Hvor er vi nå?

Turgåing har blitt vår favoritt. Det gir energi og nye inntrykk, særlig når en ikke haster av sted. Å være underveis er mer spennende enn å nå målet, sier min gamle kollega. Det gjelder både når jeg forsker, snekrer båter eller går på tur. Det blir en oppdagelsesreise hvor en må gå fram og tilbake, stoppe og undre seg. Da finner jeg alltid noe som må studeres nærmere.

Å dele minner fra turer i andre land hjelper for å holde motet oppe. Det dreier seg ofte om mennesker vi har møtt. De har åpnet dører og invitert oss inn. En invitasjon vi sjelden sier nei til. Som den gang vi gikk gatelangs i Trinidad på Cuba og kom til en hage med plankegjerde der det sto «Bananer til salgs». Den gamle mannen åpna porten til sin praktfulle hage og viste oss trær, blomster og frukt vi aldri hadde hørt om, men han kunne de latinske navnene. Med barnebarnet ved sin side gikk han fra tre til tre og pekte på knopper og blomster. Hagen hadde en gang vært en stor plantasje der slaver arbeida. Først etterpå fikk vi vite at han var blind. Husker også da vi rusla rundt i Aswan under Ramadan og ble invitert til et måltid på gata. Værsågod, Ramadan karim. For en gjestfrihet kunne vi si, slik er det ikke i Norge.

Når vi ikke kan krysse landegrenser, er vi henvist til turer i nærmiljøet. Mange er ute og går. Flere enn i fjor. De oppsøker parker, utforsker byen eller skogen og gjør nye oppdagelser. I skogen er vi mer åpne overfor fremmede. Hei, sier vi til alle vi møter. Vi kan slå av en prat og få tips om veien videre. I utesamtalen glemmer vi både munnbind og avstand.

Vi har mobiler med digitale kart, men det er morsommere å spørre dem vi møter. Hvor er vi nå? lurer vi på, og får forslag om veien videre og alternative stier. Av og til utvider samtalen seg og tar nye vendinger. I fjor befant vi oss i ukjent terreng vest i Nordmarka. Det var vått og grått. Skulle vi ta til høyre eller venstre? Ut av tåka kom en dame på vår alder som var på tur med hunden sin. Hun var lommekjent og tok seg tid til å fortelle om stier og gammel bebyggelse i nærområdet. Det ble en lang prat om mer enn turer og terreng. Jeg må dessverre komme meg hjem. Vi har familie på besøk. Ellers skulle jeg gjerne invitert dere inn på kaffe og kaker, sa hun, men det får bli en annen gang. For en gjestfrihet, sa vi til hverandre. Akkurat som i Egypt.

Publisert i KK 18.5.21

Togoppdragelse

Vi stiger om bord på toget fra København til Hamburg. No stress, ingen kontroll verken av passasjerer eller bagasje. Vi får veiledning om hvor de forhåndsbestilte setene befinner seg og senker skuldrene.

Den første vi møter er en blid, ung mann som reiser med sin kontrabass. Instrumentet står trygt inntil veggen og gir ikke lyd fra seg. Så flott, sier vi oppmuntrende, mye bedre med tog enn fly. Idyllen blir brutt da konduktøren kommer inn i kupéen og peker på bassen.
– Hvem eier denne? spør han
– Det er meg, svarer musikeren
– Men der kan den ikke stå. Den tar altfor mye plass. Du vet da vel hvor slik bagasje skal settes, roper konduktøren og peker på et større rom med klappseter
– Jeg visste ikke det, sier den unge mannen unnskyldende.
Det står jo ingenting om hvor kontrabasser skal oppholde seg under en togreise, verken på billettene eller i toget.

Det aner meg at dette kan bli en reise der det som skjer innendørs er mer spennende enn landskapet utafor. Den stressa konduktøren farer fram og tilbake gjennom vognene. Det er mye å passe på. Nå dukker han plutselig opp bak oss, og skriker til passasjeren som sitter der.
– Hva, har du ikke billett? Og heller ikke penger? Men øl drikker du. Det har du råd til. Brillene har falt ned på nesetippen til konduktøren, som er illrød i ansiktet. Han marsjerer bestemt gjennom vogna med den moralsk fordervelige passasjeren på slep. Skurken har mer enn nok med å manøvrere trillekofferten sin mens han tar den siste slurken med øl. Ved neste stopp må du gå av, er beskjeden han får.

Neste gang vi ser den ivrige konduktøren, roper han ut i kupeen. Er det noen som eier denne? Han peker på en diger svart koffert. Den hadde han oppdaga i nabokupeen og ingen ville vedkjenne seg den.

Ei dame rekker opp handa. Den er min. Vi ser forbausa på dama som er omtrent like høy og brei som kofferten.

– Du kan ikke bare sette en så stor koffert i en annen kupé. Den er altfor tung. Neste gang må du ha en koffert som du klarer å løfte opp alene. Husk det!

Endelig er det vår tur. Jeg lengter etter å vise fram billetten jeg har betalt og printa ut. Setenummeret er riktig, bagasjen er parkert der den skal, og ølet vi har drukket, er kjøpt og betalt. Konduktøren myser mot billetten og koden.
– Hvorfor bruker du ikke app’en? Bedre enn papirbillett, sier han.

Publisert i KK 28.2.20

Fjellturen 2019

Årets fjelltur med Tobias – snart 11 år – gikk til Galdhøpiggen. Det var ikke vi, men han som bestemte det.

Bård og jeg har vært der en gang før, for minst 20 år sida. Den sommeren gikk vi først i Tafjordfjella på Sunnmøre. Det skulle vise seg å bli en krevende tur. For det første var det bitende kaldt, omtrent som om vi var på påskeferie. Noen av turene var veldig bratte og kronglete. Da været endra seg fra sol til regn og tåke, var det umulig å finne merkinga på grunn av store snømengder, og vi planla en rask retrett. Ved hjelp av et gammeldags kompass, Gps fantes ikke den gangen, klarte vi heldigvis å finne tilbake til startpunktet hvor bilen sto parkert. Sukk.

Da vi kjørte hjemover via Jotunheimen, ble det væromslag igjen med strålende sol og snøen lå og glitra på toppene. Skal vi ikke prøve oss på Galdhøpiggen? foreslo jeg. Som sagt, så gjort. Vi kjørte opp til Juvasshytta, fikk rom og deilig middag. Men da regninga kom, oppdaga vi at vi ikke kunne betale gildet, Det var på den tida en gikk med kontanter i lomma eller brukte sjekkhefte. Dessverre hadde vi brukt opp penga og glemt sjekkheftet. Bård foreslo at han kunne ta oppvasken, men i stedet fikk vi et sjenerøst tilbud om kreditt og lov til å vente med betalinga til vi kom hjem.

Neste dag våkna vi til gråvær, det kom sikkert fra Tafjordfjella, men vi holdt motet oppe, det hadde jo vært skiftende skydekke, og det kunne bli sol igjen.  Før vi kom avsted, hadde gråværet gått over til lett regn og da vi nådde toppen, var det tjukk tåke. På veien nedover titta sola fram. Denne historien om det omskiftelige været, fortalte vi til Tobias så han skulle forstå at det ikke var sikkert han kom til å få noe utsikt fra toppen. Det viktigste er å ha vært der, sa vi.

Vårt første stoppested på vei fra Oslo til Jotunheimen denne gangen, var Skeikampen. Måtte prøve min nye hofte i et litt vennligere terreng før Jotunheimen, og det gikk bra. Været var fantastisk, sol og nesten for varmt. Og slik fortsatte det i fem dager. Vi stoppa på Lom, besøkte stavkirka og bakeriet, og på fjellmuseet kjøpte vi kart over Jotunheimen. Det gamle var borte vekk. Vi vurderte å se på utstillingen i fjellmuseet, men bestemte i stedet at vi trengte å strekke litt på beina og satte kursen mot Lomseggen. Det var tidlig ettermiddag og varmen var uutholdelig. Lom er kjent for sitt tørre vær, lite nedbør. Heldigvis går store deler av turen i skyggen, men den ble brattere og brattere og til slutt så steil at ingen av oss orka å fullføre. En fin tur ble det likevel.

Det var varmt og godt da vi ankom Raubergstulen, et overnattingssted som ligger ca 15 min. fra Juvasshytta. Vi hadde aldri hørt om denne hytta, som hadde blitt anbefalt av andre besøkende. Jeg hadde sett for meg en god, gammeldags seter med utedo og knirkete senger, men i stedet kommer vi til en moderne bygning med alle rettigheter. Utafor sitter folk og drikker det lokale ølet og koser seg i sola. Som de fleste andre gjestene, hadde vi bestilt rom med halvpensjon for 2 dager. Det inkluderte frokost, niste og middag. I tillegg kom guidingen til Galdhøpiggen. Rommet vårt lå i hovedbygningen, men det går også an å leie hytter. Maten og servisen på stulen var upåklagelig.

Omgivelsene rundt Raubergstulen er perfekte både for barn og voksne, også hofteopererte. Der kan man gå nydelige fjellturer på mykt underlag med storslagen utsikt til alle kanter. Det går en merka løype til Røisheim, blant annet. Et deilig badevann ligger rett ved stulen, der slitne fjellvandrere kasta seg uti, ikke vanskelig å komme uti for meg heller. Minst 20 grader.

Tidlig neste morgen stilte bestefar og Tobias seg opp sammen med en haug andre gjester for å få instrukser av en ung, men erfaren mann, om utstyr og guiding over breen. Det var folk i alle aldre som ville prøve seg, mange av barna var yngre enn Tobias. Jeg syns de så litt lettkledde ut og var kritisk til hvordan det ville gå med joggesko over en bre. Det kan bli veldig vått hvert fall.

Før jeg kom meg av gårde på min tur med lett sekk og fjellsko, ringte mobilen. Jeg pleier ikke ta telefonen når jeg ikke kjenner avsenderen, men fant ut at det var en viss Ove fra Lom som hadde ringt. Han var brefører og påsto at bestefar og Tobias ikke var med i gruppa, han fant dem ikke. Etter en del fram og tilbake, ble de funnet i en annen gruppe, som til forveksling ligna på den de tilhørte.

Som sagt var min tur lett å gå selv om jeg vandra opp og ned på flere frodige topper i mange timer og fant litt molter på myra. Topp-entusiastene kom tilbake seint på ettermiddagen og kunne bekrefte at det var ganske vanskelig å komme seg nedover på glatte steiner. Det hadde du ikke klart, bestemor, mente Tobias, som hadde tryna. Men han var strålende fornøyd, og viste meg sin nye røde T-skjorte som bekrefter at han har vært på Galdhøpiggen 2469. I gamle dager var det 2468, så jeg trenger en forklaring på den ekstra meteren.

Han ser fram til nye erobringer, jeg har foreslått Glittertind. Den gikk jeg i 1971, ganske lett oppstigning på snø, i dag er det sikkert mindre snø. Men verre var det å komme seg ned på den andre sida til Spiterstulen der det var bare stein som var dekka med et tynt lag snø. Bedre å bo på Glitterheim og gå opp og ned samme vei.

Dagen etter hadde vi bestilt billetter til Klimaparken 2469 som også inkluderer snø tunnelen i Juvassbreen. Det ble en veldig fin omvisning med en strålende, ung kvinnelig guide fra Lom. Hun var ikke bare Lom-mekjent, men hadde store kunnskaper både om geologi og botanikk, men selv skulle hun bli dataingeniør. Det golde området på 2469 ser kjedelig ut, bare stein på stein, noen snøskavler og breer. Men nå har vi lært at det fins både hare og andre gnagere der, ørnen er glad i haren, men den er lur og gjemmer seg under traséen vi gikk på. Jerven er aktiv og det er tamrein. Og det er 200 eksemplarer av blomster i området! De er hardføre og søker ly mellom steinene. Selv ble jeg fascinert av å oppdage den store variasjonen av lav og hvordan laven vokser kan fortelle hvor gammel den er. Kartlav er min favoritt. Istunnelen ble siste etappe og en overraskende opplevelse. Der inne er det minusgrader, så det gjelder å kle på seg varme klær, lue og votter for å holde ut. Inne i tunellen er det flotte, mytiske skulpturer med lyssetting som gir et trolsk skjær over kunstverkene. Spennende både for små og store. Vi fikk se en video om hvordan det hele startet og byggingen av tunellen. En flott opplevelse.

Tobias ville gjerne prøve klatreparken som ligger rett ved Raubergstulen, og det ble dagens siste fysiske anstrengelse, særlig for bestefar som egentlig ikke var så lysten på det. Mens gutta for nedover, gikk jeg til vannet for å ta et siste bad. Og så var turen slutt,  men  hva blir turmålet neste år? Jeg er ikke sikker på om vi klarer å følge Tobias mot nye høyder. Det er fint både på Galdhøpiggen og andre topper, men fullt av folk. Vi lengter litt tilbake til enkle hytter med og uten mat. Gjerne der vi må streve litt for å komme fram og gå stille over myrer og plukke bær uten å møte så mange tobeinte på veien. I de populære strøkene kan en til og med bli utkonkurrert av syklister på smale stier. Det gjorde vi på Skeikampen. Kanskje blir det familietur med Tobias og hans to yngre brødre og foreldre til neste år? Det er også en liten hund i familien som muligens kan få være med?

Jeg har lagt ut noen fotografier fra årets fjelltur på Facebook.

Sommergjester

 

I fjor var de tidlig ute. Da vi kom til hytta i skogen, lå de og lata seg ved hytteveggen. Etterhvert vente vi oss til det, de var jo ikke aggressive, men forsvant når vi kom for nær. En dag var de borte. De hadde skifta ham og visittkortet som lå igjen, var et lysegrått, skimrende ormeskinn.

I år har vi fått andre gjester. Vi aner ikke hvordan de ser ut, hvor mange de er og hvor lenge de blir værende. De usynlige gjestene viser seg nemlig ikke på dagtid, men de høres om natta. Særlig når hunden bjeffer. Hva er det egentlig de driver med? Lydene kommer fra alle kanter i vegger og tak, de romsterer, mjauer og piper.

De ble oppdaga av gjestene som var her før oss. De hadde sett et dyr komme løpende forbi, sto det i hytteboka. Da det samme skjedde neste kveld, dro de fram bøker om pattedyr og rovdyr fra hyttebiblioteket. Det er mår, mente de. Et nattdyr som kommer seg inn overalt og hullet trenger ikke være større enn et hønseegg. Den yngler under hytter når den ikke finner hule trær. Ungene mjauer når mora kommer med nattas fangst: ekorn, fugler, egg, eller andre gnagere. Da begynner spetakkelet. Ikke rart det blir litt rabalder og ommøblering når maten er under hus og skal fordeles på flere sultne gjester. Etter måltidet kommer det vond lukt.

Måren er sky. Å se den på nært hold, er sjelden, sier vi til barna som er med oss på hyttetur. Og de leser mårens latinske navn i boka høyt for oss og mener at reven og måren er i slekt. Minstemann vil høre fortellingen om revungen som stjal tøffelen til bestefar. Den kom helt bort til oss. Men det er lenge siden og nå har vi ikke sett rovdyr her på flere år. Mår er fredet og vi skal ikke jage bort gjestene, eller stenge dem ute, det er vi som må ta hensyn. De drar sin vei når ungene er store nok.

Vi stiller oss diskret ved vinduet for å oppleve det magiske øyeblikket når måren viser seg. En ekte naturfagstime. Klokka nærmer seg åtte om kvelden. Der er’n, roper barna, men det er bare et glimt av det søte hodet til måren vi får se før den spurter av gårde i motsatt retning. Kvelden etter til samme tid er vi på plass igjen. Klokka passerer åtte og vel så det, men ingen mår i sikte.

Kanskje har gjestene allerede forlatt åstedet neste gang vi kommer, og visittkortene de etterlater seg ligger spredd omkring. Oppryddinga overlater de til vertskapet. NB. Hullet i grunnmuren må tettes, det er nok større enn et hønseegg, skriver vi i hytteboka.

Publisert i KK 24. juli 2019

 

Skogens skattkammer

Bærplukking og soppsanking er blitt trendy, står det i avisa. Det er flaut å kjøpe tyttebær og kantareller når en hver kan forsyne seg av dem i skogen. Gratis. Bærplukking var både nødvendig og populært da jeg var barn. Hver søndag dro familiene av sted og det var konkurranse om hvem som fant mest. Hvor vi plukka, var hemmelig. Sopp hadde vi knapt hørt om, vi visste ikke hva vi skulle bruke dem til.

Den gang bær var matauk i trange tider, var det kamp om å komme først til de beste stedene. De ivrigste satte seg på sykkelen tidlig om morran, de kunne til og med overnatte ute for å sikre seg plass Hvert år var det noen som gikk seg vill. De glemte tid og sted når skogen bugna av bær. Tyttebær kunne til til og med redde liv. Under krigen da tyskerne jakta på fagforeningsfolk, fikk de kloa i Rolf Wickstrøm. Mannen de egentlig ville ha tak i, var ikke hjemme. Han hadde dratt på tyttebærtur til Tyristrand, ble det sagt, og kom nok ikke tilbake med det første. Var man på tur, så var man på tur. Ingen ringte og maste om når du kom tilbake. Det kunne ta dager å plukke nok bær. Tyttebæra redda nok livet hans.

Lukta av mose og skog, den oppmuntrende lyden av bær som danser i spannet, det langsomme tempoet. Det tar tid uansett hvilken metode man velger, fingre eller bærpeller. Resultatet teller , men tida det tar er det beste, Sjelden å treffe på andre med bærspann nå til dags, bare en og annen jogger, en soppsanker, av og til og syklister. Mest syklister. De har kledd seg ut med mørke briller, hjelm, skumle kostymer overlesset med uforståelige tegn, og farer av sted med henda hvilende på brede sykkelstyrer og mord i blikket. De sitter som limt fast til sykkelsetet. Det er pinlig å stige av selv om det ligger et tre midt på stien eller om de møter en familie med barn og hund. Det er konkurranse om hvem som kan stå lengst og dirre. Tid, tempo og effektivitet teller. Det ligner kanskje litt på hvordan de har det på jobben. Å tilbringe en hel dag med beina på jorda, rompa i været, med bøy og tøy, stampe på umerka stier og i bløte myrer, svupp, svupp, tar lengre tid, men helseeffekten og resultatet er det ikke noe å si på. Det blir både svette, støle muskler og mye bær og sopp av det. Heldigvis flyr syklistene så fort av sted at de ikke ser de store gule kantarellene rett ved stien og de lar bæra stå i fred.

Publisert i KK 25.9.17

Anonym turist

Vi krysser av i rubrikken for ”turist” når vi skal søke visum enda det ikke er helt sant. Anonym turist ville passet oss bedre. Ikke har vi påfallende stor ryggsekk og rastahår og heller ikke kamera hengende rundt halsen. Likevel er vi rystende klar over at de lokale oppfatter oss som turister og at vi går rundt som levende målskiver for deres oppmerksomhet. I brosjyren vi får utdelt på flyplassen står det at vi må være oppmerksomme på at det dessverre finnes personer som kan være plagsomme og som turister bør passe seg for.. Med en gang vi løfter blikket fra brosjyren er det en vennlig sjel som spør om vi trenger hjelp med bagasjen.. Nei takk, sier vi og tenker på historien vi nettopp har lest fra en flyplass der lokale sjarmører tilbyr seg som bærere mens deres hensikt er å bære bagasjen hjem til seg og ta alle verdisakene. Nei takk, sier vi igjen til den ene etter den andre mens vi sleper på den blytunge kufferten samtidig som vi manøvrer businesstrillekofferten og skulderbagasjen på en kjekk og ubesværet måte. Ikke en tralle i sikte.

”Unngå de hvite taxiene og ta alltid de mørkeblå som har taxameter” står det i den medbrakte reisehåndboka. Køen av tilbydere er så tett at vi knapt ser fargen på taxiene. Etter å ha sagt nei takk til alle sammen, følger de likevel etter oss i lang rekke for å se hva som skjer. Vi må på en eller annen måte få sjekket utstyret i en taxi med riktig farge, men for å få utført denne handling må vi sette kofferten fra oss uten å slippe den helt av syne. Denne manøvren er ikke helt enkel, særlig ikke med mange tilskuere rundt som bare venter på en anledning til å grabbe kofferten og slenge den inn i bagasjerommet uten at vi kommer med. Vel inne i en lyseblå taxi, er vi delvis lettet, men også uroet ved tanken på at den ikke har riktig farge selv om det ser ut som den har taxameter. Sjåføren begynner å prate og til vår skrekk skjønner vi ikke et ord av hva han sier, men vi tror det er engelsk. Vi har lest i reisebok at i dette landet står høflighet og vennlighet høyt i kurs og får oss derfor ikke til å si at vi ikke forstår bæret. I boka står det også hva prisen på drosjeturen skal være fra flyplassen til vårt bestemmelsessted og dessuten et lite kart som viser kjøreruta. Vi følger med i smug på pilene i boka og legger merke til at han tar en sving til venstre der han skulle kjørt rett fram.

Endelig framme ved hotellet som heldigvis er godt skiltet, får vi hjelp av en ung mann som bærer bagasjen inn på rommet. Vi får umiddelbart et godt inntrykk av ham inntil vi åpner hotellets veileder hvor det står ”hotellet tar intet ansvar for verdisaker. Det anbefales at disse plasseres i hotellet safe”. Den er imidlertid så liten at vi så vidt får trykket billett og pass inn og vi lurer på om dette er verdisakene det siktes til. Pengene har vi i et magebelte etter anbefaling fra reisehåndboka. Men det er umulig å fiske ut penger på en diskret måte fra magebeltet som vi har gjemt under kjolen. Kjole var et plagg som ble anbefalt for ferierende kvinner i dette landet. Hvor gjør vi så av nøkkelen til safen? Jo, den legger vi i en turistpung som igjen legges i magebeltet. Ettersom vi ikke får fotoapparatet inn i safen, henger vi det rundt halsen. Det skal jo brukes og ikke bare ligge bortgjemt i en boks. Når vi endelig våger oss ut av hotellet, ser vi ingen andre kvinner med kjole. Ikke før vi har tatt et par skritt ut i ferielandet, så løsner magebeltet fra festet sitt og vi må foreta en rask retrett i retning toalettet mens beltet siger nedover hoftene. Det har har røket og dermed havner verdisakene nedi en gammeldags turistveske som vi forutseende har tatt med oss. Magebeltet havner i søpla. Reisehåndboka la vi igjen i kofferten. Den er for tung å dra på i varmen. Kjolen byttes ut med shorts. Med solfaktor, solhatt, solbriller og kamera rundt halsen tar vi farvel med den anynome turist.

På bærtur

På bærtur er blitt et nedsettende uttrykk som viser til at du er helt på jordet, som vi sa før. Du virrer omkring uten mål og mening. Det er en helt feil tolkning av hva bærtur er som må være oppfunnet av en ikke-bærplukker. Plukkeren er målrettet på jakt etter en tue her og en tue der. At den nedsettende betydningen får leve videre kan komme av at ingen går på bærtur lenger. Gjennomsnittsalderen på norske frivillige plukkere av skogsbær er antagelig rundt 70 år, kan jeg tenke meg. De plukker av gammel vane og hamstrer til vinterens forråd. Forrådene puttes i fryseren og ikke på Norgesglass. Min svigerfar plukka tyttebær til han døde. Ja, han døde ikke av å plukke dem da, selv om han godt kunne ha gjort det der han kreka seg av gårde i ulendt terreng med bærspannet. Riktignok var han veldig glad i tyttebær som han lagde syltetøy av og spiste hele året, men det meste var gammel vane. Det gjaldt å komme seg ut i riktig tid og være først på de beste stedene. Under krigen var skogsbær viktig matauk og folk sto nærmest klare på startstreken når bæra kom, iført eplenikkers og rypesekk. De var forberedt på å reise langt. Det ga status å plukke bær og de som visste hvor tyttebæra og moltene sto, ble beundret og misunt. Nå er det glissent mellom bærplukkerne i skogen, og de plukker bare litt til kakepynt. Mange går seg bort i skogen og noen sier kanskje at de skal på bærtur for å være litt for seg sjøl. Jeg leste en historie fra krigen i forbindelse med arrestasjonen av Rolf Wickstrøm om at tyskerne egentlig var på jakt etter en annen fagforeningsmann, men han fikk de ikke tak i fordi han var dratt på tyttebærtur til Tyristrand. Bærturen redda antagelig livet hans. Bærturene den gangen var ikke gjort unna i en fei, så det tok vel litt tid før han dukka opp.

Vel, vi skulle nok ha lytta bedre til gammel visdom da vi dro på blåbærjakt med bærplukkere. Det skulle være så mye blåbær i år. Vi la friskt i vei på sykkel. Men der sykkelveien gikk, var det ingen bær. Så punktere sykkelen og vi fortsatte til fots. Fortsatt ingen bær i sikte. Da skjønte vi at vi var forført av mytene om at bær fins overalt og at en ikke trenger å planlegge turen. Bærpelleren var helt malplassert for de spredte forekomster vi fant etter flere timers leting. Det var pinlig å komme hjem med bare skjula bånn. Man kan si at vi var helt på bærtur: bær var det, men et helt annet sted enn der vi lette. Ved en seinere anledning fant vi masse bær, til og med molter, men det er en annen historie, og den forteller vi ikke.

Historien ble publisert 20.8.2001