50 år i frykt og håp

Bombene faller i Europa mens tausheten brer seg over andre urolige hjørner i verden. Langvarig krig og uro er sløvende mens verden vender seg oppmerksomt mot nye kriger og nye flyktningestrømmer. Gjennom 50 år er palestinerne vant til å vente. Imamen i den nærmeste moskeen har holdt tale om krigen i Europa. Han trekker paralleller mellom palestinerne og Kosovo og spår at det samme vil skje med flyktningene der som har skjedd med palestinerne. De blir fordrevet fra sitt land og vil aldri komme tilbake.

Giverne har gitt og gir sin avlat til den smale Gazastripen der 700.000 flyktninger er klumpet sammen. Det bygges veier, boligblokker og butikker. Men ingen har råd til å bo i de fine leilighetene i blokkene som rager opp i Gaza by. De står tomme og uferdige, mens flyktningene fortsatt bor med sine utvidete familier på ett rom i flyktningeleirene. Settlernes hus og eiendommer er gjerdet inn med høye murer og piggtråd og bevoktet av israelske soldater. Vi kjører forbi i samme øyeblikk som palestinske skolebarn passerer en soldat. De løper over veien hjem til sin usle bolig ved siden av settlernes.

FN monumentet midt i byen hyller Terje Rød Larsen, men Gazabeboerne er skjønt enige om at alt er blitt verre siden Oslo-avtalen. Grensene er stengt for dem. Av sikkerhetsmessige grunner. Ahmed i Gaza kan ikke besøke søstra si i Hebron og Mohamed i Jerusalem får tårer i øynene når han snakker om onkelen sin i Gaza som han ikke har sett på mange år.

Handelsrestriksjoner begrenser næringslivet. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å handle med Israel. Korrupsjonen sørger den hjemlige palestinske administrasjonen for som favoriserer sine med utsiktstomter langs havet hvor de bygger private palasser. Arbeidsløsheten er på over 60%. Hva er håpet for framtida? Mohamed er pessimistisk. Han dyrker tomater som han tidligere har solgt til Europa men nå har Israel økt avgiftene. I fjor sto tomatene og råtnet og han tapte 70.000 kroner. Jeg har ikke noe håp for framtida, sier han. Israelerne kan gjøre hva de vil og tvinge oss i kne. Kanskje kaster de oss på sjøen.

På flyplassen i Tel Aviv er det endeløse køer. Bagasjen blir endevendt og vi blir forhørt i flere timer av ivrige sikkerhetssikrere. Vi skal ut av og ikke inn i landet. Sjokkerte vestlige turister blir gransket som om de var kriminelle uten at de får vite hva de er anklaget for. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å betrakte oss som mistenkelige personer. Det mistenkelige er at vi har besøkt palestinske områder.

Eva Johannessen i Gaza 1999

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s