Frankofil

På 50 tallet var det ikke mange utlendinger i Oslo, og om det hadde kommet noen fransktalende, var det ikke mange de kunne snakke med. Vi hadde lingafon kurs på grammofonplater og kunne sitte hjemme i stua og lære både engelsk og fransk. Men det var noe helt annet enn å snakke med levende mennesker fra fremmede land. I 1952 dro mine foreldre på busstur til Frankrike og viste meg bilder av Seinen og Notre-Dame. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg syns de så litt franske ut da de kom tilbake. Selv om de ikke kunne fransk og ikke hadde hatt nærkontakt med franskmenn, var det eksotisk å komme til et land med historiske bygninger og kunstverk, verdenskjente parker og muséer. Franske chansons hadde de hørt på ønskekonserten der La Mer, framført av Charles Trenet, var en gjenganger.

Min første kontakt med fransk kultur og språk fikk jeg da jeg begynte i gymnaset. På Folkeskolen lærte vi engelsk og i realskolen tysk. Jeg kan huske at jeg også gikk på esperanto kurs da jeg begynte på realskolen. Nå skulle jeg velge et nytt fremmedspråk, og det var ikke mye å velge mellom den gangen. Det ble fransk. Jeg var ikke spesielt opptatt av akkurat det språket, men generelt interessert i fremmede språk. Jeg gikk på latinlinja på Katta og valgte fransk. Det var i alle fall ikke fransklæreren på gymnaset som inspirerte meg. Han var sikkert trøtt og lei av å undervise i et fag elevene ikke anså som viktig. De var umotiverte og tok fransk fordi det ikke fantes bedre alternativ. Det gjaldt også meg.

Det kan ha vært filmen A bout de souffle, Til siste åndedrag, av Jean Luc Godard i 1960, som vekka min interesse for det franske. Særlig gjorde Jean Paul Belmondo inntrykk, med sin slentrende, avslappa stil, han røyka og tok ikke en gang av seg de hvite tennissokkene sine da han hadde sex med Jean Seberg! Den nye franske filmbølgen var starten på min lidenskap for franske filmer.

Jeg ble kjent med ei frankofil jevnaldrende jente som bodde i et stort hus. Hun hadde eget rom, egen platespiller og mange grammofonplater. Og hun hadde vært i Frankrike. Vi satt titt og ofte på rommet hennes iført svarte antrekk, svarte bukser og genser med høy hals mens vi drakk te, røyka og hørte på franske visesangere. Favoritten hennes, som jeg aldri hadde hørt om, var Georges Brassens. Han skrev samfunnskritiske tekster og brukte ord og uttrykk vi ikke forsto, selv om vi spilte sangene om og om igjen, og sang med. Trompettes de la renommée vous êtes bien mal embouchées… Det endte med at jeg seinere kjøpte alle platene hans.

Etter artium gikk jeg et år på sekretærlinja på Oslo Handelsgym. Det er en kort utdanning og lett å få jobb, sa min mor. Det var første og eneste gang jeg gjorde som mora mi sa. Men mitt viktigste motiv var å lære meg fransk for å få jobb i et fransktalende land. På sekretærlinja hadde vi skriftlig og muntlig undervisning i engelsk, tysk og fransk.

Læreren var en ekte franskmann som bare snakka morsmålet sitt i klasserommet. Han het Lesoil og prata i ett sett, men nekta å oversette. Jeg var litt redd han. Det tok lang tid før jeg skjønte hva han sa. Åksijen, ropte han hver gang han kom inn i klasserommet, men ingen turte å spørre hva han mente med det. Etterhvert gikk det opp for meg da han åpna vinduet. Jeg likte grammatikk, pugga gloser og verb, leste bøker. Det var nok den strenge Lesoil som bidro til at jeg ble frankofil. Brevene vi skrev til franske forretningsforbindelser begrensa seg til varer som skulle kjøpes og selges, som torskelevertran, sjømat og maskindeler, men vi lærte både grammatikk, språklig takt og tone, etikette og ærbødige uttrykk. Den avsluttende høflighetsfrasen på forretningskorrespondansen var alltid den samme.» Veuillez agréer, Messieurs, nos salutations distinguées.

Drømmen var å komme til Paris, men jeg havna i et annet land og en annen by hvor jeg fikk jobb som sekretær. Frankrike lå ikke langt unna. Vi kunne ta trikken fra Genève til den franske grensen. Og vi var stadig i nabolandet. Jeg lærte å stå på slalåm i Frankrike. Vi dro til Chamonix og andre franske skisteder.

Å reise fra Oslo til Genève på 60 tallet, tok sin tid. Jeg måtte først ta båt til København, derfra fly til Basel og videre tog til Genève. Gjennom Manpower fikk jeg varierte oppdrag i franske, sveitsiske og amerikanske firmaer. Min fransktalende kjæreste delte sine erfaringer om politikk og samfunn og lærte meg pussige og frekke franske uttrykk som han mente kunne være nyttige for meg. Han lærte meg også hvordan jeg skulle spise froskelår og snegler på fine franske restauranter.

Språket lærte jeg på kafeer og med fransktalende venner. De fleste var ikke franske, men kom fra Midtøsten, Latinamerika og Europa. De snakka godt fransk, men med forskjellig aksent. Jeg plukka opp ord, uttrykk og aksenter og ble ganske god på korte samtaler. Gikk aldri på kurs eller universitetsstudier, men kjøpte Grammaire Larousse du 20e siècle og Larousse dictionnaire. Abonnementet på Le nouvel observateur var gull verdt. Ved hjelp av det tidsskriftet fikk jeg innføring i fransk politikk og samfunnsspørsmål. Leste russiske klassikere på fransk, bøker om franske filmer og Sartre. Jeg dro tilbake til hjemlandet etter 3 år , i 1967, og begynte med studier på Samfunnsvitenskapelig fakultet.

Tilbake i gamlelandet syns jeg Tigerstaden var usigelig kjedelig og provinsiell. Når jeg ville overraske familien med fondue a la Suisse, måtte jeg dra helt til Bygdøy allé for å finne Gruyère ost og Vacherin. Og foreldra mine rynka på nesa når de fikk servert loff med flytende ost. Jeg reiste også halve byen rundt for å finne et fransk spisested, og havna til slutt på bistroen Petit, som jeg stadig vendte tilbake til..

På 80 tallet var jeg ofte i Paris på konferanser ettersom jeg var medlem av den norske Unesco kommisjonen. En gang var jeg så heldig at jeg fikk billett til en forestilling med Charles Trenet. Det kan ha vært en av hans siste forestillinger. Det var stappfullt og jeg satt langt bak i salen, men ble helt bergtatt av den eldre mannen med hatt og stokk. Det aller mest overraskende var hvordan publikum responderte. De sang med, lo, ropte og klappa. Og jeg var sikker på at alle elska han. Etter forestillingen som jeg var vilt begeistra for, sa min sidemann, ja, han er veldig god, men ikke av de beste. Hun fortalte ikke hvem «de beste» var og jeg lurer fortsatt på det.

På begynnelsen av -90 tallet bodde jeg noen måneder i Nice og Antibes for å skrive ferdig doktoravhandlingen min. Seinere kom det nye språklige utfordringer inn i vårt liv, arabisk da vi bodde i Egypt og portugisisk i Mosambik. Jeg hadde god nytte av å kunne fransk da jeg skulle lære portugisisk, men det ble også en del forvirring – fransk med portugisiske innslag og vice versa. Dermed ble det konkurranse mellom de to språkene. Hvordan skulle jeg klare å holde begge ved like?

Jeg bestemte meg for at jeg måtte ta vare på det franske og at jeg skulle dra til Frankrike minst en gang i året, i november, den mørkeste måned i Norge. Da satt jeg på et hotellrom og skrev bok, og fant franske badevenner på stranda i Nice som også likte morgenbad. Den eldste var over 90 år. Jeg fikk med meg konserter, utstillinger og gikk på kino flere ganger i uka. Jeg lærte også mye av å se på interessante debattprogrammer og dokumentarer på TV. Og bokhandelen på hjørnet var et fint sted for å bli kjent med nye forfattere. Men jeg savna franske venner. Møtet mellom mennesker er den beste måten å bli kjent med et lands kultur og språk. Samtalen der vi møtes fysisk og deler inntrykk og oppfatninger kan være både enkel og komplisert, men det er den jeg har lært mest av.

Wonderful Copenhagen

Mens årets russefeiring blir ganske beskjeden, vil tradisjonen ganske sikkert gjenoppstå når pandemien ebber ut. Fast post på programmet er en utenlandsreise. I dag drar ungdommene til en gresk øy året før de blir russ. På 50-60-tallet reiste vi til København eller Køben, som den ble kalt. Det var en tradisjon fra 1953. Akkurat passe lang båttur og byen var eksotisk. Danmarksturen var et stort arrangement som krevde forberedelser.

Lørdag 6. juni 1964 står en ung mann med russelue på Vippetangen og venter på å gå ombord i M/s Kronprins Olav». Avgang kl. 1600 presis. Han har fått en kollektiv billett med nr. 3549 på 2. klasse uten køye, og brosjyren om Wonderful Copenhagen ligger i lomma på blazeren. Der finner han svar på alt fra A til Å i Køben.

Russen skulle innkvarteres i Charlottenlund som ligger et stykke utafor byen. De fikk reise gratis inn til sentrum om de hadde billett og legitimasjon. Overnattingsstedet var en ølhall, der guttene skulle sove i første etasje. «At man ligger i Ølhallen vil ikke si det samme som at man skal drikke øl der», står det i brosjyren. Øl og røyk var forbudt i sovesalen. Det var plenty av tid til å drikke og røyke andre steder. Pikene skulle overnatte i annen etasje der det var både selskapslokale og spillehall.

De måtte selv sørge for å ha med sovepose- «eller lignende», står det i brosjyren. Det lå madrasser på gulvet og sengetøyet var medbrakt. Russepoliti skulle passe på at det var ro og orden. Før eller etter frokost kunne man «ta seg en frisk dukkert» ved stranda. «Det er bare ca. 4 minutter å gå for en som er noenlunde frisk til bens». Jeg veit ikke hvordan det sto til med beina til russen i 1964, det kunne vel ikke være alderen som plaga dem, men jeg antar at det var forbundet med overstadig inntak av alkohol og/eller dansing til langt på natt. Det var mange dansesteder både i Oslo og København på den tida. I Oslo dansa vi på Rondo, Regnbuen og andre restauranter. Det var på «dansemoro» man fant seg en partner.

Programmet i Køben var omfattende. 600 rødruss skulle på restaurantbesøk dagen etter ankomst og etterpå var det russetog til Tivoli. På veien la de kranser på statuer av Holberg og Tordenskiold. Endelig framme skulle det norske folkedansensemblet opptre og siste post på programmet den kvelden var fyrverkeri. Dagen derpå var det bare å glede seg til nattdans i studentforeningen hvor det var anledning til å treffe dansk ungdom. De fleste så nok mest fram til besøket på Carlsberg bryggerier neste dag. Ikke bare ble det øl, men sannelig ble det dans underveis! Det var dansevogner på toget og det ble dansa på perrongen til tonene fra et medbragt orkester. La livsutfoldelsen holde seg innenfor sundhetens grenser! var anbefalingen. Ikke bare var det øl og Tivoli som frista, men attraksjoner som Dyrehavsbakken, Zoologisk hage og Akvarium. På Tivoli var det dans hver aften fra kl. 20 til 24 på Taverna og Dansetten, samt på restaurantene Wivex og Nimb. Noe for enhver smak.

For de sparsommelige ble småretter for under en krone anbefalt. De hadde valget mellom røde pølser med rundstykke, lekre smørbrød, kaffe med wienerbrød, frukt, og kaker for samme pris hos bakeren. Og hver rett kosta bare en blank dansk krone! Pengene rekker lenger i Køben enn i Oslo.

Høydepunktet på årets Danmarkstur vil garantert bli mottagelsen på Sorgenfri slott , skriver arrangørene.Der skulle den danske arveprinsen Knud utnevnes til Æresruss. Den utnevnelsen fortjener han fordi vi vil vise vår respekt og takknemlighet for det Danmark gjorde i 1864, står det i programmet. Og hvem kunne vite at 100 år seinere skulle røde horder fra Norge komme til Køben for å feire den historiske begivenheten, som få hadde hørt om. De skulle minnes «Danmarks kamp i forsvaret for Nordens sydgrense i Syd-Schlesvig», selv om danskene ikke vant den kampen. Det ble total fiasko. Men «om hundre år er alt glemt». Minnestunden skulle markere at 1964 kullet ikke bare dro til Køben for å drikke og feste, men fordi de ville hylle Danmark og takke de kongelige for innsatsen. Evig eies kun det tapte!

Jogging

Det er mange år sida jeg slutta å løpe. Vi kalte det ikke jogging den gangen. Jogge kommer fra det engelske ordet jog og har visstnok eksistert siden 1500 tallet. Opprinnelsen er ukjent, men det er flere beskrivelser av aktiviteten. For eksempel «å gå eller springe i et hoppende tempo». Det var absolutt ikke det jeg prøvde meg på, men derimot bevega jeg meg «med små rykk som i sakte trav», som er en annen variant av løpestilen.

Den gangen var det heller ikke så mange som løp med tights, som det heter nå. Men jeg hadde akkurat kjøpt en rød, tettsittende treningsbukse. Den lyste opp i julemåneden og jeg satte av gårde i moderat fart. Oppoverbakkene var uendelige og det gikk ikke så fort. Mangfoldige ganger hadde jeg opplevd å få kommentarer fra mannfolk under joggeturene, og jeg forberedte meg på at det samme ville skje igjen. Tilropene var av typen, Kom igjen, a mor, dette går bra, Gi litt mer nå, få ræva i gir og andre nedrige ytringer. En stoppa og ga seg til å klappe. Det var ikke så mange kvinnelige joggere på den tida. Ikke så mange mannlige heller. Men jeg hørte aldri at mannlige joggere fikk lignende kommentarer.

Jeg stramma meg opp og prøvde å løpe litt fortere forbi to menn som sto og gravde . Sannelig klarte ikke en av dem å spy ut en frekk kommentar om dame i rød trikot. Jeg lot som ingenting, men ergra meg over at jeg ikke fikk svart med samme mynt. Resten av joggeturen brukte jeg på å forberede en drepende takk-for-sist replikk. Ikke for lang, ikke for kort, men rolig og bestemt skulle den være.

På tilbakeveien i en nedoverbakke ser jeg på avstand at de to fortsatt står og graver. Bare ved synet av dem, stiger raseriet. Jeg gleda meg til å avlevere den godt forberedte, ironiske og kvikke formuleringen som skulle stoppe munnen på dem. Men før jeg kommer så langt forsvinner setningen jeg hadde øvd på i det blå. I stedet kommer et skummende angrep mot frekke, duste og late mannfolk som morer seg over kvinnelige joggere. Drittsekker! De stopper med gravinga, lener seg over spadene og stirrer uforstående på meg.

Først da jeg støter på to andre gravere lenger nedi bakken, forstår jeg at jeg har tatt feil mann. Jeg løp bare lett forbi dem «med små rykk som i sakte trav» og et smil om munnen. De smilte tilbake.

En uforglemmelig jul

Vi hadde gleda oss til å feire jul hjemme med hele familien. Det var flere år siden sist. Den hadde blitt feira på andre breddegrader uten juletre og julemat. Denne gangen skulle vi ha god, gammeldags norsk feiring med pinnekjøtt, kålrabistappe, multekrem, kransekake, juletre og mange gaver.

En uke før julaften, fikk bestemor magetrøbbel etter et julebord. Det var sikkert blåskjellene, mente tante Pose, som også hadde vært på julebord. Ikke noe å bry seg om, det går fort over, var hennes oppmuntrende kommentar. Hun hadde akkurat deltatt i et kurs om å tenke positivt. Bestemor prøvde som bare det å smile og tenke på noe hyggelig, med god støtte fra tante, uten at helsetilstanden bedra seg. Snarere tvert i mot. To dager før julekvelden var det Tante Poses tur. Hun hadde blitt smitta av omgangssyke i barnehagen der hun jobba. Noen dager før hadde husets herre som påstår at han aldri er ordentlig syk, gått ned for telling. Han ble liggende på sofaen og hoste med ullteppet trukket helt opp til haka. Influensa sa vi andre, men han var sikker på at det ville forsvinne med en gang bare han fikk ligge å slappe av. Hvis ingen masa om at han måtte bære og hente saker og ting, ville han være på beina igjen dagen etter. Barnebarnet på 7 år kjente seg heller i form og fikk Tv dager hjemme som straff. Mens lillebroren hennes på fire år solidariserte seg med alle syke og annonserte at han heller ville tilbringe jula på sykehus for han hadde hørt at der fikk barna så mye godteri de ville og fikk se på Donald filmer hele tida. Problemet var at han måtte bli syk først.

På tross av noen truende skyer på julehimmelen, klarer de syke å holde motet oppe ved å tenke positivt på den nær forestående familiefeiring. De stabber av gårde i litt saktere tempo. Mat skal på bordet, gavene skal pakkes inn og legges under treet og kranser skal legges på gravene på selveste julaften. Noen av de friske har bestemt seg for å gå til gravlunden, men veien dit er både lang og ikke minst speilglatt, og en av de yngre detter på isen og seiler avgårde i rasende fart nedover bakken. Heldigvis pådro han seg ikke noen nye plager – han kom bare raskere fram enn de andre.

De to minste barna har aldri vært på en gravlund før og gruer seg til hva de får se. Lillesøster lurer på om det er god utsikt der og broren hennes sier han tror det er en mann der som vil slå oss i hjel. Han ifører seg sitt nye nissekostyme med sverd og gjør seg klar til den store gravlund-duellen.

Julematen smakte fortreffelig, men selv etter mange tapre forsøk, lå det nesten like mye igjen på fatet som da vi starta måltidet. Under middagen kaster lillebror lange blikk mot peisen. Nissen skulle ikke få lure seg inn gjennom pipa uten at han ser det. Men nissen kom inn og gikk ut av døra. Riktignok hadde han med seg sekk med mange gaver, likevel ble lillesøster redd og begynte å gråte, mens lillebror lo. For å trøste lillesøsteren, kunne storesøster med mer juleerfaring berolige henne med at nisser ikke fins. Det er bare noen som har kledd seg ut. Og i år var det naboens sønn som gjemte seg bak julemaska, mente hun. Men det førte bare til enda mer gråt.

Så tok vi fatt på gaveutdelinga. Den varte og rakk fordi vi var blitt enige om – før sykdommer satte inn – at en og en gave skulle åpnes av gangen, kommenteres og takkes for. Takk og takk i ligemåde. Ja, den var nydelig, akkurat det jeg ønska meg. Du kan bare bytte hvis den ikke passer. Den fins i andre farger. Ikke bare har vi bytta gaver, men også sykdommer. Neste dag har de med hoste og influensa fått omgangssyke, mens de med omgangssyken har fått influensa og de friske har fått begge deler.

Russerevy, Jon Skolmen og meg

Samme gamle refreng hvert år. Russen går over streken med sine påfunn, det blir bare mer og mer utspekulert, mener den eldre generasjon. Russen nå til dags er mye verre enn før. Er det ikke på tide å skrinlegge den tåpelige tradisjonen? Men de røde oppnår akkurat det de ønsker: å få oppmerksomhet. Og alt var ikke bedre da jeg var ung. Vi røyka og drakk og skeia ut. Fyllekjørte. Det gjør de ikke i dag fordi de har edru sjåfør i russebussen. Det var like «sjokkerende» og «skandaløse» herjinger da jeg var russ, selv om det bare dreide seg om å helle vaskepulver i en fontene, eller klatre på toppen av Wergeland statuen. To av mine barnebarn avslutter videregående i disse dager, den ene har feira, den andre ikke. Og jeg syns faktisk de har oppført seg ganske greit, som de fleste andre i den generasjonen.

Min første nærkontakt med russ og russetid var i 1960, før jeg selv var russ. Jeg hadde en kort og hektisk periode som danser og skuespiller da jeg gikk på gymnaset (videregående). Det starta da jeg fikk tilbud om å være med i russerevyen i 1960. Oslos årlige russerevy hadde høy status med profesjonelle instruktører, orkester og erfarne manusforfattere. Antagelig var det ikke meg de spurte først, men jeg ble kontakta fordi en annen hadde trukket seg. Jeg grep sjansen og ble antatt.

Nå hadde det seg slik at det ikke bare var ekte russ som sto på scenen i revyen. Mange var jukse-russ og hadde som meg, blitt hanka inn selv om vi var yngre eller eldre enn årets kull. Det var først et par år seinere at jeg var russ. I ettertid har jeg lurt på hvordan jeg turte å si ja til noe jeg egentlig ikke visste hva var. Kjente jo ingen av de andre og var yngre enn dem. Hadde ikke prøvd meg på de skrå bredder før, men jeg kunne synge og danse. Dansa ballett og sang i kor. Og nå skulle jeg stå på en offentlig scene for første gang. Det var spennende.

Stripa er rød, het revyen. Karl Johans gate ble kalt Stripa. Einar Schanke var en erfaren instruktør med mange revyer på samvittigheten. Han var også en strålende entertainer, sanger og manusforfatter. Nervøs tilstedeværelse er en beskrivelse som passer på han. Han var utrolig inspirerende og kom stadig med overraskende og geniale innspill. Hans uslitelige humor og brede smil er det jeg husker best, han ble tydelig inspirert av å være sammen med unge mennesker som likte å være på scenen. Jon Berle var den som skulle instruere danserne.

De to sentrale personene som bar revyen var Jon Skolmen og Trulte Heide Steen. Jon var et naturtalent, hans komiske påfunn poppet fram, selv der det ikke passa, men Schanke klarte å føye dem inn i det opprinnelige konseptet. Jon kunne overbevise publikum enten han var trist eller glad. Hans gjennomgangskarakter var N` Roger. Han og Trulte skinte om kapp når de spilte sammen. Men Jon var ikke brautende og selvopptatt, men en snill og hyggelig fyr.

Jeg skulle være med i balletten. Det var vanlig å ha en ballett i revyer. Vi var fire jenter, Live, Rita, Maria og jeg. Maria (Monsen) var uten tvil den beste danseren, men jeg var en god nr. to. Ballettens oppgaver var mangfoldig. Hovedinnslaget vårt het Oldemors mamelukk. Der skulle vi danse til en menuett, med sang, iført stripete mamelukker. De første strofene fra teksten var omtrent sånn – Den gang oldemor var ung, var mamelukken ny, og den vakte oppsikt i vår….by, dristig og moderne, sluttet under knærne, oldemor hun hadde mamelukk. Det var ikke med glede vi iførte oss de gyselige mamelukkene, jeg hadde jo drømt om noe mer eksotisk når jeg skulle vise meg fram på scenen og dessuten var teksten dårlig, ikke den beste i russerevyen 1960 for å si det sånn. Vi lurte på hvem som hadde fått idéen om at vi skulle iføre oss det antrekket. Ikke godt å si. Det var ikke vi som bestemte det, Men når jeg leser i programmet, så står det en annonse om at en viss italiensk motekonge hadde vært i Norge for å lansere dette smarte og morsomme plagget, som han mente ville bli en suksess blant norske tenåringer. Innta Kongens by i mamelukker, var oppfordringen til russen. Kongens by var København dit russeturen gikk med Danskebåten hver vår. Annonsen var satt inn av Sindre Hesseltvedt a/s, som leverte «festlige kombinasjoner i kadettstoff» for kr. 39,50 pr. mamelukk. Så jeg mistenker at Hesseltvedt sponset revyen med mamelukker og at vi i balletten skulle markedsføre dette nye tenåringsantrekket til Oldemors menuett..Mistanken blir bekreftet av en annen annonse om at «blusene til revyens mam’seller er selvfølgelig fra Jarnermodeller!» Sponsing hørte med.

Utover dette innslaget, deltok jeg i en russisk moteparade, der jeg og andre mannequiner poserte i oppfinnsomme kostymer. Jeg ,i en hoftekort, brun silkekjole med glidelås på siden, som egnet seg spesielt for kvinnelige diskoskastere. Og det eneste jeg skulle gjøre utover å iføre meg kjolen, var å dra opp glidelåsen. Det ble faktisk godt mottatt med Sverre Bentzen som russisk moteguide.

Den siste scenen foregikk i en «russebil» der 7 jenter satt og sang om hvor hyggelig det var å sitte i baksetet å kysse og kose med «Fred», mens sjåfør Bentzen forgjeves spurte om ikke en av dem heller kunne komme og sitte ved siden av han i forsetet. Den populære hiten fra 1959 av Bob Hillard, Seven little girls, satt som et skudd……. We´re having fun, sitting in the backseat kissing and hugging with Fred, sang «skreppene» av full hals.

Revyen ble omtalt i Aftenposten som «nesten profesjonell». Det var mange scenetalenter, mente anmelderen. Han nevnte ikke meg eller noen av de andre i balletten, men Trulte Heide-Steen, Jon Skolmen, Gry Enger, Sverre Bentzen, Audun Edvardsen, som vi nok kom til å høre mer fra i fremtiden.. Og slik ble det. Jeg felte en tåre da nyheten kom om at Jon Skolmen var død og begynte  å tenke på hans ungdommelige utstråling på scenen i 1960.

Jeg vet ikke om innsatsen i revyen var grunnen til at jeg året seinere fikk en rolle som hore i en teaterforestiling på skolen. Vi var to og hadde en replikk hver. Dermed måtte vi legge mye arbeid i framførelsen. Replikkene fikk stor applaus.

Etter det gikk det nedover med karrieren. Min siste offisielle opptreden var i 1962 da jeg gikk først i russetoget fra Katta i gatene 17.mai, iført noe som skulle være et slags katte kostyme, tynne, svarte strømpebukser og en svart overdel, striper i ansiktet og med klørne løfta. Jeg svinsa fram og tilbake og viste klør til tilskuerne. En slags kattedans kan man si, og dermed var ringen slutta. Det var på Chat Noir jeg debuterte og som chat noir jeg abdiserte.

Førdefestivalen

Vi har akkurat vært på Førdefestivalen for femte gang. Den går av stabelen i Førde, som ligger i Sunnhordland og kommunen er visstnok nylig kåret til den beste i Norge. Den ligger omkranset av høye fjell og en brei elv som går gjennom byen. Det er ikke akkurat en eksotisk og vakker  by, den er temmelig alminnelig med kjedelige bygninger. Men den er grønn og frisk, det er gode vekstforhold der for planter og trær og folk trives.

Førdefestivalen startet for 29 år siden og har hele tida hatt samme direktør, Hilde Bjørkum. Til sammen 7000 artister har stått på scenen og flere hundre frivillige deltar hvert år for å holde hjula i gang.

Jeg ble gjort oppmerksom på festivalen av en kollega, og ettersom vi har bodd i og besøkt mange land i verden, ble vi interessert i å komme på en festival som samler artister fra flere kontinent til det som kalles «world music», verdens musikk. Det er et dekkende navn.

Denne gangen var det kulturminister Trine Skei Grande, som åpnet ballet, og hun kalte den «folkemusikk festival». Det er riktig at det både er tradisjonell og utradisjonell folkemusikk som presenteres, det er mange aktive utøvere av både sang, spill og dans i folkemusikk tradisjonen. Men jeg syns «folkemusikk» er begrensende. Det assosieres med en spesiell gruppe som danser gammaldans og elsker hardingfele, som bare er for spesielt interesserte. A la folkemusikk halvtimen på radio. Popular music har ikke den samme valøren, det er forskjell på folkemusikk og folkelig musikk, i betydningen musikk som er knytta til folks hverdag, som kan ha oppstått som arbeidssanger, at man synger når man arbeider, når man høster og sår, eller blir satt til tvangsarbeid. Slik har det vært i mange land som har blitt kolonisert og holdt folk som slaver. Det har oppstått underkulturer,motkulturer av sang og dans for at de skal bevare på sine røtter og markere  sin egen kultur, capoeira i Brasil oppsto på den måten. Eller kampsanger for å holde motet oppe i opprørske tider. Sang og dans har en voldsom kraft for å holde troppene samlet og motet oppe.

Hvert år den første uka i juli blir Førde omgjort til en verdensscene.På denne festivalen har vi møtt artister fra alle verdens hjørner, strupesang fra Mongolia, polyfon mannssang fra Korsika, harpister fra India, trommeslagere fra Korea, steppdansere fra Canada, musikk og dans fra urfolk på forskjellige kontinenter, brasilianske, kubanske, og kolombianske danseorkestere, brasiliansk capoeira, argentisk tango, iransk sang og musikk, irakiske og pakistanske artister, dans, sang og musikk fra Kap Verde, Senegal, Mosambik, Togo, Kongo og nord afrika. Samt en rekke europeiske utøvere, fra Bulgaria, Balkan, Frankrike, Portugal, Spania , Hellas, Italia, England, Skottland og Shetland og nordiske land blant andre. Utøverne opptrer både alene og sammen med andre. Det morsomste er når to ulike kulturer møter, når mongolske strupesangere utfolder seg sammen med polyfone røster fra Korsika, eller nordisk musikk møter Senegal. Da oppstår noe nytt og spennende, møter mellom kulturer. artister og publikum!

Parallelt med konserter på små og store scener,er det også konferanser, dansekurs, turer, kinoforestilling, gratiskonserter på torget og utstillinger. Festivalen starter onsdag og varer til og med søndag. Hver kveld er det en stor kveldskonsert på Førdehuset i Idrettshallen,som viser litt fra alle aktørene, og om kvelden er det både folkedans i Førdehuset og dansemusikk på scener i Scandic Sunnfjord hotel.  Det er både norske og utenlandske band som opptrer. Grupper som spilte til dans i år var Son del Nene fra Cuba, Canzioniere grecanico Salentino fra Italia, 9 grader nord fra Sri Lanka/Norge, Fanfarai big band fra Nord Afrika, Muchacho y los sobrinos fra Spania. En annen magisk og underlig type var Danyel Waro og co. som kommer fra øya Réunion og leverer kreolsk musikk og sang. Karismatisk og energisk. På hotellet er det også intim klubbstemning i et annet lokale med spill og samtaler med gjester i arrangementet som kalles Columbi egg. Verten er Gabriel Fliflet.

Hvert år har festivalen et nytt tema, i år var det Dans i musikken, musikken i dansen.  Det er kort avstand mellom scenene der konserter finner sted, så det er lett å komme seg rundt. Med festivalpass (20% rabatt med DNT medlemskap) har du gratis adgang til alle de store arrangementene i Idrettshallen og redusert pris til andre konserter.

Det første arrangementet vi deltok i fant sted på takterrassen i Sogn og Fjordane Kunstmuseum der vi hørte Marja Mortensson synge sørsamiske og umesamiske joiker. Sammen med en tubaist og en perkusjonist ble dette en magisk forestilling, himmelsk musikk og sang.

Small Island, Big Song var neste forestilling en helt spesiell seanse, med film, lydopptak, sang og musikk fra seks utøvere som kommer fra små øyer. Solomonøyene, Borneo, Påskeøya, Taiwan, Madagascar og Papua New Guinea, alle samfunn som er truet av miljøforandringer. Tim Cole fra Australia og Bao Bao Chen fra Taiwan har laget lydopptak og filmet 100 ledende musikere og sangere fra urfolk i 16 øyesamfunn. Bevegende, interessant og morsom forestilling.

Dagen etter fikk vi se og oppleve  danse- og sanggruppen Timbila Muzimba fra Mosambik, et land vi har bodd i. Flott musikk og dans, og publikum var med på notene.

Et absolutt høydepunkt var den neste forestillingen med Barokksolistene – The Alehouse Sessions. Fantastisk! Norske Bjarte Eike har gått sammen med engelske felespillende musikere og levendeggjort musikk og dans fra 1600 tallet på engelske puber. Det høres kanskje kjedelig ut, men det er helt motsatt, du gir deg ende over. Ikke bare spilte de fantastisk musikk alene eller sammen, de sang opera og steppet, en musikal med humor, teater, musikk og mange overraskelser. Det ble flere ekstranummer. En utsøkt forestilling.Terningkast 6.

Neste høydepunkt var lørdagens festforestilling i Idrettshallen Førdehuset. Den som bandt det hele sammen og forhekset den stappfulle salen var konferansieren Linda Eide. Et stjerneskudd! Med ei lita blokkfløyte, Vossa dialekt og engelsk med vestlandsvri, klarte hun uten manus å holde oss spill våkne, lyttende og lattermilde gjennom alle overraskende og gale påfunn. Hun kom syklende inn på scenen i treningsantrekk, satt i badstu med finske felespillere for å få dem til å løsne på snippen, balanserte en hagerake på nesa mens hun spilte morgenstund på blokkfløyta si og fikk alle de andre utenlandske musikerne til å spille en vossatrall på sitt musikalske språk! For en bragd! Intelligent, smart  og godt forberedt, det så ut som en lek.

Siste forestilling på søndag var med den unge sangerinnen fra Kap Verde, Elida Almeida, visstnok en arvtager etter Césaria Evora. Det gikk litt tregt til å begynne med, men så tok det av og publikum dansa og sang. Det med arven etter Césaria Evora la jeg ikke merke til, for hun både synger og har musikere som spiller på en annen måte. To forskjellige ting, Almeida appellerer kanskje mest til et yngre publikum. Flott at Kap Verde ble representert på den måten og det skal bli spennende å følge Almeida i årene som kommer.

Så kjære venner, håper dere har fått en smak av en festival det ikke finnes maken til i Norge, prøv den til neste år da vel.

 

 

 

 

 

Skam, sesong 3

Nå har jeg sett tredje sesong av Skam om en gryende kjærlighet mellom to unge gutter.

Et blinkskudd. Ungdomsmiljøet og tonen virker troverdig, veldig troverdig. Måten de snakker på, den litt indirekte måten guttene henvender seeg til hverandre – Isak Dø, jeg har et spørsmål – hvordan de søker kontakt, rådene de gir hverandre, spørsmålene de stiller, hvordan de kommenterer verden, (Vi kan dø i morgen), og ikke minst smsene de sender hverandre. Mobilen, en uerstattelig dings. Så nå tror de voksne kanskje at de har dem. At de veit hvorfor ungdommene de kjenner hele tida sitter og fikler med mobilene sine. Nei, det veit de ikke, det er bare en brøkdel av ungdommenes liv vi blir innviet i. Men en veldig viktig del. Mobilbruken forteller samtidig noe sant, nemlig at de er både her og der hele tida, mest der, og er mer opptatt av venner og kjærester enn av å være sammen med foreldre og andre voksne. Fraværet av voksne i serien, jeg har bare sett den siste, sesong 3, er et bevisst valg, regner jeg med. Vi får bare høre hva læreren sier, ser ikke ansiktet hennes, og foreldre, som bare opptrer én gang i sesong 3, ser vi bare bakfra. Så dette handler ikke om tenåringenes forhold til foreldre og familie, men om forholdet de har til hverandre. Slik sett er det ikke annerledes enn i min ungdom – vennene og kjærligheten står øverst på lista.

 

Heldigvis har mye forandra seg siden den gang da vi aldri torte å si homo høyt og knapt visste hva det var. Den gryende kjærligheten mellom Isak og Even er vart og nydelig skildret, ingen av dem er spesielt feminine eller maskuline, det er ingen spektakulære sex scener, men mye kyss, klapp og klem To flotte unge gutter blir ganske enkelt forelska i hverandre, og oppfører seg som kjærester gjør, the same old story, og vi tenker ikke på at de er av samme kjønn. Erotikk, ømhet, varme, usikkerhet, tvil, kjærlighetssorg, drama, brudd, gjenforening, alt er med. Veien er lang og kronglete, fra å lure på hvem du er, om du er litt eller mye av det, til å annonsere det – Even og jeg har en greie, sier Isak i vennegruppa der alle de andre bare prater om å finne jenter de kan pule med. Vi følger vennegjengen rundt Isak, hans lille støtteapparat, en herlig regnbue av unge gutter med humor og forstand. Leve vennskapet og omsorgen de har for hverandre!

 

Det som ikke er særlig realistisk, men heller ikke forstyrrende etter min mening, er at Isak ikke bor hjemme men i kollektiv. Ikke mange 17 åringer gjør det. Det hadde jo gått an å plassere han i en famiie med god plass og foreldre som var mye borte. I sesong 3 hvert fall virker det som ungdommene er på fest hele tida eller forbereder seg til det. Ikke særlig realistisk det heller. De snakker så å si bare om sex og kjærlighet og hvordan de skal få en gutt eller jente på kroken. Vi får bare noen glimt av skolehverdagen og andre ting de holder på med, og hvor kommer penga fra som de bruker til å kjøpe øl?