En for alle, alle for en

Rett ved der jeg bodde lå det en skole. Jeg passerte den hver dag på vei til universitetet. Bygningen så ut som et fengsel – ruvende og autoritær. Den minna meg om min gamle folkeskole, og av og til stoppa jeg og prøvde å titte inn på de store vinduene. Det feide en revolusjonær vind over Blindern, der jeg var student. Opprøret i Frankrike i 68 inspirerte oss til kamp mot gamle autoriteter. Vi gikk i demonstrasjoner og på politiske møter. Times they are a-changing, sang vi med Bob Dylan. Vi ville være med å forandre verden.

Etter fire og et halvt års studier var jeg blitt cand.mag. og jeg ville prøve meg som lærervikar. En dag i mai åpna jeg skoleporten, gikk opp trappa til overlærerens kontor og spurte om han hadde en jobb til meg. La meg se, sa han, vi har faktisk et ledig vikariat. Han tok et blikk på vitnemål og referanser, og dermed var saken avgjort. Årsvikariatet på 7., 9. og 10. trinn var i boks. Dagen etter fikk jeg bange anelser. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Kom jeg til å klare det? Jeg må tenke litt på det, skulle jeg ha sagt. Men overlæreren var helt sikker på at jeg var den rette for oppgaven, og jeg kunne ikke skuffe den aldrende mannen som hadde slik tiltro til en ung og uerfaren vikar.

  • Som De kanskje forstår, Frøken, har noen av elevene i 10. klasse store hull i skolefagene og har opplevd mange skuffelser i sitt unge liv. De har blitt sviktet hjemme og trenger støtte, sa han. Trenger De flere opplysninger om elevenes bakgrunn? Nei, sa jeg, en kan bli forutinntatt. De skulle få begynne med blanke ark hos meg.

Første skoledag gikk jeg med skjelvende knær opp etasjene til klasserommet der elevene venta på den nye læreren. Jeg hadde fått klasseliste og nøkler og ropte opp navnene. Noen så rett på meg og svarte med klar stemme, andre studerte skoene sin og hviska fram et så vidt hørbart ja.
En høy, blond gutt, vifta med handa:
Hva heter du?, sa han. Adamseplet hans bevega seg opp og ned langs den tynne halsen. Jeg hadde øvd på hva jeg skulle si, men det forsvant når jeg satt i klasserommet og så de unge, usikre ansiktene. Jeg gleder meg til å bli kjent med dere, sa jeg, men navnet mitt, glemte jeg.
Endelig kunne jeg forlate klasserommet og løpe ned trappa. Den høye, blonde gutten kom spurtende etter, Nøklene, ropte han, du glemte nøklene. Det var mitt første møte med Tom Stensrud. Han var med i det lokale idrettslaget, og spilte på fotball laget. Tom, eller Tommy som han ble kalt, var en populær gutt, en alle likte.
Henry Olsen var litt eldre enn de andre, liten og kraftig. Han virka sjenert og stille og gjemte seg bort i store t-skjorter og ei blå bomullsjakke. Motorsykler var hans store interesse. Det er en god gutt, hadde mora hans sagt da jeg fortalte henne om fravær og dårlige karakterer.
Henry hang sammen med Nina, ei jente jeg aldri blei klok på. Det lange lyse håret hennes var samla i en hestehale. Øyevippene var stive av svart mascara og den blekrosa øyenskyggen hadde samme farge som neglene og leppene. Hun satt rank og taus i klassen med et uutgrunnelig, drømmende blikk. Av og til kunne hun plutselig komme med en kurrende, lav latter når guttene sa noe morsomt. Hun kasta hodet bakover og kikka skrått på dem.
Roger het en annen elev. Han hadde stor svart lugg som hang ned i panna, mørke, intense øyne, svarte bukser og svart jakke med et protestmerke på.. Tynn og hengslete, litt lut i ryggen og lite meddelsom. I min første samtale med han, besvarte han spørsmålene mine med ja, nei, veit ikke.
Han fikk plassen ved siden av Henry. Kladdeboka hans var full av fantasifulle tegninger av Robin Hood og røverne i Sherwoodskogen, De tre musketerer og racerbiler. Da han leverte sin første stil, forsto jeg at han kunne skrive.
-Leser du?
-Ja.
-Hva da?

  • Donald, sa han og smilte ertende.
  • Hva ellers?
    Han hadde lest Ibsen, Hamsun og Mykle.
  • Du kan jo illustrere bøkene du skal skrive og du, sa jeg oppmuntrende.
    Men han ville bli bilmekaniker.
    Dagene gikk, og jeg ble etterhvert bedre kjent med elevene. Jeg underviste i grupper, ga dem oppgaver knyttet til deres egne erfaringer, lærte dem rettskrivingsregler, grammatikk, ga stiloppgaver og individuell veiledning. Meget motvillig måtte jeg også gi karakterer, men jeg la ved lange, oppmuntrende kommentarer. Noen, særlig jentene, betrodde seg til meg om små og store problemer hjemme og på skolen, og jeg ga dem råd og støtte.

En dag kom to jenter og ville snakke med meg.

  • Vi har sett Nina i parken. Hun røyka.
  • Vi tror hun røyka hasj
  • Hvordan veit dere det?
  • Hun var sammen med noen gutter fra gården vår som pleier å gjøre det.
  • Hun drakk øl også.

Jeg holdt øye med henne. Hun hadde mye fravær.

  • Jeg finner ikke Ninas adresse, sa jeg til overlæreren, den står ikke på klasselista.
    Han reiste seg, gikk bort til døra og lukka den.
  • Hun bor ikke hos foreldrene sine, men på ungdomshjem.

Datoen for leirskolen nærma seg og elevene gleda seg til turen. De to leirlederne sto og venta på oss da vi gikk av bussen Stig het den yngste, han hadde lys barbus. Robert var litt eldre og kraftigere. Han så ut som en bokser. De små vannblå øynene sto langt fra hverandre. Begge var iført joggebukser og røde jakker.

  • Vi har vært ute og forberedt naturstien og det var varmere enn vi trodde, sa Robert. Han blunka mens han snakka, og tørka svetten av ansiktet med jakka.
  • Har du lest reglementet?, spurte han. Allerede da hadde jeg begynt å irritere meg over blunkinga hans.
  • Ja, sa jeg, men det var ikke sant og en murrende uro meldte seg.
  • Dagen begynner kl. 0700, frokost 0800, lunsj kl. 1300, middag kl. 18.00.
    Det mangla bare obligatorisk morgengymnastikk..
    Programmet omfatta kompasstrening, orientering, kanopadling , fisking, svømming, bueskyting, natursti, leker, fotball og volleyball. Ro kl. 22.00, lyset slukkes kl. 2230 Han pekte på reglene som sto oppslått både i peisestua og spisestua.
  • De kommer til å være stuptrøtte hver kveld og be om å få gå i seng tidligere, lo Robert.
  • Det sier seg vel selv at det er forbudt å nyte alkohol, sa Stig til slutt. Om det skjer, vil de bli sendt rett hjem. Er de tørste, kan de kjøpe brus eller vørterøl her i kiosken. Han pressa fram et ekkelt smil. En spirrevipp med kniv i beltet og mot i brystet, tenkte jeg og grudde meg til fortsettelsen. Alltid beredt, lyste det av speidergutten.

Tommy var i sitt ess og ble utpekt som leder for ballspill. Nina klagde over vondt i beina, hun kunne nesten ikke gå, mente hun. Stig og Robert tvang henne til å være med.

  • Jeg trodde vi skulle få tid til å kose vårs her jeg, sa Henry og stappa i seg ei pølse han hadde kjøpt i kiosken, han likte ikke maten. Spella kort og Kina sjakk. Kanskje bordtennis. Det er jo to bordtennisbord her da. Men det ække ikke ti’ til å slappe av her.
  • Dem ligner på Martinsen, det er som en militærleir her. Passer ikke for alle, sa Roger som ikke likte ballspill og hata gym. Martinsen var skolens gymlærer og tidligere yrkesmilitær.
  • Vi har bare godt av et hardt program sa Tommy og tok seg en slurk av colaen. Øvelse gjør mester.
    En kveld da Robert gikk runden for å sjekke at alle var gått til ro, oppdaga han at det lukta øl av Henry og Nina. Øyeblikkelig hjemsendelse, trua han med. Han ville ha foreldrenes adresse, sende dem et brev.
  • Vi pleier å gjøre det for å være sikre på at foreldrene får vite hva som har skjedd.
  • Er det ikke mulig å gi en advarsel eller en annen straff? Det er veldig alvorlig for disse elevene å bli sendt hjem bare fordi de har tatt seg en slurk øl. Noen av dem er 16., sa jeg og fortalte litt om elevenes bakgrunn.
    -Vi kan ikke gjøre unntak. Det er mest rettferdig at alle behandles likt. Spør elevene, jeg er sikker på at de er enige, mente Stig, alltid beredt. Han kunne ikke være stort eldre enn meg og hadde sikkert aldri brutt en regel i sitt liv.
  • Det stemmer ikke at alle blir behandla likt. Noen av elevene fra den andre skolen både røyker og drikker uten at dere griper inn.
  • Det sier de bare for å vri seg unna. Vi tar dem når vi ser dem.
  • Da må dere se bedre.
    Robert var nå illrød i toppen, blunka i rasende fart og sa iskaldt:
  • Både lærere og elever må følge reglene, ellers har de ikke noe her å gjøre.
  • Jeg kommer ikke til å gi dere foreldrenes adresse. Det står det ikke noe om i reglementet. Hjertet mitt hamra. jeg var livredd , men det var deilig å vippe dem av pinnen.
    Da elevene fikk vite hva som hadde skjedd, mente noen at de måtte ta sin straff, andre at det var for strengt å bli sendt hjem. Det ville ødelegge samholdet i klassen. Tommy argumenterte:
  • De gjorde noe dumt, javel, men det kunne en av oss andre også gjort. Og hva med elevene fra Drammen? Noen av dem smugdrikker og røyker hasj. Hvorfor blir ikke de tatt?
    Flertallet støtta Tommy. Vi ville forlate leiren i samla flokk. Roger foreslo at vårt motto skulle være: En for alle, alle for en. De tre musketerenes motto. Angrep på en, var et angrep på alle. Vi var en stor sammensveisa gjeng av musketerer. Ingen skulle knekke oss.

Jeg ringte overlæreren som ga meg full støtte. Hjertet hans banka for de vanskeligstilte. Vi marsjerte i takt inn i bussen mens vi unisont ropte: En for alle, alle for en. Og slik fortsatte vi helt til vi ikke lenger kunne se Robert og Stigs forbausede ansikter. Motet sank jo nærmere vi kom skolen. Ryktene om hva som hadde skjedd, spredde seg, men vi hadde avlagt et løfte om samhold.
Det kokte på foreldremøtet. Mange var sinte og retta en anklagende pekefinger mot meg. De ville vite hvem som ikke hadde fulgt reglene.
Da det så som mørkest ut, reiste mora til Tommy seg, tok av seg den brune kåpa, hang den over en stol, retta ryggen og støtta henda på stolen foran seg.

  • Vi veit at det er noen i klassen som har det vanskelig, sa hun med klar, høy stemme. Noen av dem holder til i parken. Det betyr ikke at dem er verre enn andre, men dem har lett for å rote seg borti noe. Dem har gjort noe dumt, men verken stjælt noe eller skada noen, så vidt jeg veit. Dem ødelegger bare for seg sjøl.
  • Dem ødelegger for de andre og når dem som ikke har gjort no gæli må reise hjem, ropte en av fedrene.
  • Jeg har oppfattet det slik, sa mora til Roger, at dette er noe klassen og læreren har diskutert grundig. Ikke alle var enige, men flertallet bestemte at de skulle være solidariske med dem som hadde brutt reglene. Vi veit ikke hvem det er, men det trenger vi ikke vite heller.
  • Vi skal være glade for at vi har en lærer som bryr seg om elevene og fellesskapet i klassen, sa en far. Han var tillitsvalgt på Spigerverket.
    Jeg tenkte på brevet jeg hadde fått overrakt før foreldremøtet. Det var skrevet av et foreldrepar som beklaget at de ikke kunne være til stede.
    “Tillat min kone og meg å gi uttrykk for vår beundring og respekt for Deres holdning under klassens skoletur til leirskolen.
    Deres demokratiske idé om en for alle og alle for en, setter vi meget høyt. Det bidrar etter vår mening til å skape et godt kameratskap til lærere og elever.”

Flere år seinere fikk jeg brev fra Roger. Han hadde tegna en bokser og en speider med sinte øyne, bustehår og kniver, som sloss med musketerene. Beste skoleåret i mitt liv, kommer aldri til å glemme det! skrev han. Jobber nå som lærer. Lærer med sportsbil.

Vi var aldri i tvil om at du sto på vår side, sto det. Og jeg tror alle elevene holdt sitt løfte om ikke å røpe noe. Veit ikke en gang om jeg husker hvem det var som ble tatt. For min del var jeg mer opptatt av hvordan jeg skulle bli kvitt hasjklumpen jeg hadde i lomma og hva jeg skulle si om militærledelsen fant den. Godt vi kom oss derfra i tide.

(Oslo, 1971, til minne om «Roger» som ikke lenger er blant oss – og de andre ungdommene som lærte meg å bli lærer)

3 kommentarer om “En for alle, alle for en

  1. Tusen takk, Åshild, jeg var ganske redd – trodde jeg kom til å miste jobben, men jeg måtte støtte elevene og min egen overbevisning om at jeg gjorde det rette

    Liker

  2. For en herlig fortelling, Eva! Og så synes jeg at det hadde vært fint å møtes snart. Jeg har tid fremover, har du?

    Hilsen Kristin

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s