Arab blues

Manele Labidi Labbé heter den fransk-tunisiske regissøren , og dette er hennes første spillefilm. Du verden for en debut! Jeg har sett flere tunisisk -(franske) filmer, både i Frankrike og på arabiske filmdager i Oslo. Mange handler om før og etter jasmin revolusjonen i Tunisia. De fikk ny grunnlov i 2014 og sies å være det mest demokratiske landet i den arabiske verden. Denne filmen er annerledes. Det er langt mellom skriftlige rettigheter nedfelt i grunnloven og hvordan lover og regler praktiseres.  Manele Labidi har klart å lage en vidunderlig morsom og smart samfunnskritisk «komedie» av dagliglivet i Tunisia.

Un divan à Tunis, er den franske tittelen, en sofa i Tunisia, og den peker rett på hovedtemaet som er psykoanalyse og Freud. Selma Derwich (spilt av Golshifteh Farahani) kommer tilbake til hjemlandet sitt, Tunisia, etter å ha bodd 10 år i Paris. Der får hun aller nådigst lov til å installere seg i øverste etasje i familiens hus, på verandaen. Hun er psykoanalytiker, annonserer hun, og ved hjelp av en dame som eier en frisørsalong,  får hun spredd ordet om at de som kommer til henne, vil få et bedre liv om de legger seg på sofaen og forteller om sine problemer.  Opptakten er genial. Å introdusere klassisk psykoanalyse i en arabisk kultur, er det vanskelig å lykkes med, for å si det mildt. Da jeg underviste i psykologi og pedagogikk i Egypt, fikk jeg problemer med hvordan jeg skulle presentere Freuds teori om seksualitet. Halvparten av elevene var var tildekka og kropp og kjønn kunne man ikke diskutere offentlig.

Selmas klienter stiller seg undrende til hvorfor de må betale for å snakke med henne.  Dama fra frisørsalongen mener at å prate er noe arabere driver med hele tida, det er helt gratis. Men det er hvert fall noe nytt hun tilbyr, så mange kommer fordi de er nysgjerrige. Noen tror hun er en heks, andre at hun selger seksuelle tjenester. Og ettersom ryktet sprer seg, blir køen til divanen lengre og lengre. Det viktigste med denne opptakten, er at vi blir kjent med Selmas klienter og deres bekymringer, både menn og kvinner. På sofaen sitter en frafallen imam, frisører, en skeiv og sexlysten baker, en eldre mann som har sittet i fengsel, og andre som vil betro seg til henne, mot betaling. Hvorfor må jeg komme på et bestemt tidspunkt og gå etter bare en time? spør frisørdama.

Selmas familie blir lei av alle klientene og ryktene om hva psykoanalytikeren holder på med, og hun må finne en annen arbeidsplass, hvor det ikke er divan. Politiet er stadig ute etter Selma, og de titter inn av vinduet og bak gardiner for å finne ut av hva som foregår. Ryktene har spredd seg om at virksomheten hennes er uanstendig og ulovlig og lovens lange arm truer  med  fengsel.

Hun får besøk av en sjarmerende politimann som sier at hun må ha autorisasjon for å utøve sitt yrke.  Selma tror hun forstår hva politimannen mener og prøver seg på bestikkelser, men nei, hun må henvende seg til helsemyndighetene.

Møtet med byråkratiet er kostelig. Det er gjenkjennelig for alle som har støtt på uforståelige regler og langdryge prosedyrer i sekretariatet. Jeg har opplevd det både i Egypt og andre afrikanske land, også på Cuba. Å få en sjef i tale er umulig. Og kontoristene lenger ned i hierarkiet er mer opptatt av seg og sin private business.

Filmen er både er realistisk og surrealistisk. Selma har et bilde av Freud på veggen, og det har ført til sladder som har kommet politiet for øre om at hun har bilde av en imam med skjegg og bart på kontoret sitt. Beviset er koranen som ligger på bordet,.  På et kritisk tidspunkt blir Selma redda av selveste Freud, som lar henne snakke ut om sine problemer og sin tvil om hun skal bli værende i landet eller dra tilbake til Paris. Slutten skal jeg ikke røpe, den er optimistisk og surrealistisk.

Det er interessant at hovedpersonen Selma er så sjølstendig og sterk, hun er singel og sier hun er bekvem med det. Det er vanskelig å forstå.  Vil hun ikke gifte seg og få barn? Andre kvinner misunner henne fordi hun kan gjøre som hun vil. Selmas yngre søster er også et friskt innslag. Hun bryter med konvensjoner og prøver på flere måter å gjøre opprør mot vedtatte normer. Det er også tøft å ta opp homoseksualitet og sex i et samfunn hvor homofili kan straffes med flere års fengsel.

Golshifteh Farahani gjør en fantastisk innsats – hun er sterk og tydelig.  Det er vanskelig å lage komedier om samfunnsspørsmål – og denne er ikke bare til lyst – personene tegnes med kjærlighet og gir et sammensatt bilde av livet etter revolusjonen. Det er ikke en feelgood film – men en kan glede seg til mye latter, varme og lære noe nytt om Tunisia.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s