Under kirsebærtrærne

Denne japanske filmen ser sukkersøt og naiv ut på overflaten, men rommer større dybder. Hovedpersonen Sentaro er en mann som lever av å selge små pannekaker med bønnesyltetøy fra en beskjeden bod. Høres uvant ut ut å spise bønner på denne måten, men jeg antar at de er  annerledes enn kidney beans.

En dag blir han oppsøkt av en eldre dame Tokue, som ønsker deltidsjobb og prøver å overtale han til å lage bønnesyltetøyet på den måten hun gjør det. Motvillig ansetter han henne og Tokues syltetøy får salget av pannekakene til å gå i været. Kundene står i lang kø før boden åpner. Særlig gjelder det elevene på en nærliggende skole. En av dem kommer ofte til boden og blir venn med Tokue.  Men plutselig en dag forsvinner kundene og filmen går over i en mer alvorlig fase. Den eldre kvinnen Tokue bærer på en dyp, tung hemmelighet, som gradvis avsløres. Det berører også Sentaro som ser så sørgmodig ut, han blir sittende alene i boden sin og drikke  og syns synd på seg sjøl.

Det som først ser ut som søtsaker, forandrer seg til bitre realiteter.  Det gir en fin kontrast som gjør filmen mer interessant når den dreier i sosialrealistisk retning. De sosiale forskjellene blir først  tydelige når den tidligere eieren av boden dukker opp. Det blir bare antydet, men vi øyner konsekvensene av den sosiale ulikheten mellom Sentaro og Tokue på den ene sida og eieren på den andre.  Når vi blir kjent med Sentaro og Tokues livshistorier, bikker det over mot det melodramatiske, særlig når det gjelder Sentaro.  Mens Tokues liv blir realistisk og varmt presentert.

Det er en langsom, var og poetisk film, som dveler og antyder. Vi får tid til å tenke, lytte til lydene i landskapet, løvtrærnes sus,  se kirsebærblomstenes eksplosjon av farger,  og undre oss over sammenhengen mellom små detaljer og hovedpersonenes liv, hvordan den eldre kvinnen, den sørgmodige mannen og den unge skolejenta er bundet sammen.

Lavmælt sosialrealisme fra Japan er sjelden vare.  Særlig imponerer hovedpersonen Tokue, det er sjelden at eldre kvinner får en så sentral rolle i filmer. Hennes uttrykk og livshistorie er bevegende. Så er da filmen også laget av en kvinne, Naomi Kawase, og er basert på en roman av en japansk, kvinnelig forfatter.

Noen ganger bikker filmen over i det melodramatiske og overflatiske. Sentaros bakgrunn blir ikke overbevisende framstilt. Det er enkelte langdryge partier. Men alt i alt er det mye å like og glede seg over ved denne filmen.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s