Sannheten

På vår vei til vinterfjellet, stoppa vi på Lillehammer. En av grunnene var at jeg ville se filmen La verité (Sannheten) med Catherine Deneuve og Juliette Binoche i hovedrollene. Lillehammer kino har flere små saler og det var flere enn oss som ville se denne filmen en lørdagskveld. Japanske Hirokazu Koreed har laget den. Han er en fremragende regissør som bl.a. står bak Shoplifters, som jeg har skrevet om i en annen blogg. Shoplifters var et kunstverk av ypperste klasse der familierelasjoner, antydninger og det usagte spilte en stor rolle. Sannheten er mer rett fram og føyer seg inn i et europeisk mønster både når det gjelder tema og framføring. Jeg undrer meg over at jeg ikke ser flere spor av den japanske regissørens finfølelse for detaljer og overraskende innspill.

Sannheten handler om en fransk diva, Fabienne (Catherine Deneuve) og hennes liv som fetert kunstner og mor. I tillegg er det nokså vanskelig å holde styr på hennes tidligere og nåværende ektemenn og kjærester. Datteren Lumir (Juliette Binoche) som bor i Ny York, kommer på besøk til Frankrike med sin mann (Ethan Hawke) og datter i anledning av at Fabienne har skrevet en bok om sitt kunstnerliv. Hun har en lang karriere bak seg og datteren mener at moren har tatt seg visse friheter når det gjelder hva som er sant og ikke. Noen personer er utelatt og andre har fått altfor stor oppmerksomhet, mener dattera. Men Fabienne sier at hun har skrevet om hendelser og personer slik hun husker dem, og tatt sine egne valg. Det er jeg som bestemmer hva som er sant for meg, hevder hun. Dattera minnes andre ting som hun mener mora har utelatt med vilje for å pynte på virkeligheten. Og hva er så virkeligheten, sant og usant?

Gradvis blir vi bedre kjent med mor og datter og deres forhold, svake og sterke sider og sårbarhet. De har bodd fra hverandre i mange år, og mora er selvstendig, stolt og sterk og raus med krasse karakteristikker av kolleger, elskere, ektemenn og andre personer. Hun er egenrådig og selvopptatt, og det er lett å forstå at hun kan støte folk fra seg med sine spydige replikker. Kanskje har hun feilet som mor, men ikke som filmstjerne. Det er når hun spiller at hun viser fram sine sårbare og myke sider, ikke som mor eller ektefelle. Etterhvert forstår vi at at det er sterke og varme bånd mellom mor og datter. Selv om mora har vært mer opptatt av sin kunstnerkarriere enn av å være mor. Binoche og Deneuve er begge stjerner og utfyller hverandre. Men det er Deneuve som tar prisen. Hun er feiende flott som aldrende kunstner, kokett og selvopptatt, slem, frekk og livsglad. Hun vil være midtpunktet i familien og det blir hun med sin spesielle sjarm.

Parallelt med mor-datter forholdet, er det en annen filmhistorie Fabienne er involvert i. Hun har en liten rolle i en science fiction film, der hun spiller mot en yngre, coming star, og selv om de to beundrer hverandre, tenker jeg at Fabienne ser på sin medspiller som sitt alter ego – fra den gang da hun var ung og talentfull . I denne delen av filmen blir det en del forvirring når det gjelder roller, tid og sted. Den unge kvinnen spiller en mor som bor i verdensrommet, der man ikke eldes. Hun viser seg bare hvert 7. år. Dermed er det Fabienne som eldes, mens den unge moren er forever young. Det blir en slags parallell til forholdet mellom Fabienne og Lumir, ettersom Fabienne får uttrykt såre følelser i forholdet til den yngre kvinnen. Men hun blir aldri helt fornøyd med sin prestasjon, hun er perfeksjonist og ber om å få gjenta den samme scenen gang på gang.

Innimellom er det noen riktig fine og lekne scener med barn, bestemor, datter, svigersønn, kjærester og tidligere ektemenn. Ethan Hawke er jo en veldig god skuespiller – husker han fra de tre filmene med Julie Delpy (Before Sunrise, Before Sunset og Before Midnight, alle tre anbefales på det varmeste!), men her har han en mer tilbaketrukken rolle og får ikke vist seg fram, annet enn som en leken pappa.

Jeg syns at det er noe forstyrrende og langtrukkent over sci-fi scenene som tar for mye plass – men forøvrig er jeg fortsatt en stor beundrer av Catherine Deneuve. Har sett henne i utallige filmer. Det begynte med Paraplyene i Cherbourg, og hun har holdt det gående til nå. Hun har fått god tid til å spille roller som eldre dame i ulike forkledninger og er ikke redd for å vise seg som røyker med uflidd hår, eller joggende i pysjamas (i filmen Potiche) – og hun får alltid mye ut av rollene hun blir tildelt. Jeg syns hun ligner på Wenche Foss, en elegant og dyktig skuespiller som kunne gestalte alt fra gloriøs dame til gammal og rynkete kjerring.