Den største forbrytelsen

Vi dro til Hønefoss for å se denne filmen. Hadde egentlig planlagt å se den på Odeon kino i Moss, men plutselig ble den stengt.

Filmen gjorde sterkt inntrykk på oss, det er blitt en troverdig og rystende framstilling av hvordan norsk-jødiske familier ble behandlet under krigen. Hendelsene er basert på Marte Michelets bok, Den største forbrytelsen.

Vi følger en jødisk familie. Benzel og Sara Braude flyktet fra Lithauen på begynnelsen av 1900 tallet og slo seg ned i Kristiania. Nærmere bestemt på Grünerløkka i Øvre gate 4b. Det huset lå vegg i vegg med Øvregate 2b (oppført i 1858) der vi bodde i over 20 år. Men det var over 70 år seinere. Vår bolig ble totalrenovert og restaurert, men ikke visste vi at det en gang hadde vært flere jødiske familier som bodde i det området, kalt Ny York, som lå utenfor bykjernen. Rundt 1850 ble det på kort tid reist flere trehus før det ble innført murtvang i Kristiania. Boligene var trekkfulle og nedslitte, det var trangt om plassen. I det toetasjes trehuset i 4b, bodde det 50 mennesker fordelt på 12 leiligheter!. Situasjonen var ikke noe bedre i nabohuset, 2b, som riktignok hadde en svalgang, men de små leilighetene rommet mange mennesker.

Etterhvert kom det fire barn i familien, tre gutter, Isak, Harry og Charles, og Helene. De er godt integrert i miljøet, men foreldrene passer på at barna følger jødiske skikker. Hovedpersonen er Charles Braude, som utmerker seg som bokser allerede i ung alder.

I den første delen av filmen er det hverdagslivet på Grünerløkka vi får innblikk i. De bor i et område vegg i vegg med andre jødiske familier som hjelper hverandre og deler sorger og gleder. Det er et vellykket grep å rette søkelyset mot en familie og følge dem til siste slutt. Vi blir etterhvert kjent med deres familiehistorie og forholdet de har til hverandre. Det gjelder særlig de tre brødrene og foreldrene. Helene er mer perifer. Hun er også den eneste som kommer seg tidlig av sted til Sverige når det strammer seg til.

Filmskaperne har klart å gestalte noe av tidsånden og koloritten fra førkrigstida. Fasadene på huset ser fine ut, men det er noe helt annet i bakgården. Der er det utedo og vannpumpe, barn som leker og husmødre som henger opp klær på klessnorene. Da ble det vel en god prat mellom laknene. Noe annet er festlig samvær. Vet ikke om det var spesielt for jødiske familier, men både unge og gamle danser på Grünerløkka i trange lokaler til levende musikk. Lurer på hvor det fant sted. Charles danser med sin norske kjæreste, Ragnhild, som han seinere gifter seg med, og foreldrene hans har ingen innvendinger selv om hun ikke er jødisk. Brødrene har både norske og jødiske venner. De drikker og fester og oppfører seg som andre ungdommer. Charles er en ivrig bokser som var med i flere internasjonale konkurranser. Boksing var en populær idrett den gangen. Vi får se Charles i storform i en landskamp mot Danmark. Denne delen av filmen er ganske lys og livlig – selv om de bor kummerlig, skiller ikke Braude familien seg fra andre familier. Jeg tenker at den står i sterk kontrast til det som skal komme.

9. april 1940. Det strammer seg til for jødene. NS – Nasjonal Samling – sender ut et spørreskjema til alle jøder i Norge om å registrere seg. Da kunne de lett finne dem når det trengtes. De må oppgi religiøs tilhørighet, bosted, fødselsår osv. og Ns fikk full oversikt. Charles nekter å fylle ut skjemaet. Jeg er norsk, sier han. Men faren tvinger han til å gjøre det. Alternativet er å gå under jorda. De får utstedt identitetskort med en rød J på. Dette skulle vise seg å være det første skrittet i forsøket på å sende jødene ut av landet.

Den siste delen av filmen handler om hvordan det går når familien blir splitta. Charles og brødrene hans blir tatt og sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Resten av familien og Ragnhild får ikke vite noe om hvor de er og hvorfor de blir tatt. Scenene fra denne interneringsleiren er hjerteskjærende. Forholdene er forferdelige og de blir hundsa og herja med av en sadistisk leirkommandant. Det var sikkert enda verre enn det filmen viser. På et tidspunkt blir fangene ropt opp, en etter en. Noen av dem blir bedt om å stille seg opp ved porten, andre ble værende. Faren, Isak og Harry blir tilkalt til porten, mens Charles blir værende fordi han er «arisk» gift med en norsk kvinne. Han og de andre kommer ikke ut av leiren før krigen er slutt.

Et annet viktig og særdeles opprørende overgrep er hvordan staten tar seg til rette i jødiske hjem. De følger en ny lov om inndraging av jødiske formuer. Sara Braude får besøk av politiet som har fått i oppdrag å konfiskere jødisk eiendom og gjenstander. De må overlevere sine eiendeler til staten. Denne scenen er grusom og bevegende. To menn kommer og takserer de få verdisakene i familiens enkle leilighet. Det dreier seg om kroner og ører. Sara prøver å gjemme personlige eiendeler, smykker og noen småpenger i en boks. Men de finner dem til slutt. Dette er nok en skamplett. De jødiske familier ble fratatt både hus, formue og eiendeler og fikk ikke noe tilbake eller utilstrekkelig kompensasjon for den forbrytelsen.

Mens Charles, faren, Harry og Isak er i leiren, står Knut Rød i statspolitiet og leser opp navn på jøder som skal deporteres tidlig om morgenen neste dag og hvor de skulle hentes og hvem som skulle kjøre dem til kaia der dødsbåten venta på å sende dem til Auswitz og gasskammerne. Knut Rød ble berømmet av nazistene for sitt enestående arbeid med å kartlegge jødene og organisere deportasjonen. Men han ble aldri dømt for sin forbrytelse.

Først 27. januar i 2012 ga statsminister Jens Stoltenberg en offisiell beklagelse over jødeforfølgelsene i Norge.

Alle bør se denne filmen, både voksne og barn, den burde være pensum i norske skoler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s