Forandringen – Edouard Louis

Boka «En finir avec Eddy Bellegueule», kom som et lynnedslag i Frankrike. Den var skrevet ev en pur ung mann fra en landsby nord for Paris. Ingen hadde hørt om han, ingen visste hvem han var og hvilken bakgrunn han hadde. Det skapte furore i Paris’ salonger at en ukjent spirrevipp skrev om sin oppvekst. I landsbyen var det høy arbeidsløshet, mange var avhengig av økonomisk støtte, det var fattigdom, rasisme, rus, alkohol og vold. Ungdommene kom til å gå i sine foreldres fotspor og kunne ikke drømme om et annerledes og bedre liv. Mange trodde at historien hans ikke var sann, at det bare var noe han hadde funnet på. De visste ikke at det fantes barn og unge som vokste opp i slike omgivelser i Frankrike. Édouard Louis (alias Eddy Bellegueule) ga dem en på tygga. En skikkelig sosialrealistisk leksjon. «De mon enfance je n’ai aucun souvenir heureux», er den første setningen i boka hans. «Jeg har ingen gode minner fra min barndom». Boka kom ut i 2014.

Jeg leste den med én gang, den var hardtslående – særlig de detaljerte beskrivelsene av hverdagslivet, hvordan de bor og lever, gjorde inntrykk. På flere måter minna den meg om fattige mennesker jeg hadde møtt på mine mange reiser til landsbygda i afrikanske land.

Da han kom til Litteraturhuset i Oslo, satt jeg på første rad og var spent på hva som skulle foregå mellom forfatteren og intervjueren. Den unge mannen var velkledd og pen, men først og fremst vennlig, høflig og selvsikker. Jeg har til dags dato lurt på hvem som hadde lært han de gode manerene. Det gir boka Changer: méthode, som kom ut i 2021, svar på. «Une question s’est imposée de ma vie, elle a concentré toutes mes réflexions, occupé tous les moments où j’étais seul avec moi-même: comment est-ce que je pouvais prendre ma revanche sur mon passé, par quels moyens? J’essayais tout». «Et spørsmål som har opptatt meg lenge – som jeg hele tiden har reflektert over når jeg er alene. Hvordan skulle jeg ta revansje over min fortid? Hvilke midler skulle jeg bruke? Jeg har prøvd alt».

Louis ble mobbet i landsbyen og de kalte han pédé (homse) fordi han var feminin og mer tiltrukket av gutter enn jenter.Faren hans mente at han måtte lære seg å bli tøff og sterk Men han klarte aldri å bli en av gutta. Han måtte skjule sine seksuelle preferanser og blir utstøtt av guttene fordi han er for veik. Boka om Eddy Bellegueule avslutter med at han flytter fra landsbyen til Amiens hvor han har fått plass på en videregående skole. Uten statlig støtte til utdanning, hadde han aldri kommet seg videre. Gratis utdanning til alle har jeg selv dratt nytte av da jeg skulle begynne på gymnas og universitets studier, takket være Statens lånekasse. Og det er i Amiens hans forandring begynner. Changer: méthode boka kom i 2021, 7 år etter hans debut. Den unge Édouard er blitt 7 år eldre og ser tilbake på det som har skjedd.

I psykologien er det gjort flere vitenskapelige studier av hvordan barn lærer og utvikler seg. Hva er den beste måten å lære noe på? Imitasjon er et stikkord. Gjennom å observere andre som lykkes, prøver de å bli som dem. I Amiens blir Louis tidlig kjent med en familie som leser bøker og lytter til klassisk musikk, spiser god mat og drikker vin. Elena, datteren deres, blir hans beste venn. Gjennom henne og familien lærer han seg kulturelle aktiviteter -musikk og litteratur – men også et nytt språk, som ligger langt fra landsbyen han er oppvokst i. Han vil bli som dem og da må han øve seg i å uttale ord og fraser på en måte som ligger tett opp til deres språk og uttrykksmåter. Han lærer å spise med kniv og gaffel og øver seg i å drikke vin og konversere med foreldrene til Elena. Han blir en del av familien. Men han forteller dem bare brøkdeler av livet i landsbyen og prøver alltid å unngå å svare på spørsmålet om hva slags arbeid faren hans har. Gradvis skjer det forandringer. Han forandrer navnet sitt, utseende, klær og væremåter, og det er sjelden han er på besøk hos familien i landsbyen.Han har funnet en ny familie. Han får jobb på et bibliotek, og det er særlig kvinner som tar seg av han og hjelper han.

Édouards høyeste ønske er å komme videre og bli «reddet» (sauvé). Reddet fra fattigdom og uvitenhet, homohets og fornedrelse. Han har sett mange unge mennesker som har forlatt landsbyen for å søke lykken i Amiens. Men de kommer tilbake med halen mellom beina. Å bli hengende med de fortapte ungdommene i landsbyen, ville være et grusomt nederlag. Det er en intrikat berg- og dalbane for unge Édouard. Han strever med å finne svar på spørsmålet hvem han er og hvem han vil bli.

En dag kommer Didier Eribon inn i hans liv. Han er allerede en kjent forfatter – som har skrevet bok om sin barndom, Retour à Reims. Han underviser på universitetet og foreleser også i Amiens. Édouard blir invitert inn i varmen – til Eribons forelesninger. Eribon blir hans støttespiller. Han vil bli som Didier og da må han begynne å lese bøker. Imitasjon er hans metode. Han er intelligent, arbeidssom og utholdende. Nå tar han skrittet inn i en ny verden – leser fra morgen til kveld. Om natta også. Det tar tid å forstå det han leser, men han gir seg ikke og begynner sakte men sikkert å føle at han kan bli reddet. Men det blir en besettelse for han at han må kunne alt, lese alt, forstå alt for å bli anerkjent.

Samtidig utvider han sin vennekrets og begynner å ta kontakt med andre menn på nettet. Han drar til Paris der han føler seg fri fra det knugende, provinsielle livet i landsbyen. I Amiens er det også for trangt. Paris er noe helt annet – han omgås menn fra alle sosiale klasser, men helst de som er rike og beleste.Her treffer han forfattere, musikere, kunstnere, forretningsfolk og entreprenører. I disse kretsene føler han seg fri og får utløp for sine seksuelle lengsler. Han blir omsvermet og får en slags rolle som maskot for sine elskere, slik jeg leser det. De er sjenerøse og hjelper han med bolig, tar han med på dyre restauranter og reiser. Han spør en av dem han er trygg på om han kan være farens hans…. At han innstiller seg på å bli som dem, kan føre til at han skifter farge – som en kamelon.

Endelig tar han en beslutning om å forlate Amiens og bosette seg i Paris der han har mange venner og mer frihet. Valget er skjellsettende – han må forlate sin beste venninne Elena og det er tungt. Grunnen til denne forandringen er at han har blitt anbefalt å søke seg til Ecole Normale… en ettertraktet og prestisjefylt skole som «alle» i høyere sosiale lag har gått på. Endelig ser han lys i mørket og håpet om å bli reddet er nær. Men å klare å få en inngangsbillett til denne skolen, krever enormt mye arbeid. Særlig for en som kommer fra fattige kår. Han må kunne mye mer enn de andre og setter i gang med samme besluttsomhet og energi. Igjen er det en besettelse å komme gjennom nåløyet -det er få som klarer det. Her gjelder det ikke bare å være kunnskapsrik og arbeidssom, men å forandre utseende og manerer som han gradvis tilkjemper seg.En av hans gode venner, tilbyr han en studioleilighet – den kan han bo i så lenge han vil. Han mener også at Édouard trenger en omfattende tannbehandling som han kan betale. Historien om hans dårlige tannstatus og møtet med tannlegen, er hjerteskjærende. Tannlegen er sjokkert over hva hun ser når han gaper opp. Hun kan ikke forstå hvorfor han ikke har gått regelmessig til tannlegen. Og han prøver så godt han kan å forklare at verken voksne eller barn i hans landsby brydde seg om tannhygiene. Enda en ting å skamme seg over. Sånn var det i mine foreldres generasjon i Norge også. Det var ikke uvanlig å trekke tenna før konfirmasjonen og få et gebiss i konfirmasjonsgave. Å reparere tenna til Édouard tok 4 år.

Han består inngangsprøven til Ecole Normale …. enda et skritt på vei til å bli reddet. På dette tidspunktet prøver han om og omigjen å skrive sin egen historie, men får det ikke til. Han får hjelp av sine skrivende venner, og endelig sender han manus og blir antatt av le Seuil.

Det er en reflektert og ærlig bok, han legger ikke skjul på sine feil og mangler og hvilke midler han har brukt for å komme seg ut og opp i verden. Hans navn er kjent og han har møtt mange av sine yndlingsforfattere. Det er lett å lese historiene hans, det er ikke alltid slik med franske forfattere. Det enkle er oftest vanskeligst. Men jeg er sikker på at han har valgt denne måten å skrive på fordi han vil nå ut til dem som ikke leser bøker. Jeg tviler på om hans venner fra landsbyen leser det han skriver. Det burde de gjøre. Han er en veldig interessant forfatter som jeg har stor respekt for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s