Topptur med guide og plastflasker

23. februar 2017, del 5. Sri Lanka.

Den tøffeste fjellturen i Sri Lanka er visstnok Adam’s peak, fjellet  strekker seg mer enn to tusen meter i været og vi kunne se den fra flere steder vi besøkte på turen vår. Konseptet minner litt om Mount Sinai i Egypt. En må starte ved to- tre tida om natta for å nå toppen før soloppgang.  Det er en drøy marsj og på travle og populære tider er det en pilgrimsvandring  der hundrevis av  folk  kravler seg oppover trappetrinnene langs den bratte fjellsida.  Ettersom de må gå i takt, kan det ta lang tid å nå fram til målet. Vi tok ikke den turen, som hørtes veldig krevende ut. I stedet var vi så heldige å ankomme Ella i strålende, klart vær og se toppen på Ella Rock vinke forlokkende til oss.

Klokka sju neste morgen står Abesundera og venter. Han er vår lokale guide, en ualminnelig høy og tynn eldre mann, med brun, skrukkete hud, uten hodeplagg,  iført sarong (et tøystykke bundet rundt livet) og chip-chaper. Han smiler bredt,  viser fram de få tenna han har, snakker så å si ikke engelsk, men hans lokale kunnskaper og kommunikasjonsevner er det ikke noe i veien med. Han kjenner alle stier og snarveier, trær, fugler og de beste utkikkspunktene. I en busk vi passerer trekker han fram noen fine turstaver som naturen har laget og turen kan starte. Det begynner med at vi går en halv times tid på jernbaneskinnene i morgensola, der er det mange som befinner seg på vei til skole og jobb. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina  når du traver i gresset i morgenduggen. Det gjelder bare å passe seg for toget.

Så bærer det videre under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje, og det er bare noen få andre vandrere som passerer oss. Så begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Vi går gjennom skogen på umerka stier, det finnes visst en bredere vei, men  Abesundera velger snarveien. Han prøver å veilede en annen mindre erfaren guide til å ta den raskeste veien, uten hell. Det er svalt og luftig, og han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er først da jeg oppdager hans overlegne ferdigheter. Han går sakte, men i den samme bestemte takten, stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som har prøvd å gå litt fortere i mine solide goretex sko, stadig vekk må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen få andre turister, en gruppe yngre menn med moteriktig shorts og tatoveringer, som forteller at de bare har brukt en og en halv time oppover. De får en skikkelig overraskelse når det viser seg at  vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Å nå toppen er herlig, sola damper og og utsikten er  dramatisk  til alle kanter,  flere utkikkspunkt med nye overraskelser venter.

På veien  har vi lagt merke til søpla som hoper seg opp både langs elva og i skogen, Bård begynner å plukke opp plastflasker og prøver å forklare Abesundera om resirkulering.  Vi har nemlig sett flere steder der myndighetene prøver seg på kildesortering.  Abesundera nikker forståelsesfullt og tar med seg noen store plastflasker på veien nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, tar han flaskene og kaster under buskasen. De kommer og henter dem her, sier han, Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Det gjør ikke den mer engelskkyndige guiden som passerer heller. Abesundera, som mange andre innfødte har den oppfatning at når plasten ikke syns, så er det ikke så farlig.

Så kommer jeg på at jeg ikke har sett guiden vår ta til seg verken mat eller drikke på turen.  Han fikk tilbud om en flaske vann, men takka nei. Han har gått både opp og ned i jevnt tempo uten å drikke en eneste dråpe. Det er hvert fall ikke han som bidrar til plastsøppel. Antagelig er det bare turistene som kjøper flaskevann.

På den videre reisen ser vi det samme andre steder – søpla flyter, den ligger og vugger i vannet, eller er gjemt bak et tre, der noen først har kasta en plastflaske, kommer det gjerne flere og gjør det samme, men det ser ikke ut til å sjenere lokalbefolkningen, de har vent seg til det. Men vi blir mer og mer opprørte. Sri Lanka is a land of beauty and garbage.