Gutta på skauen

 

Fire 15 åringer på hyttetur alene i vinterferien. Hytta ligger langt inn i granskauen, uten strøm og vann, uten internett, dårlig mobildekning, ingen bilvei helt fram. Alt må bæres Oppoverbakkene er mange. Bare én av dem har ski- og hytteerfaring. De går på beina i snøen med tung oppakning. Et staffeli stikker opp fra en sekk.

.

Vel framme begynner grovarbeidet. Hente ved, smelte snø, fyre opp , varme vann. Det tar tid før det blir varmt. Ventetida tilbringes ute. De lager bål under stjernehimmelen og filosoferer over livets mysterier. Inn igjen. Lage mat, dekke på, tenne på peisen, varme dyner og ikke minst hente ved. Gutten med hytte-erfaring flyr fram og tilbake med vedkubber. På dette tidspunkt er det sydentemperatur i stua, det dufter deilig asiatisk fra kjøkkenet, maten fortæres. Rydde ut, vaske opp. Hente snø, ved, mere varmt vann, Kunsteren tar fram pensel og palett, de andre synker ned foran peisen. Ikke fred å få. Mobiltelefonene piper i et sett. Bekymra familiemedlemmer maser om bål, stearinlys, brannalarm, gasskomfyr, og noe de aldri har hørt om før, kullosforgiftning.

 

Neste dag konstaterer gutta til sin forbauselse at det ikke er mer brød igjen, bare nøttepålegg. Kameratene har samla sett stor appetitt, og stiller seg solidarisk bak beslutningen om å bruke dagen på å gå tur tilbake til der de starta for å skaffe mat og godteri. Om kvelden spiller de rare, gamle spill, som ludo, kinasjakk, yatzi og leser gamle Donald blader . Filosofien, eller rettere sagt de harde realiteter, har vært at det man har dratt opp, forblir der.

 

Ferien er slutt. Vaske opp, rydde, feie, vaske gulv, riste tepper, tørke bord, vaske komfyr, skru av gass, solcellepanel. Legge nøkkel på samme sted. Pakke sekker. Var det noe mer?. Hytteboka, skrive fort. Løpe til toget. Seinere, når hytteinspeksjonen kommer, avsløres noen svakheter i avslutningsfasen som ikke skal nevnes her, men stort sett er den felles innsatsen bra. “ Vi har fyrt opp med mye kjærlighet”, “kost oss, ledd mye” , “håper vi får komme tilbake”, leser vi i hytteboka. På bordet står et lite maleri av hytta i vinterdrakt, lent mot en boks med nøttepålegg. Samt en lapp om at det trengs mer krydder. Gutta på skauen ønskes velkommen igjen, klare for operasjon vedhogging!

Publisert i Klassekampen 16.3.16

 

 

 

Kommunikasjonskonsulentene

Lillegutt er 2 år og i ferd med å erobre sitt morsmål. Det skjer av seg selv uten pedagogiske hjelpemidler. Naturmetoden er såre enkel, ja nesten for latterlig til at den anbefales til andre. Hermegåsa kalles den på folkemunne. Den kan virke sårende og fornærmende når den brukes av voksne, men ikke når to-åringen benytter seg av den. Da skaper den istedet overstadig munterhet.

Voksen: ”Svarte fa….”
Lillebror: ”Svarte fa….”
Voksen: ”Ikke si svarte fa.., lillegutt”
”Ikke si svarte fa…, lillegutt”, gjentar han

Faren har forsøkt å lære lillegutt å si Maren i stedet og han sier nå høyt og tydelig:
«Ikke si svarte fa…, men svarte Maren». Det lyder nesten likt ettersom han ikke kan si r. Men nå har det seg slik at Maren er navnet på ei ny jente i barnehagen, så den varianten må han være forsiktig med å bruke.

Lillebror er helt utvitende om at han ved hjelp av hermegås blir ekspert på kommunikasjon og konfliktløsning.. Hans evner i så måte er noe enhver kommunikasjons-konsulent kunne misunne han, men som konsulenten selv ville kvie seg for å ta i bruk.

Far (til mor): ”Nå må du gi deg a’ mor” (brygger opp til konflikt)
Lillegutt : ”Nå må du gi deg a’mor” (konflikt ikke bare avblåst, men erstattet av uhemmet latter).

Tvillingsøsteren er litt mer avansert språklig. Hun har en annen tilnærming som også har sin virkning. ”Hva snakker dere om” spør hun stadigvekk. Da klarer ikke den voksne å si «Vent til jeg har kjefta ferdig». Istedet renner konfliktene ut i sand når en skal forklare hva de handler om på en måte som en to-åring kan forstå. Den forenklede forklaringen bidrar til at konflikten høres latterlig bagatellmessig ut.

Så hender det at de to små snakker sammen.
«Ikke si svarte fa…, men svarte Maren», sier lillegutt når han mister yndlingsleken sin i gulvet
«Hva snakker du om?» spør søsteren
«Hva snakker du om?» gjentar han

Publisert petit

Muslimer og katolikker på badestranda

Å være på badestrand i Egypt med muslimer og italienske katolikker er en merkelig opplevelse. De muslimske damene sitter stort sett i skyggen og svetter i sin svarte kledning. De som liker å bade ifører seg badedrakta si som er svarte tights, knekort vid kjole samt hodesjal. Anstendig når du er på land, men høyst uanstendig når du kommer våt opp av vannet og alt klistrer seg til kroppen. Andre bader med klærne på. Utfoldelsen i vannet er det ikke noe å si på, de plasker i vei og storkoser seg.

Hos katolikkene går det i tanga truser og noe tilsvarende smått oventil for damene. Ingen toppløse å se heldigvis. Rett vi siden av oss ligger det et ungt italiensk par og kliner. De har kjøpt seg retten til to solsenger, men kunne klart seg med en. Ikke soler de seg og ikke bader de. Aktivitetene de utfører er 1001 versjoner av kyssing, kroppsbeføling og samleiestillinger. Dette pågår i flere timer. Sola rekker å skinne på dem og forsvinne bak palmen. Vi sitter ved siden av med barnebarna på fanget og prøver å late som ingenting. De er vant med muslimsk tildekking men ikke med katolikkenes kroppslige utfoldelse. ”Hva er det, bestefar”? Spør treåringen og peker på paret som nå ligger oppå hverandre. ”Det er to som er kjærester” sier bestefar diplomatisk. Hun går ned fra fanget hans og stiller seg opp ved siden av paret for å se nærmere på fenomenet. Det forandrer ingenting. De fortsetter som før. Sola er i ferd med å gå ned og senga ligger nå nesten i skyggen.

Hun er vant til å få oppmerksomhet fra voksne når hun stiller seg opp, men det skjer ikke denne gangen. Da kryper hun resolutt inn under solsenga der de elskende ligger. Titt, titt, sier hun og stikker fingrene opp gjennom sengebordene. Ingen reaksjoner. ”Bestefar, han tar hånda på stumpe-stumpen hennes.” ”Kom hit”, sier bestefar som syns dette blir pinlig selv om paret ved siden av sikkert ikke skjønner norsk. Etter en stund hvor hun prøver ut nye tilnærminger som å helle og kaste sand på senga, gir hun opp. ”Bestefar, de kjærestene er dumme. De vil ikke bade en gang. Jeg tar meg en dukkert, jeg”.
Publisert petit i Klassekampen ca. 2004.Tilegnet R., idag 15 år

Levern

På hytta spiser vi havregrøt. Utløps datoen ser vi ikke på. Havregrynene kan ha overlevd både vinter og vår og ha gjemt seg bak en forførerisk sukkerpose. ”Passer inn i et balansert kosthold og er en del av sunn livsstil”, står det bak på pakka.
Femåringen som ikke vil ha grønnsaker eller frukt, elsker havregrøt
Før han stikker den første skjea i grøten, vil han si noe.
Han løfter hånda i hviskeposisjon, senker stemmen og ser på bestemor med runde, brune øyne:
Bare bitte litt sukker?, hvisker han som om foreldrene hører på.
Og hun tar en bitteliten teskjekjerringskje med sukker og strør utover.
Men det har skjedd noe. Det er noe som mangler.
Hva med kanel da? Skal du ikke ha det i dag?
Han mumler over grøtfatet.
Det er ikke godt for levern min. Sier mamma.
Kanelboksen står lett synlig på bordet . Han ser på den og sier:
Bare litt da. Bitte litt.
Så finner hun en pose med gamle, skrukkete rosiner i skapet.
Dem vil han ha mange av.
Bestemor rister dem ut av posen og de klumper seg sammen på grøtfatet.
Han spiser seg god og mett, løfter hodet og ser tomt ut i lufta. Lenge. Snur seg og spør:
Hva er egentlig levern, bestemor?

Hun kunne svart at det er mange slags levere, og at det var vanlig å spise lever til middag i gamle dager. Men det kan skape forvirring i et barnesinn å holde orden på den vi spiser og den vi ikke spiser. Kan vi spise menneskelever? er et spørsmål hun kunne fått. Det er heller ikke tidspunktet for å dra en historie om havregrøt før og nå. Om barna i gamle dager som fikk havregrøt med masse sukker, kanel og inntørka rosiner.

Bestemor er glad han ikke vil vite mer om det farlige stoffet kanel som han inntil nylig har forsynt seg av med stor glede. Kan man dø av det, bestemor? er et nærliggende spørsmål. Hun ville ha svart at det ikke er farlig å spise litt kanel. Hun kunne ha sagt mye kanel, om hun var ærlig. Jeg har spist det siden jeg var liten, kunne hun sagt, og tilføyd: og det har foreldrene dine også gjort. Men da hadde det bare blitt bråk hjemme.

”Lever ja, det er skumle saker. Det gjelder å passe seg for levern”. sier hun lattermildt.

De ler så tårene triller. Rosinposen detter på gulvet, hun tar den opp og tømmer de skrukkete, ekstra søte godbitene i grøtfatet hans. Mens kanelboksen står og skammer seg.

Publisert i Klassekampen 14.8.14 Tilegnet T. 7 år.

Karneval

I februar er det karneval. Alle som kjenner barn som går i barnehage vet at der tar de det alvorlig. Til karnevalsdagen kommer det sjørøvere, prinsesser, Ole Brumm’ere, sirkusartister, spider-man, he-man (Fantomet het de i riktig gamle dager), spøkelser, troll og løver. Noen kommer i hjemmelagde kostymer, andre har kjøpt sine i butikken. Oppfinnsomme foreldre har løst kostymeproblemet med kunstferdig ansiktsmaling. Spider-man er i enkel svart trikot og malt som en edderkopp i ansiktet, den franske kokken har fått rødt halstørkle og påmalt snurrebart. Så må alle komme fram gruppevis, ole brummene i en gruppe, prinsessene i en annen, og de får en sang hver. Noen av barna benytter anledningen til å synge en sang selv også. Deretter er det som på juletrefestene da jeg var barn, at barna løper rundt og rundt og tar hverandre. Kostymene henger etter hvert på halv tolv, vonde prinsesse-sko sparkes av og erstattes med fornuftige tøfler som ikke er så fine å snurre med naturligvis. På spider-man er det bare nesetippmalingen igjen. Løven er rød som en tomat i ansiktet etter anstrengelsene, og Ole Brumm har vippet opp masken for å få puste litt. Prinsessene holder hverandre i hendene og snurrer og snurrer og bytter klær. Spøkelset skriker på de voksne fordi trollet tråkket på gevantene hans og musene løper forskremt foran en illsint katt. Snekker kvikk slår med hammeren sin på en sirkusartist. Så skal en Ole Brumm tisse og det er ikke gjort i en fei når en har bjørnekostyme på. Dermed kommer det en skvett og Ole Brumm’en vil heller skifte til vanlige klær. Karnevalet er over og utstyret henges i skapet. Men minnene lever. Det gjelder bare å finne en anledning til å bruke kostymet igjen.

Min venninne tenkte ikke på at det var karnevalstid da hun skulle besøke barnebarnet sitt. Hun hadde dårlig tid og tok på seg en gammel jakke med leopardmønster (slike som med årene er blitt hypermoderne) som hang innerst i skapet. Barnebarnet jublet høyt da bestemor kom : Bestemor, har du tatt på deg leoparddrakten din? Hun løp inn på rommet sitt for å hente sin egen Ole Brumm-drakt slik at de kunne leke sammen.

Publisert i Klassekampen ca. 2006

Ha en god dag

I det fine været drar vi på sykkeltur med to åtteåringer. Det er fullt av folk på stien langs Akerselva, og voksne syklister i begge retninger stormer fram i full fart mellom barnevogner, hunder, barn og andre rotete gående.

Vi tråkker er av gårde i bedagelig tempo og glemmer at sykkelferdighetene til barna ikke omfatter hvordan de skal klare å svinge forbi gående og trillende. Plutselig ligger en av dem på bakken over sykkelstyret. I det han forsøkte å svinge rundt en gående, gikk det galt og han støtte borti buksebeinet hans. Han som ble påkjørt løper bort til den uheldige sykleren og spør hvordan det gikk, om det var vondt, og tar seg tid til å hjelpe og trøste. Ha en fortsatt god dag, sier han, før han går videre. Vel dagen ble jo ikke så god da, tenker jeg, og nå er den snart over. Faktisk helt upassende å si i en sådan stund. En irriterende, intetsigende frase som en hører overalt. Sier han det for å gjøre inntrykk på oss?

Vel hjemme kommer det fra et av barna:
Han mannen var snill.
Å sier jeg, hvem da?
Han broren min kjørte på.
Jaså?
Han sa ikke ”Dust” , ”Se hvor du kjører” eller ”Vær mer forsiktig” .
Nei vel
Han trøsta broren min og ikke seg selv
Broren tilføyer: Ja, og så spurte han meg om det gjorde vondt da jeg datt og hjalp meg opp igjen.
Gjorde det vondt da? Spør jeg
Litt, men ikke så veldig.
Han ble ikke sur en gang Ha en god dag, sa han.

Mmmm sier jeg og lurer på hvilket alternativ jeg ville valgt om jeg var den som ble påkjørt.
Mye å lære av åtteåringer.

Skrevet i 2008.

Julenissen og Jesus

8 åringen har vært i kirka i anledning julen. Det var hun i fjor også men da var det en annen prest, som så ut ”nesten som bestefar”. I år var det ung en som var veldig kristen, mener 8 åringen.
”Han sa halleluja til slutt. Og så måtte vi be”
”Måtte? Fikk dere ikke bestemme sjøl?”
”Jo da, jeg bedde ikke – jeg satt og så på programmet og sangene”
”Hva sa presten da før dere skulle synge?”
”Husker ikke alt jeg. Men han sa noe stygt”
”Stygt?”
”Ja, for han sa at julenissen ikke fins, og at det bare var mammaene eller pappaene som hadde kledd seg ut. Det var stygt for mange av førsteklassingene som satt på første rad gleder seg til jul og til å få gaver av julenissen. De tror på han nemlig”
”Hmm. Ja da tenkte han seg ikke så godt om.”
”Nei han mener at vi heller skal tro på Jesus selv om han ikke gir noen gaver. ”Presten i fjor var mye bedre, han som ligner på bestefar. Han har sikkert barn sjøl og kler seg ut som julenisse for dem. Han skjønner seg mer på barn.
Men du bestemor, tror du julenissen fins?
Hmmm. En kan jo aldri være helt sikkert. Tror du?
”Litt”
Publisert i Klassekampen 2008. Tilegnet R. som i dag er 15 år

I skibakken

Vinteren er på hell og sola tar godt tak i skibakkene på fjellet. Dagene er lange og lyse og snøen blir tyngre og tyngre. Det er på dette føret at tre barn skal lære å gå på ski. Det har blitt lite skigåing i vinter og ikke noe i fjor. De skal lære å gli bortover på flatmark, å kjøre nedoverbakke, gå fiskebein, ploge og å bruke staver. En kjempejobb både for de voksne og for barna.

Sekkene pakkes med termoser, matpakker, appelsiner, søte premier, ekstra klær, sitteunderlag og akebrett. Været er vakkert og barna syns det er morsomt selv om det er universalklisterføre. Men turen blir altfor kort for voksne og for lang for de små som snart maser om at de er sultne og vil ha pause. Dermed stopper vi med alt vårt pikkpakk rett ved en akebakke hvor de både kan øve seg i nedoverbakke og ake alt ettersom. Det går i knall og fall nedover bakken, men de kommer seg på beina og klatrer oppover igjen. «Det er ikke farlig å falle. Hvis en ikke faller, kan en heller ikke lære å stå nedover bakke. Alle som går på ski har falt mange ganger», sier de voksne til barna, og peker på andre voksne og barn som kravler seg oppover eller kjører nedover. Barna lærer at det er lov å le av dem som faller i bakken. En kan le av seg selv også. Tilskuerplassen i akebakken gir anledning til å observere mange morsomme fall og byr på stor underholdning.

Så kommer et barn omtrent på samme alder plogende nedover bakken og hun detter rett på nesa. Moren hennes kommer like etterpå og skal hjelpe, men i stedet detter hun omtrent på samme sted. Da hører vi en rå, men litt kunstig latter fra en av «våre» små: «Ha, ha, ha, den der klarte du ikke, ha ha ha, Bøy i knærne da vel» Dette gjentas om og om igjen, og vi voksne som står rett ved den leende og de falne, ønsker oss dypt og inderlig til et sted uten ski og bakker.

Publisert i Klassekampen 2006

Gulldame og dragegutt

6 åringen tegner og småsøsknene krangler. Den ene har øreverk og henger med geipen. Den andre kjeder seg og sparker rytmisk søsteren med øreverk på leggen og det ender med skrik og skrål.

Skal jeg tegne for deg? spør storesøster. Vil du være stor eller liten?”
Stor, svarer lillesøsteren.
-Hvilken farge vil du ha på kjolen?.
– Lilla og rosa
Du får krone også, sier hun og tegner en gullkrone. Og gullsko.
Høye hæler kommer på plass. Hva vil du ha mer?
Hun vil ha gullveske og gullstriper.
Også øredobber og kjede.
Resultatet blir en gulldame fra topp til tå og en strålende fornøyd lillesøster. .
Nestemann vil være drage.
Det går ikke an at mennesker er drager, sier lillesøsteren
Jo da, sier storesøsteren diplomatisk. Han blir forvandlet til en drage og så blir han menneske igjen etterpå. Det er mange drager som har vært mennesker før. De kan forandre seg veldig fort.” Lillebror nikker ivrig.
– Hvilke farger vil du ha?
– Gul og rød, sier lillebroren som ikke kan fargene enda
Dragen vokser og vokser i gult og rødt og til slutt fyller den hele arket. En liten gutt sitter på dragen.
-Jeg vil heller være den lille gutten der og ha vinger, sier dragegutten.
– Javel. Den lille gutten får store vinger.
– Kan jeg også sitte på? spør gulldamen.
Damen i lilla, rosa og gull setter seg bak gutten.
– Nå flyr dere av gårde, sier storesøsteren, til mammaen din, peker på lillesøster.
– Jeg vil ikke fly til mammaen min, sier dragegutten.
– Nei, men du blir med for å følge henne. Hun tør ikke reise alene.
Ingen protester. Dragen legger ut på reisen og tegningen henges til slutt på veggen i barneværelset med påtegningen: «Gul og rø drage reiser til slåte».
Publisert i Klassekampen

Indianere på bondegård

Bestemor har vært på besøk hos indianere.
Hadde de kledd seg ut? spør fireåringen. Hun tenker på indianerdraktene noen av barna i barnehagen hadde på seg på karnevalet
Ja, de kler seg ut når de skal danse. De maler seg i ansiktet og på kroppen og tar på seg dansedrakten sin.
Barna sitter med åpen munn. Dette høres spennende ut, for selv elsker de å kle seg ut og male seg.
Er de ordentlige mennesker? spør den ene.
Ja, det er de. Mange går nesten helt nakne.
Dette syns de er helt naturlig ettersom de husker at de selv kan løpe nakne rundt i hagen om sommeren.
Men når det er kaldt, kler de på seg, sier lillesøster med fornuftig stemme..
Det er ikke kaldt der som hos oss. Men det kan regne veldig mye.
Er det barn der, vil hun vite.
Ja, og de leker akkurat som dere gjør.
De får lov å leke ute så mye de vil, helt alene. Det er ikke noen biler der, skjønner du.
Barna sitter stille og tenker nøye over dette med biler. I går var det nemlig en bil som kjørte på den bilen de satt i.
Og noen har sykler, forteller bestemor, og minnes de nakne kroppene på syklene bortover humpete veier, og en av syklistene som balanserte hennes røde koffert på hodet.
Har de mat? spør lillebror som fortsatt ikke tror de kan være ordentlige mennesker.
De fisker fisk i elva, kjempestore fisk. Bestemor viser bilde av to små barn som står på stranda og fisker. To digre fisker ligger i et fat ved siden av dem.
Og så griller de den.
På et annet bilde er det ei lita jente som graver ut innholdet av en nøtt med en lang kniv.Et nytt bilde viser badende og lekende barn uten badedrakt.

Lillebror som er mest opptatt av dyra, peker på en and som dukker opp på et av bildene og høner som spankulerer omkring og lurer på om det er en bondegård der.
Da han får høre at de spiser ender og høner, blir han betenkt.

Så kommer storesøster hjem, og lillebror gir henne en rask oppsummering::
Bestemor har vært på bondegård der det er indianere som sykler og spiser fisk.
De kler seg ut og bader også, tilføyer lillesøster.
Men de er ordentlige mennesker, altså.

Publisert i Klassekampen ca. 2005