en gang til når det oppstår en liten pause.

Sjåførene er mange gutters store helt. Han reiser fra sted til sted og møter nye mennesker. Noen har en kvinne i hver by. Det innebærer at sjåfører også er bærere av sykdommer og særlig SYKDOMMEN, la doenςa, som alle frykter. En gang jeg starta på en lang reise, hadde sjåføren med største selvfølgelighet plassert et lager av kondomer på dæsjbordet De hoppa og dansa i takt med bilens bevegelser på de førnevnte veiene, og dem som havna i mitt fang, dytta jeg diskret tilbake på plass. Jeg fulgte spent med på hvordan antallet minka for hver dag og funderte over hvilke av de lokale skjønnheter som fikk besøk.

På bestemmelsesstedet kjøper afrikanerne levende høner, 30 kilos kullsekker, geiter og fisk mens jeg ser med skepsis på anfallet av kjøpegalskap. En gang vi hadde dårlig tid fordi vi måtte passsere en veistrekning på et bestemt tidspunkt på grunn av sikkerhetsbestemmelsene, sa sjåføren at han hadde et viktig ærend først, men det skulle ikke ta lang tid. Da vi begynte å undre oss over hvor det ble av han, gikk en av oss ut for å leite. Vi fant han løpende rundt i en hage etter hønene han allerede hadde betalt for, men ikke fikk fatt i. Den dårlige fangsten la en liten demper på stemninga under returen, så jeg ga han de to tynne hønene jeg hadde fått i gave av en fattig stakkar slik at sjåføren kunne komme hjem som en helt. Selv var jeg glad til fordi jeg hadde brukt mye tid på å bekymre meg for hva jeg skulle gjøre med dem når jeg kom fram.. Sjåføren ble min redning. Til gjengjeld fikk jeg kassetten med musikk fra Zaire.

Publisert i Klassekampen (2005)

Hushjelp til besvær

Å forholde seg til hushjelper kan være en utfordring for nordmenn som bor i Afrika. De alminnelige norske med OBOS-boligstandard får en langt større og mer luksuriøs bolig, som selvsagt trenger stell og pleie mens familien arbeider for å bedre forholdene for de fattige utenfor hjemmet. Selv om det bare er voksne og arbeidsføre medlemmer i familien, forventes det at man skal ha hushjelp. Å gi arbeid til en som trenger det, er bistand på det private plan.
For mange bistandsarbeidere er hushjelpen deres viktigste kilde til å komme de fattige nærmere inn på livet. Det de ikke tenker like mye over er hvor enda mye nærmere hushjelpen kommer dem inn på livet.
Selv om boligen er stor, er det begrenset hvor mye støv og skittentøy to voksne mennesker produserer. Hushjelpen kommer gjerne tidlig om morgenen før arbeidsgiverne har dratt på jobb, ja endog før de har stått opp, og hun står ved grytene når de kommer hjem i kveldingen. Hvordan hun får dagene til å gå når skitt og lort er vekk, er det ingen som vet. Hushjelpen er glad for å komme seg vekk fra sitt usle krypinn og kunne rusle fra rom til rom. I hennes øyne lever de alminnelige norske som konger og dronninger. De har ørten par sko og masse annet rart som hun skal rydde i og dermed får anledning til å studere og undre seg over for å kunne fortelle om det til familie og naboer. Noen tar seg også til rette med å «låne» sko eller klær uten å spørre om lov, for når vertskapet har så mange, kan det vel ikke gjøre noe.
Hushjelpen og hennes gjøren og laden er et svært populært samtaleemne blant deres arbeidsgivere. Hun skal verken tjene for mye eller for lite, ikke feie støvet under teppet, lage god mat og vaske klær på den europeiske måten. Og absolutt ikke stjele og lyve. Ja, det kreves nesten en voksen på deltid for å følge med på om hun klarer alt dette. I en barnefamilie jeg kjenner fikk hushjelpen en så sentral rolle i deres liv at hun etter hvert fikk den plass hun fortjente. Hun sørget for alt familien trengte, og tok etter hvert rollen som sjefen i huset. De ble så avhengige av henne at alle villig danset etter hennes pipe.
Spørsmålene vi ikke liker å høre er hvem som passer hushjelpens barn når hun er på jobb og hvem som lager mat, vasker klær og er sjefen i hennes familie.

publisert i Klassekampen

Hundene i Cuito

Den sjuende gangen jeg var i Angola, skulle jeg på oppdrag i Bié provinsen og bodde en stund på et gjestehus i Cuito. Frontlinjene under borgerkrigen gikk midt i byen og ennå fins det halvt sammenraste hus med kulehull i veggen. Der bodde Savimbi, forteller en lokal kar og peker mot et murhus ved et gatehjørne. I det fireetasjes huset hvor en av veggene er nesten borte, er det spent opp en klessnor med tøy. En kvinne sitter på huk og rører i ei gryte. Barn leker utenfor. Barn og voksne haster av gårde tidlig om morgenen med plastkanner og bøtter for å hente vann fra en av de mange vannpumpene.

Cuito har en fordums skjønnhet. En gang for lenge siden har husene og hagene har vært vakre og alleene lange og skyggefulle. Nå er husene mørke, mugne og skitne. Sykehuset er ikke stort nok til å ta imot alle pasientene og på plenen står det store plast-telt. Pårørende sitter på huk utenfor teltene med en liten bylt mellom knærne, og venter i solsteika.

Det er for varmt å gå den korte strekningen fra gjestehuset, så i stedet blir vi kjørt i four wheel hvor vi enn skal. Radmagre, skabbete hunder vandrer hvileløst omkring på stadig jakt. Halene er høyt løftet og krøller seg i lufta. Noen har avspiste eller avkutta haler. Andre har ikke hale i det hele tatt. Det har vært hårda bud for hundene. De har også vært med i krigen.

Gjestehuset ligger sentralt i en trafikkert gate. Det er både kontor og bolig for gjester. Bortsett fra meg, er det bare en kakkerlakk som bor der nå. Om natta når varmen har lagt seg, begynner et nytt liv i Cuito. Mørkets opplevelser. Noen biler kjører rally på den lange rette gata utenfor gjestehuset. Det er sikkert spennende når det verken er lys på bilene eller i gata. Når bilene har gitt seg, kommer hundene. De skabbete men stolte med halen hevet. De har slått seg sammen og begynner sin nattlige konsert. Den første natta tror jeg det bare er alminnelig, irriterende hundeglam, men når det gjentar seg natt etter natt, våkner jeg og hører at det er en opera med to talekor. Når det ene koret slutter, tar det andre over. Det er både takt og rytme i sangen. Forestillingen varer en times tid – eller kanskje to slik det høres ut for en som er i halvsøvne. De synger av full hals, men så er det plutselig stopp.

Neste morgen, ser jeg på de samme hundene i gatene med nytt og skjerpet blikk, men det er ingen spor etter deres nattlige utskeielser. Det er om natta det skjer – da er de gatas operahelter.

Publisert i Klassekampen.