Primo Levi

Jeg har endelig tatt meg tid til å lese Primo Levis. Husker vagt at det var noen av hans verk i bokhylla i mitt barndomshjem, men den gang var det andre forfattere jeg var mer opptatt av. Sigrid Undset og Knut Hamsun var blant mine favoritter i min ungdom. Som barn var jeg en ivrig leser av Vill Vest og Frøken Detektiv. Og jeg fikk bøker som passa for piker i julegave av mine onkler. Men jeg ville heller ha voksenbøker og de fant jeg i bokhylla hjemme.

Vi hadde flere bøker om krigen. Faren min hadde fått dem gratis fordi han jobba i et bokbinderi. Men jeg leste ikke om krigen før seinere og da var det Max Manus og hans spennende og farlige oppdrag det dreide seg om.

Som nevnt i tidligere blogger, fikk vi vite mye om etterkrigstida i Tyskland da vi var der i 2020 før viruset stoppa alle utenlandsreiser.

Primo Levi var jødisk og bodde i Italia. Han kom fra en liberal jødisk familie, og klarte å utdanne seg til kjemiker før jødene ble bannlyst. Fikk til og med fullført en doktorgrad. På vitnemålet sto det at han «var av jødisk opprinnelse», og det stengte flere muligheter for å få jobb. Han klarte det likevel. Grunnen var at hans far hadde sine forbindelser, og Primo måtte bruke et annet navn og skjule at han var jødisk. Han kunne heller ikke flagge sine politiske sympatier.

Levi bodde i Turino og i 1943 tilslutta han seg han en motstandsgruppe som oppholdt seg i fjellene der. De ble oppdaga og han måtte avsløre sitt etniske opphav, ellers hadde han blitt skutt. Dermed havna han først i en leir i Italia og deretter i Auschwitz – hvor han oppholdt seg fra 1944-45 i leiren Monowitch. Det var 12000 fanger der. Levi fikk fangenummer 174517. Han ble der i 20 måneder.

Bøkene jeg har lest er If this is a man (Se questo é un uomo, på italiensk), Hvis dette er et menneske, heter den norske tittelen. Denne delen handler om tida i konsentrasjonsleiren fram til 1945 da russiske militære kom til leiren. Den neste boka heter The Truce – oversatt til Våpenstillstand på norsk. Den handler om hva som skjedde da krigen var over og overgangstida før fangene endelig kunne dra i samla tropp tilbake til Italia. Jeg har lest begge bøkene på engelsk, men de foreligger nå i norsk utgave.

Det har kommet en del krigslitteratur i de siste åra , og blant annet har Marte Michelets bøker vakt oppsikt – særlig den siste som handler om hva hjemmefronten visste om jødeforfølgelsen. Hva vanlige tyskere visste om jødene i konsentrasjonsleirene og det som foregikk der, tar Levi opp i et etterord, som er verd å lese.

Det har blitt skrevet svært gode bøker om fangenskap i tyske konsentrasjonsleire av norske ex-fanger, feks. Lise Børsum og Trygve Bratlie. De er tidsvitner og vi kommer tett på livet i fangenskap. Det er stor forskjell på å skrive historier om noe du selv har opplevd og historier som har blitt fortalt deg av andre. Tidspunkt er også en viktig faktor. Noen har skrevet om sitt liv i konsentrasjonsleir flere år etter at de kom tilbake til hjemlandet. Andre med lignende erfaringer ville ikke si eller skrive noen ting. Hva grunnen var til det, kan vi få innsyn i når vi leser Primo Levi. Ikke lenge etter at han kom tilbake til Turino skrev han sin første bok, Se questo é un uomo. Den bærer preg av at den er tett på opplevelsene fra Auschwitz. Han hadde et viktig budskap og bare måtte skrive om det mens minnene var ferske. Den fikk ikke mye oppmerksomhet – og ble ikke trykket i mange opplag. Flere år seinere ble den gjenoppdaget som en perle og har blitt obligatorisk lesing i Italia og andre land.

Mange krigsbøker handler om helter og skurker og er skrevet som spenningsromaner. Det er tydelig hvem som er rene og ranke og hvem som får sitt pass påskrevet som fæle skurker og innbarka sadister. Levi skriver annerledes – han observerer, reflekterer og veier sine ord.Han er usentimental, det blir ikke mye snakk om følelser. Når han forteller om utfordringer, lidelser og svakheter, er det sine egne plager han refererer til. Hva er et menneske? Hva skjer med mennesker når de blir fratatt sin identitet og verdighet? Alt menneskelig foregår i konsentrasjonsleiren. Om skikkelsene er snille eller slemme, dumme eller late, gjenspeiler det menneskelig aktivitet og personlighet. «Jeg foretrekker rollen som vitne, ikke som dommer», skriver han, jeg har aldri hatt behov for å ta hevn». Det er systemet som er problemet, ikke menneskene. Disse temaene blir også omtalt i etterordet.

Levi er et glimrende tidsvitne. Han er framfor alt en god observatør og ikke minst skriver han med litterær penn. Hvem kommer til å overleve? er et brennende spørsmål. Er det psyken eller syken som bestemmer? Han er nøktern og detaljert i sine beskrivelser av dagliglivet. Persongalleriet han tegner gir assosiasjoner og forståelse av det enorme menneskelige eksperimentet det var å samle tusenvis av menn (og kvinner som ofte var i andre leire) med forskjellig språk, kulturell bakgrunn og erfaringer, i brakker hvor de må dele seng med andre, arbeide sammen, slåss om mat, og lære seg strategier for å holde hodet over vannet. Det var svært usannsynlig at man kunne overleve to vintre i leiren, var en alminnelig oppfatning. Noen klarte det, men de fleste bukket under.

Det er en intrikat og dirrende studie av det menneskelige, av fangenes kroppslige og sosiale behov, lidelser og glede. Dette samfunnet som kan se ut som et kaotisk helvete, har sine egne regler og rutiner, og du må lære hvordan du skal overleve og finne din plass i flokken. Fangene er fratatt alt personlig, og om du har med deg noe som er viktig for deg, og som kan være nyttig for andre, må du finne måter å gjemme det på. Du har ikke et navn men et nummer som for evig er risset inn på en kroppsdel. Alle stiller likt, men noen er likere enn andre. Det er da det blir mulig å studere sin egen og andres personlighetstrekk og ferdigheter.

Levi har både nærhet og distanse til sine medfanger og voktere. Å observere, reflektere og notere må ha vært hans sterke side. Hver dag har nok med sin egen plage, som å skaffe seg mat, stjele eller bytte til seg brød ved å gi fra seg en sliten skjorte. Byttehandel og tyverier foregår mellom fangene så vel som mellom fanger og tyske voktere. Alt har verdi, spiker og gamle kosteskaft kan omarbeides og selges til høystbydende. Men mat er det viktigste. Alle tenker på og drømmer om mat. Det kan bli en svakt punkt som tapper deg for energi, så du må finne måter å holde sulten i sjakk.

Det er ikke bare enkeltindivider i Levis fortellinger, men også studier av etniske grupper. For eksempel grekerne som holder sammen, danser og ikke minst synger for å holde motet oppe. De verner om fellesskapet, er sterke og arbeidsomme. De er også flinke til å lage gode supper – og den som får smake noen av grekernes delikatesser, om så bare en skje, glemmer det ikke.

The Truce boka har et lysere preg. Tross alt er krigen over, ingen som bomber og skyter, men å overleve er fortsatt en kunst. Denne boka har et vell at morsomme og spennende historier om oppfinnsomme tyver og kjeltringer og hva de finner på for å skaffe seg penger, mat og damer.Forholdet til russerne og den polske lokalbefolkningen er uproblematisk. Samtidig er det uutholdelig dårlige forhold i leiren, det er mangel på vann og mat. På mirakuløst vis blir Levi kvitt skarlagensfeberen – det var brennevin som skulle til. Både lidelser og gleder i denne boka er reelle og det er ikke til å forstå hvordan de klarte å komme gjennom denne vanskelige tida. Det var stadig snakk om at nå var det italienernes tur til å bli evakuert, men det kom verken hvite busser eller komfortable tog for å hente dem. Og når det endelig skjer, blir de stabla inn i dårlige vogner eller drar med hest og kjerre. I tillegg skal det vise seg at returruta ikke er organisert i det hele tatt, de reiser nordover og sørover og så nordover igjen før de kommer seg tilbake i sørlig retning. Reisen tilbake varte i 35 dager. Jeg liker The Truce, men jeg syns den er litt for lang og det blir en del gjentagelser.

Levi mener han ikke hadde overlevd i fangeleiren uten hjelpen han fikk av sin stillfarne venn Leonardo …»han har en helt essensiell egenskap: en uendelig kapasitet til å holde ut, et stille mot,…..og en vilje og tålmodighet som holdt han oppe på mirakuløst vis. Leonardo hjalp Levi i det stille uten å kreve en motytelse. De opprettholdt kontakten etter at krigen var slutt.

Det var blanding av flaks og utholdenhet som reddet Levi. I den siste delen av krigen da det gikk nedover med Tyskland, ble han i kraft av sin utdanning som kjemiker, overført til et laboratorium der arbeidsforholdene var mye bedre. Og da tyskerne rømte fra Auschwitz, ble han ikke med i strømmen av fanger som forlot leiren. Han hadde skarlagensfeber. De syke ble igjen, mens fangene som forlot leiren døde. Av de 125 italienere som ble sendt til Monowitz, var det bare tre som returnerte til Italia etter krigen. Levi var en av dem. Han skrev som nevnt den første boka rett etter hjemkomsten og den andre boka en god stund etter.

I etterordet blir han spurt om hva han tror var grunnen til at han overlevde helvete. «Min interesse for studier av mennesker, hjalp meg, og viljen til å overleve, men å overleve i den hensikt at jeg ville vitne om det jeg hadde vært utsatt for», sier han. Men det mest interessante er hva han tenker om oppholdet flere år seinere. «Når jeg ser tilbake på oppholdet i leiren i dag, kjenner jeg verken sinne eller smerte. Tvert i mot var det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Oppsummert vil jeg si det var noe positivt som kom ut av det, som har beriket mitt liv og gjort meg tryggere. Hvis jeg ikke hadde opplevd Auschwitz, ville jeg ganske sikkert ikke skrevet noen ting. Jeg ville ikke hatt motivasjonen og insentivet til å skrive. Jeg var en middels god student, og fikk dårlige karakterer både i historie og italiensk.»

En kommentar om “Primo Levi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s