Jogging

Det er mange år sida jeg slutta å løpe. Vi kalte det ikke jogging den gangen. Jogge kommer fra det engelske ordet jog og har visstnok eksistert siden 1500 tallet. Opprinnelsen er ukjent, men det er flere beskrivelser av aktiviteten. For eksempel «å gå eller springe i et hoppende tempo». Det var absolutt ikke det jeg prøvde meg på, men derimot bevega jeg meg «med små rykk som i sakte trav», som er en annen variant av løpestilen.

Den gangen var det heller ikke så mange som løp med tights, som det heter nå. Men jeg hadde akkurat kjøpt en rød, tettsittende treningsbukse. Den lyste opp i julemåneden og jeg satte av gårde i moderat fart. Oppoverbakkene var uendelige og det gikk ikke så fort. Mangfoldige ganger hadde jeg opplevd å få kommentarer fra mannfolk under joggeturene, og jeg forberedte meg på at det samme ville skje igjen. Tilropene var av typen, Kom igjen, a mor, dette går bra, Gi litt mer nå, få ræva i gir og andre nedrige ytringer. En stoppa og ga seg til å klappe. Det var ikke så mange kvinnelige joggere på den tida. Ikke så mange mannlige heller. Men jeg hørte aldri at mannlige joggere fikk lignende kommentarer.

Jeg stramma meg opp og prøvde å løpe litt fortere forbi to menn som sto og gravde . Sannelig klarte ikke en av dem å spy ut en frekk kommentar om dame i rød trikot. Jeg lot som ingenting, men ergra meg over at jeg ikke fikk svart med samme mynt. Resten av joggeturen brukte jeg på å forberede en drepende takk-for-sist replikk. Ikke for lang, ikke for kort, men rolig og bestemt skulle den være.

På tilbakeveien i en nedoverbakke ser jeg på avstand at de to fortsatt står og graver. Bare ved synet av dem, stiger raseriet. Jeg gleda meg til å avlevere den godt forberedte, ironiske og kvikke formuleringen som skulle stoppe munnen på dem. Men før jeg kommer så langt forsvinner setningen jeg hadde øvd på i det blå. I stedet kommer et skummende angrep mot frekke, duste og late mannfolk som morer seg over kvinnelige joggere. Drittsekker! De stopper med gravinga, lener seg over spadene og stirrer uforstående på meg.

Først da jeg støter på to andre gravere lenger nedi bakken, forstår jeg at jeg har tatt feil mann. Jeg løp bare lett forbi dem «med små rykk som i sakte trav» og et smil om munnen. De smilte tilbake.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s