Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s