Til Vanvidd, til døden

Kirsten Thorup har skrevet en spennende og tankevekkende roman om nazismen i Tyskland. Handlingen finner sted i München i 1942. . Dit kommer danske Harriet for å besøke tyske venner. Der skal hun være noen måneder for å komme seg over tapet av sin ektefelle, Gerhard, krigshelten som falt i kamp på Østfronten. De to traff hverandre i Danmark der de begge gikk på Ollerup gymnastikkhøgskole og lærte disiplin, utholdenhet og forakt for svakhet.

Det er imponerende hvor mye forfatteren får med av detaljer under oppholdet i München .Det ligger mye research bak.Det er er særlig kvinnene som er interessante i denne boka.

Harriet tror oppholdet skal bli en avslappende ferie, men fra første minutt skjer det noe som pirrer hennes nysgjerrighet. Blikket blir skjerpet når man kommer til et nytt sted og hun suger til seg inntrykk fra turer i parken, museer, forestillinger, filmer, kunst. Forfatteren legger til rette for at Harriet skal få innblikk i hvordan krigen og nazismen styrer samfunnet og den tyske befolkning. Og Harriet er en skarp observatør som legger merke til den nådeløse disiplinen i barnehagene, kjønnsforskjeller, byråkratiet, absurde regler og begrensninger i dagliglivet. Det er mange fattige som knapt har mat og klær, og rike som forakter lukta av fattigdom. I det skjulte, bryter Harriet ofte regler når hun treffer mennesker på gata som hun snakker med og bryr seg om.

Hun bor hos venner av Gerhard: Klaus og Gudrun. Gudrun er dansk og hjemmeværende husmor, mens tyske Klaus er generalløytnant i Luftwaffe. De bor i et stort hus med god plass og har rettigheter som ikke tilfaller «vanlige folk». Tilgang til alkohol, franske oster, dyr mat og overdådige fester. De kommer fra overklassen og har adgang til butikker, tjenester og arrangementer som bare er forbeholdt nazister på høyt nivå. Harriet er også fra overklassen og er glad for å bo i luksuriøse omgivelser.

Hennes blikk er særlig retta mot kvinner og barn. Sine egne små barn har hun overlatt til venner i Danmark. Gerhard og Harriets syn på nazismen er ikke fastlåst. Gerhard deltok på Østfronten fordi han ville bekjempe kommunismen. Harriet vil ikke ta stilling – hun har bestemt seg for å være nøytral. Hun fører samtaler med seg sjøl. Målet er å ikke bli svak, men framstå som sterk og bestemt og ikke hisse seg opp. Hun straffer seg sjøl når det skjer. Men etter hvert er det umulig for henne å skjule sin misnøye med nazismen og militær underkastelse. Vertskapets lille sønn blir opplært til å marsjere i takt og lærer å håndtere våpen og disiplin i ung alder. Etterhvert får hun vite at det også er et annet lite barn i familien, men det må de holde hemmelig. Den lille jenta til Gudrun og Klaus er ikke helt som andre, og blir gjemt bort. Nazistene liker ikke barn som er annerledes. Barn må være perfekte og ikke lide av uhelbredelige sykdommer.

Etter hvert begynner Harriet å tvile på om der Führer virkelig tar hånd om tyskere og om det er sant at Stalingrad vil falle. Gudrun sitter støtt foran radioen og hører på oppbyggelige nyheter fra fronten og Hitlers taler til folket.

Klaus og Gudrun har rett til å ha hushjelp på grunn av Klaus sin stilling. Ellers er kvinnenes plass i heimen og det er forbudt å ha annet arbeid. Unge jenter som kommer fra bl.a. Russland og Ukraina, har blitt tvunget til å forlate sitt land og blir plassert i arbeids- og fangeleire. Noen av dem får arbeid i rike hjem. Klaus og Gudrun har fått tildelt to unge jenter som skal varte dem opp, lage mat, passe barn, vaske og holde rent fra morgen til kveld. De er undermennesker, svake, skitne og uvitende, mener Gudrun. Fritt vilt for overgrep fra husherren. Men Harriet er mer interessert i å lære jentene å kjenne. Hun hjelper dem og vil heller snakke med hushjelpene enn med vertskapet. De blir behandla som slaver, utnytta og forakta, men Harriet beundrer deres utholdenhet og overlevelsesevne.

Det er interessant å følge samtalene mellom Gudrun og Harriet.Gudrun kjeder vettet av seg som hjemmeværende, og bruker både piller og alkohol for holde hjula i gang. Tanken på den lille datteren plager henne. Mannen hennes er ved fronten. I begynnelsen føler Harriet seg forsiktig fram i samtalene med Gudrun – hun vil ikke flagge meninger om verken nazismen eller vertskapets livsførsel. Men etterhvert blir hun mer åpen og de to venninnene kan diskutere politiske spørsmål. Gudrun forsøker nå og da å ta seg sammen og gjøre noe meningsfylt. Hun bestemmer seg for å gjenoppta sykepleieryrket på lasarettet der det stadig er behov for helsearbeidere etter hvert som tallene på syke og sårede unge menn stiger. Det er mangel på medisiner, hjelpemidler, mat og medisinsk materiell. Hun endrer livsstil, står grytidlig opp om morgenen og får mer energi selv om hun er dødstrøtt når hun kommer hjem. Og det passer Harriet godt, som får være i fred og leve sitt eget liv. Sakte men sikkert forandrer de seg begge to.Forholdet til Klaus blir også bedre.

Jula nærmer seg og Harriet må skaffe billett til toget hjem. Det er nervepirrende om hun i det hele tatt klarer å få tak i en billett. Men venner av vertskapet klarer å hjelpe henne. Den siste delen av historien handler om togreisen til Hamburg og videre til Danmark. Vi får korte og presise beskrivelser av den krevende reisen. Det er raske glimt som når du ser ut av togvinduet. Boka er spennende til siste slutt. Den er på rundt 1000 sider, men språket er lett og levende og den er vanskelig å legge fra seg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s