Gatelangs i Nice

I oktober/november er jeg i Nice på frivillig skrive-eksil. Der har jeg alt jeg trenger, deilig hav, en offentlig strand (selv om det er harde runde steiner der som kan være glatte og vonde å tråkke på) i gåavstand fra der jeg bor. Promendade des Anglais, strandpromenaden,  åpner seg langs havet, den er lang med brede fortau.  Lyset dernede er magisk. Selv om det ikke er sol, er  kombinasjonen av himmel og hav så langt øyet rekker oppløftende for sjel og sinn.

Det er et inspirerende sted, om jeg er trøtt og lei,  blir jeg glad når jeg går der  og rusler. På fine dager sitter det folk tett i tett og skuer utover havet,  på stranda og på stolene på promenaden. Selv om det  kan være irriterende med syklister som kjører på fortauet, hundebæsj som klistrer seg til skoa, folk som farer av sted på  rulleskøyter og brett. I går så jeg en lang tynn gutt som lå rett ut med hodet på asfalten, han hadde briller og sekk på ryggen og rulleskøyter på føttene.

Nice er en  interessant by, en kan få inntrykk av at den er  glatt og overflatisk, med mange turister og en gamleby full av butikker, atelier, gallerier, kirker og restauranter. Og den er konservativ politisk. Mange franske pensjonister flytter dit. De kommer fra alle kanter av landet for å nyte sitt otium i et behagelig klima. I avisa Nice Matin er det hver dag flere sider med aktiviteter for pensjonister, om medisiner og medikamenter, sykehus og leger. Hva pensjonistene holder på med og interesser seg for er alt fra foredrag om romersk kultur,  film og teater,  forskning, historie dans, sang, konserter og litteratur. Bare i det kvarteret jeg bor, er det innenfor en liten radius, mellom 6 og 10 bokhandlere. Har både fransk og utenlandsk litteratur og er velutstyrte med vennlige bokhandlere. Den nærmeste, Librairie Massena, har forfattermøter flere ganger i måneden.

Operaen er akkurat passe stor for byen og der er det konserter, ballet, opera, all slags musikk, både klassisk og populær. Det er flere jazzklubber og jazz griper tydelig mer og mer om seg for hvert år. To minutter fra der jeg bor ligger Galerie Depardieu som har program hver måned. Flere teatre fins også, men der har jeg aldri vært. En annen stor arena  er Acropolis hvor de har større arrangementer. I november er det 3 dagers klassisk musikk, C’est pas classique, gratis. Seinere i november har de noe tilsvarende med moderne musikk.

Film er det som interesser meg mest og det er 5-6 kinoer sentralt i byen pluss et stort cinematek. På Le Mercury ved place Garibaldi koster billetten 5 euro for pensjonister og studenter, tror også det er gratis kino på mandager noen steder. Festival international du film sur la resistance, filmer som handler om motstandskamp og kriger i Frankrike, varer i en ukes tid, gratis forestillinger med debatter og kunnskapsrike introduksjoner. Jeg fikk med meg en film med Simone Signoret her forleden. Bra program på cinemateket også, men i år har de fått det for seg at de skal vise amerikanske filmer i anledning presidentvalget! Så de har holdt det gående med amerikanske klassikere i flere uker. Resten av året viser de franske filmer av gammel årgang. Årsmedlemsskapet koster 2-3 euro og billetten likeså.

Noe annet som gjør Nice veldig hyggelig er alle de små butikkene og atelierne. De fins ikke bare  gamlebyen men overalt. Rett ved der jeg bor fant jeg en gammel skobutikk Cordonnier, der de syr flotte lærsko, ser ikke akkurat ut som det er trengsel der inne, men bak gardinene, inne i lokalene sitter det noen og lager ordentlig sko og såler. Ikke langt unna er det en butikk der de bare selger penner, alle slags, ikke fjærpenner da, men fyllepenner, kulepenner og alle slags merker. Leste i avisa forleden om et svensk par som har skrevet en bok om noen av disse originale menneskene som blir ved sin lest bokstavelig talt. Et annet sted ikke langt unna, oppdaga jeg at de  hadde trebiler av forskjellig slag og størrelser i vinduet, et fantastisk flott utvalg, vakkert og velgjort. Om en går rundt i gatene vil en finne mange andre lignende butikker, og hvis en er så lur å banke på, kan en få en god historie med på kjøpet.Det er også dusinvis av lokale små kafeer og restauranter.

Det er noe gammeldags og nostalgisk over Nice, over nicoiserne. De gir ikke opp. I gamlebyen er det en spesiell slakterbutikk, den ser ikke annerledes ut enn andre kjøttbutikker, men allerede tidlig om morgenen danner det seg en lang kø foran lokalene. Så holder den stengt et par timer ved lunsjtider, som jo har lang tradisjon I Frankrike,  og før den åpner igjen om ettermiddagen, står folk i kø og venter. Da skal franskmennene kjøpe fersk kjøtt til kveldens middag. Jeg er spesielt svak for  damene med beige skjørt, høye i livet og hvite bluser,sirlig hårfrisyre, de har pyntet seg må vite, med handlenett over armen eller  trillebag.En stilig trillebag. På markedet er det ivrige selgere av alt mulig fra malerier, bøker, nips, kopper, duker og kar, til blomster, frukt og grønnsaker. Særlig er fiken deilig på denne årstida og  små brunsvarte oliven fra Nice.

Det fins  flere store og små vinbutikker. I disse dager har Beaujolais nouveau kommeet og den har jeg smakt på. Og ostebutikker selvsagt. Utvalget av ost er svimlende. En må være superekspert for å få med seg nyanser og smaksforskjeller. Bittesmå bakerier som selger croissant og baguette, jeg syns litt synd på  de minste, de som ikke er så fine, men som holder stand. Som står i butikken med hvite frakker fra kl. 7 om morgenen. De større bakeriene  selger også patisserie, deilige kaker av alle slag. Det har nylig vært en patisserie konkurranse på fjernsyn, jeg fikk så vidt et glimt av den, de viser både det som lykkes og det som ikke lykkes, oppskriftene er franske og kompliserte. Det er kjærlighet til yrket som skinner gjennom alle disse eksempelene. Stolthet over å kunne et gammelt yrke og holde det i hevd.

Etterhvert har det kommet flere moderne kafeer, restauranter og butikker, Mac Donald,  grønn food og fast food, men inntrykket mitt er at franskmenn, både unge og gamle,  foretrekker sitt eget cuisine, sin egen måte å spise på, menyeer med forrett og hovedrett eller tre-retters. En av grunnene  er at de tar opplæringen av den yngre generasjon alvorlig. Barna får to-tre retters varme lunsjmåltider hver dag på skolen, og blir lært opp til å bli kjent med råvarer,  forskjellen på god og dårlig mat,  sammensetningen av et måltid og til å spise og nyte den franske måten å tilberede den på. Oppløftende!

Det som ikke er så morsomt  er alle de  husløse, og dem blir det flere og flere av, de som vandrer rundt med posene og teppene sine, og sover under små utspring utafor butikker og gallerier, eller på stranda. Der jeg bader var det et ungt par med en liten baby som camperte på stranda noen dager.Under plastduker.  I den flotte  parken Paillon sitter det alltid afrikanske unggutter på benkene når jeg kommer dit tidlig om morgenen. Det blir stadig flere av dem.

Langs hovedgata Jean Medecin og på Promenade des Anglais, går unge menn med alvorlige ansikter, mørke eller hvite i huden, i sørgemarsj tempo,  iført beret og militæruniform, fullt bevæpna.  I parken ved Albert premier, er det oppstått et spontant minnesmerke for de 83 som døde under det blodige angrepet på festglade familier  14. Juli. Det henger små bamser og leker, brev og blomster i sprinklene på paviljongen. De mørke blodflekkene på promenaden går aldri bort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s