Veiviseren

Toget fra Colombo til Kandy går sakte og vi åpner vinduet for å få luft. Om noen dager skal vi videre til Ella. Men å få tak i togbilletter, var et mysterium. Lokale hjelpere måtte til for å løse den gåten.

I Ella fikk vi tak i en kjentmann som skulle vise oss veien til fjellet, Ella rock. Klokka sju neste morgen står det en lang, tynn eldre mann, iført sarong og chip-chaper og venter på oss. Det er vår lokale guide, Abesundera. Han hilser og tar fram en vandrestav som ligger gjemt i en busk. No English – sier han smilende, og viser fram de få tenna han har, peker og gestikulerer, mens vi nikker og later som vi forstår. Hans lokale kunnskaper er suverene. Han kjenner stier, snarveier, trær, fugler, planter og tegn i naturen.

Vi går på jernbaneveien i morgensola. Det gjør lokalbefolkningen også. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina i duggvått gress. Det gjelder bare å passe seg for toget. Så fortsetter vi under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje.

Nå begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Gjennom skogen på umerka stier. Det fins flere veier, men vår mann peker på snarveien. Det er svalt og luftig – han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er nå jeg oppdager hans smarte metode: å gå sakte, i samme tempo hele veien. Han stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som prøver å gå litt fortere i mine nye Gore-Tex sko, stadig må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede, og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen yngre menn med tatoveringer og moteriktige shorts, som forteller at de har brukt en og en halv time på oppstigingen. De blir overraska når de får høre at vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Det er herlig på toppen, sola damper og utsikten er dramatisk hvor du enn fester blikket.

Underveis har vi lagt merke til søppel. Vi peker på plastflasker og prøver å forklare vår guide om resirkulering og kildesortering. Han nikker og tar med seg noen plastflasker nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, hiver han flaskene under buskasen. De blir henta her, sier han. Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Abesundera, som mange andre, har den oppfatning at når plasten ikke syns, er det ikke så farlig.

Ikke nok med at han aldri tar pauser, men han har heller ikke spist eller drukket på turen. Vi tilbød han en flaske vann, men han takka nei. Vår veiviser har gått opp og ned uten å unne seg en eneste dråpe i varmen. Det er hvert fall ikke han som bidrar til søppel i naturen. Det er nok bare turister som har råd til å kjøpe vann på flaske og kaste tomgodset.

Publisert i KK 1.09.22

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s