Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

Langkjøring

Prøverkjøring med  pappas motorsykkel i Maridalen før den første langkjøringa

Under krigen dro foreldra mine på sykkeltur til Hardangervidda. De hadde sykler uten gir, blytunge soveposer og fiskeutstyr. Overnatta i et hvitt, pyramideforma bomullstelt, laga av samme stoff som de hvite anorakkene, men liggeunderlag var ikke oppfunnet, så det slapp de å dra på. Den som var så heldig å eie en sykkel den gangen var en fri sjel som kunne reise hvorsomhelst. Rekorden hadde onkelen min som dro aleine på sykkeltur under krigen og klarte å tilbakelegge 100 mil uten å bli sliten en gang! Han var vel på jakt etter tyttebær, kan jeg tenke meg.

Faren min dreiv alltid å mekka på biler og sykler. Han hadde kjøpt en brukt Tempo motorsykkel, bytta ut deler, skrudd den sammen og pussa og gnikka på den i månedsvis. Nå sto den der og blinka i vårsola. Men resultatet måtte prøves på langkjøring, mente han, og jeg fikk være med på jomfruturen. Da fikk pappa endelig bruk for lærlua med ørelapper, ei grå, tjukk bomullsjakke med knapping til halsen og store utvendige lommer. Foran hang soveposer og to sekker, bak gummimadrasser, telt og to mindre sekker. Hvordan går det med eksosrypa? ropte han bakover. Jeg klemte meg inn til den grå bomullsjakka hans. Bra, sa jeg, og nevnte ikke noe om hardt sete med dårlig fjæring.

Med dagens blikk gikk det sakte, veldig sakte. For oss var det akkurat passe. Det var mye å se og vi skulle jo prøvekjøre. Første stopp Gøteborg. Brukte nok en hel dag på å komme dit. Der bodde kusina hans i en gråbeingård. Familien på fire hadde ett rom og kjøkken. Om kvelden blåste vi opp gummimadrassene våre, som ble brukt både på land og til vanns, krøp inn i soveposene og sov utmerka på kjøkkengolvet. Den videre ferden gikk gjennom Sverige til Danmark hvor vi overnatta på campingplasser. Kjørte helt til den tyske grensa og tok til og med en svipptur innom Tyskland. I skolestilen om sommerferien skrev jeg om reisen til tre land, om Liseberg, Tivoli, sol og bading. Men ikke om svensk, dansk og tysk godteri som var det første venninnene mine spurte om. Eller om den kjekke, danske gutten jeg traff på en campingplass. Heller ikke om da regnet spruta ned på eksosrypa, om setet som gnagde og gnagde og om det våte og klissete godteriet som gikk ned på høykant. Ikke noe er som å farte fra sted til sted, campe hvor en vil, og sitte tett inntil faren sin på en motorsykkel når en er nesten 13 år.

publisert i KK, en gang for noen år sida

Harry fra Kampen

Jeg har alltid lurt på hvorfor både moren og faren min hadde engelske navn. Begge kom fra arbeiderklassen og det var ikke antydning til engelske aner i noen av familiene.  Pappa kom fra Kampen og het Harry. Mamma het Margot. Glad jeg ikke ble gutt og fikk navnet Harry etter min far. Jeg hadde ikke noe mot Harry navnet som barn. Det skilte seg positivt ut blant andre trauste, norske navn og faren min var en fin fyr. I dag er det vel ingen som gir det navnet til norske guttebarn.  Harry meg ditt og Harry meg datt. Hårsveisen er Harry, bilen din er det og smaken din. Det siste er at en kostbar ring forbeholdt ingeniører som er utdanna i Trondheim, er Harry.

Rundt om i verden er det mange gutter og menn som bærer Harry navnet med stolthet, fra prinser til fattigfolk. Prins Harry for eksempel. Den populære Harry Potter har nådd ut til hele verden på tross av navnet. Harry Belafonte var en annen fantastisk Harry i min generasjon. Harry Hole må jeg også nevne, selv om jeg aldri har lest ei bok om han.  Men hvorfor er det blitt et latterlig navn her i Norge?

Det må ha vært vanlig på den tida mine foreldre ble født og særlig i arbeiderklassefamilier. Overklassebarn så ned på fattige gutter fra Østkanten uten dannelse og gjorde narr av språket, hårsveisen og klærne deres. Kampen gutta dyrka sin egen kultur i gater og på løkker for å leve ut sin Harry og markere avstand til Vestkant rampen. Klasseforskjellene var uoverstigelige. På Kampen slutta de fleste på skolen etter 7. klasse. De fikk gebiss i konfirmasjonsgave og måtte få seg jobb for å hjelpe familien. Mødrene deres hadde vært tjenestepiker på Frogner før de gifta seg.

Det er noe forvirrende med hvordan Harry navnet brukes i dag. Det knyttes til det vulgære. Vulgaris betyr vanlig, alminnelig på latin. Det som er vanlig, er altså vulgært. Men da må det være vulgært som har forandra seg. Det brukes fortsatt om tøffe østkantgutter med raske biler, høy hårsveis, tatoveringer og Hawai- skjorte. Nå er jo tatoveringer som i gamle dager bare fantes på unge gutter som hadde vært til sjøs, blitt utrolig vulgaris, helt vanlig. En gang i tida var det Harry. Og motsatt kan det da ikke være så mange ingeniører fra Trondheim som går rundt med dyre ringer for å briske seg med at de er ingeniører med stor I. Det er rett og slett uvanlig. Ikke Harry i det hele tatt.

 

Eva Johannessen

Latiner og Harry-venn

em-johan@online.no

 

 

Russerevy, Jon Skolmen og meg

Samme gamle refreng hvert år. Russen går over streken med sine påfunn, det blir bare mer og mer utspekulert, mener den eldre generasjon. Russen nå til dags er mye verre enn før. Er det ikke på tide å skrinlegge den tåpelige tradisjonen? Men de røde oppnår akkurat det de ønsker: å få oppmerksomhet. Og alt var ikke bedre da jeg var ung. Vi røyka og drakk og skeia ut. Fyllekjørte. Det gjør de ikke i dag fordi de har edru sjåfør i russebussen. Det var like «sjokkerende» og «skandaløse» herjinger da jeg var russ, selv om det bare dreide seg om å helle vaskepulver i en fontene, eller klatre på toppen av Wergeland statuen. To av mine barnebarn avslutter videregående i disse dager, den ene har feira, den andre ikke. Og jeg syns faktisk de har oppført seg ganske greit, som de fleste andre i den generasjonen.

Min første nærkontakt med russ og russetid var i 1960, før jeg selv var russ. Jeg hadde en kort og hektisk periode som danser og skuespiller da jeg gikk på gymnaset (videregående). Det starta da jeg fikk tilbud om å være med i russerevyen i 1960. Oslos årlige russerevy hadde høy status med profesjonelle instruktører, orkester og erfarne manusforfattere. Antagelig var det ikke meg de spurte først, men jeg ble kontakta fordi en annen hadde trukket seg. Jeg grep sjansen og ble antatt.

Nå hadde det seg slik at det ikke bare var ekte russ som sto på scenen i revyen. Mange var jukse-russ og hadde som meg, blitt hanka inn selv om vi var yngre eller eldre enn årets kull. Det var først et par år seinere at jeg var russ. I ettertid har jeg lurt på hvordan jeg turte å si ja til noe jeg egentlig ikke visste hva var. Kjente jo ingen av de andre og var yngre enn dem. Hadde ikke prøvd meg på de skrå bredder før, men jeg kunne synge og danse. Dansa ballett og sang i kor. Og nå skulle jeg stå på en offentlig scene for første gang. Det var spennende.

Stripa er rød, het revyen. Karl Johans gate ble kalt Stripa. Einar Schanke var en erfaren instruktør med mange revyer på samvittigheten. Han var også en strålende entertainer, sanger og manusforfatter. Nervøs tilstedeværelse er en beskrivelse som passer på han. Han var utrolig inspirerende og kom stadig med overraskende og geniale innspill. Hans uslitelige humor og brede smil er det jeg husker best, han ble tydelig inspirert av å være sammen med unge mennesker som likte å være på scenen. Jon Berle var den som skulle instruere danserne.

De to sentrale personene som bar revyen var Jon Skolmen og Trulte Heide Steen. Jon var et naturtalent, hans komiske påfunn poppet fram, selv der det ikke passa, men Schanke klarte å føye dem inn i det opprinnelige konseptet. Jon kunne overbevise publikum enten han var trist eller glad. Hans gjennomgangskarakter var N` Roger. Han og Trulte skinte om kapp når de spilte sammen. Men Jon var ikke brautende og selvopptatt, men en snill og hyggelig fyr.

Jeg skulle være med i balletten. Det var vanlig å ha en ballett i revyer. Vi var fire jenter, Live, Rita, Maria og jeg. Maria (Monsen) var uten tvil den beste danseren, men jeg var en god nr. to. Ballettens oppgaver var mangfoldig. Hovedinnslaget vårt het Oldemors mamelukk. Der skulle vi danse til en menuett, med sang, iført stripete mamelukker. De første strofene fra teksten var omtrent sånn – Den gang oldemor var ung, var mamelukken ny, og den vakte oppsikt i vår….by, dristig og moderne, sluttet under knærne, oldemor hun hadde mamelukk. Det var ikke med glede vi iførte oss de gyselige mamelukkene, jeg hadde jo drømt om noe mer eksotisk når jeg skulle vise meg fram på scenen og dessuten var teksten dårlig, ikke den beste i russerevyen 1960 for å si det sånn. Vi lurte på hvem som hadde fått idéen om at vi skulle iføre oss det antrekket. Ikke godt å si. Det var ikke vi som bestemte det, Men når jeg leser i programmet, så står det en annonse om at en viss italiensk motekonge hadde vært i Norge for å lansere dette smarte og morsomme plagget, som han mente ville bli en suksess blant norske tenåringer. Innta Kongens by i mamelukker, var oppfordringen til russen. Kongens by var København dit russeturen gikk med Danskebåten hver vår. Annonsen var satt inn av Sindre Hesseltvedt a/s, som leverte «festlige kombinasjoner i kadettstoff» for kr. 39,50 pr. mamelukk. Så jeg mistenker at Hesseltvedt sponset revyen med mamelukker og at vi i balletten skulle markedsføre dette nye tenåringsantrekket til Oldemors menuett..Mistanken blir bekreftet av en annen annonse om at «blusene til revyens mam’seller er selvfølgelig fra Jarnermodeller!» Sponsing hørte med.

Utover dette innslaget, deltok jeg i en russisk moteparade, der jeg og andre mannequiner poserte i oppfinnsomme kostymer. Jeg ,i en hoftekort, brun silkekjole med glidelås på siden, som egnet seg spesielt for kvinnelige diskoskastere. Og det eneste jeg skulle gjøre utover å iføre meg kjolen, var å dra opp glidelåsen. Det ble faktisk godt mottatt med Sverre Bentzen som russisk moteguide.

Den siste scenen foregikk i en «russebil» der 7 jenter satt og sang om hvor hyggelig det var å sitte i baksetet å kysse og kose med «Fred», mens sjåfør Bentzen forgjeves spurte om ikke en av dem heller kunne komme og sitte ved siden av han i forsetet. Den populære hiten fra 1959 av Bob Hillard, Seven little girls, satt som et skudd……. We´re having fun, sitting in the backseat kissing and hugging with Fred, sang «skreppene» av full hals.

Revyen ble omtalt i Aftenposten som «nesten profesjonell». Det var mange scenetalenter, mente anmelderen. Han nevnte ikke meg eller noen av de andre i balletten, men Trulte Heide-Steen, Jon Skolmen, Gry Enger, Sverre Bentzen, Audun Edvardsen, som vi nok kom til å høre mer fra i fremtiden.. Og slik ble det. Jeg felte en tåre da nyheten kom om at Jon Skolmen var død og begynte  å tenke på hans ungdommelige utstråling på scenen i 1960.

Jeg vet ikke om innsatsen i revyen var grunnen til at jeg året seinere fikk en rolle som hore i en teaterforestiling på skolen. Vi var to og hadde en replikk hver. Dermed måtte vi legge mye arbeid i framførelsen. Replikkene fikk stor applaus.

Etter det gikk det nedover med karrieren. Min siste offisielle opptreden var i 1962 da jeg gikk først i russetoget fra Katta i gatene 17.mai, iført noe som skulle være et slags katte kostyme, tynne, svarte strømpebukser og en svart overdel, striper i ansiktet og med klørne løfta. Jeg svinsa fram og tilbake og viste klør til tilskuerne. En slags kattedans kan man si, og dermed var ringen slutta. Det var på Chat Noir jeg debuterte og som chat noir jeg abdiserte.

Sommerjobb

Min mor fant annonsen i Aftenposten. En familie trengte barnevakt .som kunne være med dem til Sørlandet. Bill.merk. familiemedlem, sto det. Letttjente penger, mente min mor. Hun hadde skrytt av mine kvalifikasjoner, et år på realskolen og gode karakterer. Hadde søkeren erfaring med barn? Kunne hun gjøre lett husarbeid og vaske klær? Jeg skulle like å vite svarene mora mi ga på de spørsmålene. Men hun klarte å overbevise både meg og familien om at jeg var den rette for oppgaven. Tenk alt du kommer til å oppleve, bading og båtturer, sa hun. Sørlandet. Der hadde jeg aldri vært.

På toget fikk jeg god tid til å lese filmjournalen og drømme om å ligge på et varmt svaberg i den nye turkise badedrakta . Landstedet lå rett ved sjøen. Men barna var små og jeg måtte følge med på hva de gjorde og hvor de var hele tida. Jeg hadde jo aldri passa barn før og ante ikke hva jeg skulle foreta meg når de gråt og og ikke ville gjøre som jeg sa. Dermed tok moren deres den oppgaven, mens jeg satt barnevakt om kvelden når de voksne skulle ut å kose seg. Om dagen ble jeg satt til å vaske barneklær. Vaskemaskiner eksisterte ikke den gangen. Barnas mor måtte gi meg en rask innføring for jeg hadde aldri vaska et klesplagg før. Jeg ble stående med henda i vann med tøyvask store deler av dagen og var redd for at jeg ikke gjorde det riktig. Kan du ta over gulvene? spurte barnas mor. Sannheten var at jeg aldri hadde vaska gulv , jeg bare lot som, og hun var ikke fornøyd med resultatet. Da hun til slutt ba meg om å passe barna og lage litt mat til dem mens hun og mannen tok en liten båttur, nikka jeg bare. Måtte jo gjøre noe for lønna. . Sannheten var at jeg aldri hadde lagd mat. Min hjemmeværende mor ville ikke slippe til andre på kjøkkenet,

Da de kom tilbake fra båtturen som ikke var så kort likevel, var det kaos. Ungene hylte. De sklei på tomatsausen som lå som en dam av blod på kjøkkengulvet. Et av barna viste fram en tynn finger med ekte dryppende blod , hun hadde skjært seg på lokket til fiskebollboksen. Sannheten var at jeg var udugelig både som barnepike og hushjelp, Men allerede som usikker 13 åring, nesten 14, i en sommerjobb jeg ikke hadde søkt og overhode ikke var kvalifisert til, sto jeg oppreist. Ikke en dag mer i dette huset, med dere og barna deres, sa jeg. Rein og skjær utnytting var det. Barnearbeid.

Radio

Inventaret i stua var det samme overalt der jeg vokste opp. Sofa i slitesterkt møbelstoff, lenestol, salongbord, bokhylle, kanskje et lite spisebord. Møblene varte livet ut og det gjorde naboene også. Det var aldri noen som flytta. Aldri noen forandringer.  Inntil vi oppdaga at naboen hadde fått ny radio og vi sto og gapte foran det skinnende brune vidunderet i teak. Ut med spisebordet, inn med radiokabinettet. Alle drømte om å ha et sånt flaggskip i stua si.

Det var ikke bare radio i kabinettet, men en platespiller som skifta digre grammofonplater automatisk. De datt bare ned, en etter en, og ut strømma russisk korsang. Volga, Volga, sang mannskoret. Flamenco musikk akkompagnert av klaprende hæler og kastanjetter, sto også høyt i kurs.

Radioen hadde godbiter for hele familien, men da hørespillene kom, var det bare dem vi snakka om. Det var tomt i gatene hver lørdag når Paul Temple avslørte Gregory mysteriet. Resten av uka diskuterte vi hvem som var Gregory. Seinere kom hørespillet om Mr. Cox. Godaften, mitt navn er Cox, sa fløyelsstemmen. Det starta med en innsmigrende melodi, før uhyggen satte inn med mord og forsvinninger. Gatene var tomme igjen, alle holdt pusten. Unga i gården lagde en kortversjon av hendelsene til kjennings melodien: Cox det er navnet og Peacock er morder’n, Pete er forsvunnet og Margot er død. Cox er forelska i skjønne Helena. Lenge leve sammen, til de dør…

Overføring av skøyteløp var det aller helligste hjemme hos oss. Hjalmar Andersen og Kuppern var de store heltene. Særlig Kuppern for han var fra Kampen der faren min kom fra.

Det var forbudt med utenomsnakk under sending for pappa måtte få med seg eksakte rundetider. Alt var nøye planlagt for å unngå katastrofer. Blyanter og viskelær lå klare. Da jeg endelig skjønte sammenhengen mellom rundetider og sluttresultat, ble det ulidelig spennende. Nesten like spennende som Paul Temple. Det gjaldt å styre unna uhell både på skøytebanen og på hjemmebane. Så det var best å være to om det. Min jobb var å sørge for nyspissa blyanter og assistere når sjefen måtte ut en tur. 37,5, 38, 39,5 noterte jeg på kladdarket, mens han førte tallene inn på et stort rutete regneark etterpå. Dopausene var korte når det var skøyteløp. De fulgte rundetidene.

Publisert i Klassekampen 17.2.2017

Matte

 

Jeg gleda meg til å begynne på folkeskolen for der skulle jeg lære å lese, skrive og regne. Det var skolens oppgave. Vi hadde aldri hørt om noen som kunne lese før de begynte på skolen. Kanskje skjedde det andre steder i byen, men ikke der jeg vokste opp.  Vi var også uvitende om at sju år gamle gutter var mer umodne enn jenter og at mange av dem kom til å få problemer fordi de ikke kunne sitte stille. Vår uvitenhet om det annet kjønn hang sammen at gutter og jenter gikk i hver sine klasser. Jentene hadde “Frøken” , guttene hadde “Lærer”.

Min Frøken hadde gul lagerfrakk. På den var navnene til noen av hennes tidligere elever brodert inn. Lesing og skriving var lett, regning og romlære verre. Frøken likte ikke det faget, ikke jeg heller. Etter sju år gikk jeg ut med Mg i regning og romlære selv om jeg ikke kunne noe særlig. Frøken syntes vel at jeg fortjente det siden jeg var så god i norsk og engelsk.

Så begynte jeg på realskolen , på en skole for flinke elever. Frøken mente det var noe for meg. Der fikk jeg en ny Lærer i det som het matematikk. Han gikk i en grå lagerfrakk uten broderier og med belte i livet. Mens han sto med krittet i handa og filosoferte over A, B, X og Y, holdt de flinke elevene på med å spilte sjakk, lese bøker, småskravle eller prikke hverandre i ryggen med linjalen. De gadd ikke følge med selv om læreren frista dem med sine matematiske spørsmål. De som ikke forsto, lot som de fulgte med og noterte A, B, X og Y i kladdebøkene sine. De fleste var jenter, men seinere har jeg tenkt at det sikkert også var noen gutter i den kategorien. Som flink gutt kunne en ikke røpe sin uforstand i matte. Da jeg endelig ble ferdig med matematikk på gymnaset, fikk jeg Ng. Det betød at jeg bare kunne det sånn noenlunde, og samsvarte nok med sannheten.

Året etter fikk jeg til min forbauselse 1,5 i regning og bokføring til eksamen på Handelsgym. 1 var beste karakter. Seinere fikk jeg god karakter i statistikk på Universitetet. Med skrekk og gru lurer jeg på hvordan det hadde gått om noen hadde spurt om mattekarakteren da jeg begynte å studere pedagogikk. Heldigvis var det ingen slike krav for dem som utdanna seg til å undervise lærerstudenter i hvordan de skulle tilrettelegge undervisninga for barn som strevde med matte.

Publisert i Klassekampen 10.10.16

Langkjøring

Under krigen dro foreldra mine på sykkeltur til Hardangervidda. De hadde sykler uten gir, blytunge soveposer og fiskeutstyr. Overnatta i et hvitt, pyramideforma bomullstelt, laga av samme stoff som de hvite anorakkene, men liggeunderlag var ikke oppfunnet, så det slapp de å dra på. Den som var så heldig å eie en sykkel den gangen var en fri sjel som kunne reise hvor som helst. Rekorden hadde onkelen min som dro aleine på sykkeltur under krigen og klarte å tilbakelegge 100 mil uten å bli sliten en gang! Han var vel på jakt etter tyttebær, kan jeg tenke meg.

Faren min dreiv alltid å mekka på biler og sykler. Han hadde kjøpt en brukt Tempo motorsykkel, bytta ut deler, skrudd den sammen og pussa og gnikka på den i månedsvis. Nå sto den der og blinka i vårsola. Men resultatet måtte prøves på langkjøring, mente han, og jeg fikk være med på jomfruturen. Da fikk pappa endelig bruk for lærlua med ørelapper, ei grå, tjukk bomullsjakke med knapping til halsen og store utvendige lommer. Foran hang soveposer og to sekker, bak gummimadrasser, telt og to mindre sekker. Hvordan går det med eksosrypa? ropte han bakover. Jeg klemte meg inn til den grå bomullsjakka hans. Bra, sa jeg, og nevnte ikke noe om hardt sete med dårlig fjæring.

Med dagens blikk gikk det sakte, veldig sakte. For oss var det akkurat passe. Det var mye å se og vi skulle jo prøvekjøre. Første stopp Gøteborg. Brukte nok en hel dag på å komme dit. Der bodde kusina hans i en gråbeingård. Familien på fire hadde ett rom og kjøkken. Om kvelden blåste vi opp gummimadrassene våre, som ble brukt både på land og til vanns, krøp inn i soveposene og sov utmerka på kjøkkengolvet. Den videre ferden gikk gjennom Sverige til Danmark hvor vi overnatta på campingplasser. Kjørte helt til den tyske grensa og tok til og med en svipptur innom Tyskland. I skolestilen om sommerferien skrev jeg om reisen til tre land, om Liseberg, Tivoli, sol og bading. Men ikke om svensk, dansk og tysk godteri som var det første venninnene mine spurte om. Eller om den kjekke, danske gutten jeg traff på en campingplass. Heller ikke om da regnet spruta ned på eksosrypa, om setet som gnagde og gnagde og om det våte og klissete godteriet som gikk ned på høykant. Ikke noe er som å farte fra sted til sted, campe hvor en vil, og sitte tett inntil faren sin på en motorsykkel når en er nesten 13 år.

Petit, publiseres i KK 24.5.2016

Her skinner sola hele dagen

De som ikke hadde hytte på fjellet eller landsted ved sjøen da jeg var barn, kunne komme på feriekoloni. Det var sunt å reise vekk fra byen til frisk luft i landlige omgivelser, het det. Det var ikke så verst landlig der jeg bodde heller, på østkanten i Oslo. Store utearealer med forlatte tyskerbrakker, lite trafikk og null lekeapparater. Men på landet skulle vi. Feriekolonien var foreldrenes barnevakt. Guttene så vi ikke snurten av. De ble plassert på Sedsvoll I, mens jentene kom til Sedsvoll II.

Vi skrev hjem om lyse, lette dager. En kunne drømme seg bort og fantasere videre på historier om sol, bading og morsomme nye venninner. Vi satt i et stort hvitt rom hvor sollyset strømma inn av de høye vinduene, og skrev på medbrakt rosa brevpapir. Tanter i hvite forklær og blå- og hvitstripete skjorter dikterte og sensurerte.

“Kjære mor og far”, starta de med. Ingen der jeg bodde kalte foreldra sine det, de het mamma og pappa. ”Her skinner sola hele dagen. Vi spiser masse god mat. Det er veldig morsomt her. Mor og tantene er snille. Vi er gode venner alle sammen både Unni og Turid og Brit og Kari”, dikterte de englehvite tantene. Alt var løgn. Sannheten var at vi lengta hjem. Men det var det forbudt å skrive noe om. Det regna mye, vi likte ikke maten og det var ingen som het Unni eller Brit. Vi hadde bada bare to ganger, og kjeda oss. Tantene og hun som kalte seg Mor var kjempestrenge. Vi krangla, erta hverandre og sloss både ute, i matsalen og på sovesalen. Særlig jeg fikk beskjed om å understreke i brevene hjem hvor morsomt det var der fordi jeg hadde vært “obsternasig”. Jeg likte verken tantene eller Mor. Hadde begge deler hjemme, som de fleste av de andre barna.

Høydepunktet var da jeg fikk besøk. Det var ikke lov å sende “noe spiselig”. Men det sto ikke noe om at det var forbudt å få det personlig overrakt. De hadde vel ikke forestilt seg at det kunne dukke opp ekte, snille tanter med spiselige gaver. Det var spennende å bryte ut av rekka, åpne porten og løpe bort til tante Inga og onkel Henry’s fine bil mens de andre barna pressa nesene sine mot sprekkene i gjerdet for å få et glimt av det som skjedde utafor. Men det kan ha vært en drøm, noe jeg fantaserte om da jeg satt på utedoen og kjeda meg.
Publisert i Klassekampen 13.6 og 15.6.2015