The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s