Tyven

Jeg hadde vært noen uker i landet, reist rundt i tre provinser, besøkt bortgjemte landsbyer, opplevd et jordskjelv og unngått et nattlig geriljaangrep i hovedstaden, Bujumbura.. Hadde fått gaver på hvert et sted, en stor utskåret trefigur , mange små figurer, kjøpt et åtte meter langt afrikansk tøystykke, en liten stol, vært på markeder – og nå brukte jeg mine siste mynter på å kjøpe kaffebønner, whisky og cognac på flyplassen. Flyplassen i Burundi er den verste jeg har opplevd, sa en kollega til meg før jeg dro av gårde med alt mitt pikkpakk. Hva mente hun med det? Men det var ikke tid til å fundere over det spørsmålet. Fullasta kommer jeg til innsjekkingsskranken.

Kofferten veier noen kilo for mye og mannen bak skranken sier at jeg må betale overvekt, men jeg viser han mitt bonuskort som tillater noen ekstra kilo. Vi blir stående å krangle på fransk – flyet er klar til avgang, men han vil ikke se på kofferten min en gang før jeg har betalt. Jeg roper at jeg ikke vil betale og vifter med en bekreftelse som dessverre er på engelsk. Han ser ikke på meg en gang, men betjener andre kunder mens han innimellom slenger ut noen ekle advarsler. Jeg truer med å klage og blir stående og snakke med andre passasjerer om hvor dårlig jeg blir behandla. Til slutt hører jeg til min forbauselse at han sier: La gå for denne gangen, men det må ikke gjenta seg. Jeg nikker og løper av gårde mot flyet sammen med et par andre passasjerer som er seint ute.

Vel ombord finner jeg ikke posen med trefigurer og heller ikke den andre med cognac og whisky. Reiser meg og går tilbake til avgangshallen. Flyet er litt forsinka, sier flyvertinnen. Jeg ser meg rundt, veksler et tomt blikk med skrankemannen, men posene mine er borte vekk. Noen må ha stjålet varene i all ståheien ved skranken. Jeg går tilbake til flyet, og setter meg ned. Fra min utkikkspost saumfarer jeg passasjerer som allerede er ombord i flyet og dem som er på vei inn. Hva har de i posene sine?

Pytt, det er jo ikke så viktig, sier jeg til meg sjøl, men klarer ikke å bli kvitt tanken på hvem tyven kan være og om han er ombord i flyet. Da oppdager jeg en pose som ligner mistenkelig på min. Den står på et sete ved siden av en mann som sitter to rader foran meg og blar i passet sitt. Jeg reiser meg opp, later som jeg skal hente noe i bagasjehylla. Han er ung, slank, pen, har elegante sko og skinnjakke, gullringer og kjede med et lite kors i rundt halsen. Han er libanesisk ser jeg når jeg smugkikker i passet hans. Sånn kan altså en tyv se ut, en simpel tyv. Han later som posen med cognac og whisky ikke er hans, men kommer det noen og setter seg der, vil han ta den og legge den i bagasjehylla. Jeg venter på det øyeblikket. Glattslikka type. Kanskje han har falsk pass, han har tuska til seg en ny identitet, kler seg fint for å se ut som en vanlig passasjer

Om jeg nå gikk bort til han og sa, Oi, har visst glemt posen min, ville han svare, dessverre, den er nok min, og jeg kan jo ikke bevise at den er min, for jeg har ingen kvittering. Han kom til å si med rolig stemme at han hadde kjøpt akkurat det samme som meg og at jeg må leite etter posen min et annet sted. Han kunne til og med tilby seg å finne den! Blir svett bare ved tanken på den sleipe stilen hans. Jeg kunne jo bare gå bort og ta posen med den største selvfølge, men det ville bli bråk om han tilkalte flyvertinna.

Jeg kunne prøve en annen taktikk, Takk for at du tok vare på posen min, var en fin opptakt. Han ville bli satt ut av spill. Og svare med et sleskt smil, Den er nok min. Etter mange overveielser tar jeg endelig mot til meg, går bort med bankende hjerte, lener meg mot han og sier lett henslengt mens jeg nikker mot posen: Is that yours? Han løfter blikket, ser på meg og deretter på posen, Nei, sier han, og blar videre i passet sitt. Jeg tar posen, går tilbake til plassen min og legger den i bagasjehylla.. Han torte ikke si noe annet. Bra jeg handla resolutt og bestemt.

Lener hodet tilbake mot stolryggen, fornøyd med meg sjøl, nå kan jeg endelig slappe av, men er fortsatt rasende på tyven og hans metoder. Når opphisselsen endelig slipper taket, begynner jeg å le, først litt, etterhvert mye, høyt og ubehersket, klarer ikke stoppe. Andre passasjerer snur seg, noen humrer.. Kanskje det var latter jeg skulle brukt overfor skrankemannen. Ler enda mer ved tanken på hvordan det ville gått.

Hendelsesforløpet trer tydelig fram. Jeg kommer stressa inn i flyet, fulllasta med poser og sekk på ryggen. Hvor er billetten? For å finne den må jeg sette fra meg flaskeposen. Dernest snur jeg meg mot bagasjehylla på motsatt side og dytter sekk og andre ting inn der. Mens jeg står med ryggen til, kommer den elegante tyven inn i flyet, ser min pose på setet sitt og flytter den til det ledige nabosetet. Så tenkte han ikke mer på den saken. Ha, ha. Det kunne vært på sin plass å be om unnskyldning. Unnskyld at jeg trodde du var en skurk, du er sikkert en hederlig kar, kunne jeg si forsonende. Kanskje han ville ta det humoristisk. Men når jeg ser på gullenka hans med kors, de velpleide hendene med gullringer og en lang lillefingernegl på venstre hånd, er jeg ikke så sikker.
(Burundi, 2002)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s