Familiefesten

Filmtilbudet om sommeren er lyst og florlett – underholdning, komedier,  frokost i det grønne i Provence. Et grøss eller science fiction nå og da.  På Tv er det også sommerlige programmer om blomster, bier, dyr  og livet på bondegård i Danmark.  Nå som kinoene har åpna igjen, har filmer som såvidt rakk å stikke hodet fram før nedstegningen i mars, blitt satt på tapetet og nye skudd har kommet.

Før skjermene ble svarte, kom det to FFF – fine franske filmer. De elendige (les misérables, som jeg har omtalt tidligere),  fikk svært gode anmeldelser både i Norge og andre land. Den andre som kom omtrent samtidig,  heter De usedvanlige, hors normes, på fransk.   Hors normes kan bety «uvanlig», og har en annen valør enn «unormal». «Usedvanlig» passer godt.

«De usedvanlige» handler om to (ufaglærte) ildsjeler. Bruno og Malik, som sammen prøver å gjøre livet lettere for autistiske barn. Den viser at  barna/ungdommene er annerledes i den forstand at de bryter med vanlige og gjenkjennelige normer, men også ganske normale om man anstrenger seg for å forstå hva de prøver å uttrykke og hvorfor det ofte går galt. De er like forskjellige som andre barn, noen slår og slåss, andre er stille og sjenerte. Hjelperne er heller ikke som andre voksne, de gir ikke opp, men prøver å hamle opp med byråkrati og psykiatri for å redde barna.  Det er krevende og utmattende og de må bruke uvanlige metoder for å nå dem, men står i fare for å blir straffet av myndighetene som truer med at metodene deres er uortodokse. De bryter med reglene. Andre instanser vil ikke  ta ansvaret for disse barna, de har ingenting å tilby. Det er en gripende, hektisk, morsom, varm og rørende film, selv om det går litt fort i svingene. Først og fremst er den realistisk. Vincent Cassel og Reda Kateb spiller hovedrollene. Filmen er laget av Toledano og Nakache, som også regisserte De urørlige, som ble en stor suksess.

Familiefesten heter en fransk film som hadde premiere nylig. Den har ikke fått så gode kritikker i Norge, en ung, kvinnelig anmelder i filmpolitiet, avslutter med at «jeg er glad jeg aldri skal se denne filmen igjen», en annen skriver at de snakker og skriker for mye, det for mye støy. Jeg har en annen oppfatning.

Det starter med en feiring av bursdagen til bestemor, gestaltet av legendariske Catherine Deneuve, en av mine franske favoritter. Hun er godt voksen – men blir bare blir bedre og bedre med åra. Hennes rolle som bestemor er dempet, men sentral i det etterhvert dramatiske forløpet under festen. Hun framtrer som forsonende og omsorgsfull – som den i familien som er samlende og diplomatisk.  Og en slik person må det være når det gradvis viser seg at flere familiemedlemmer går hverandre på nervene og river hverandre i stykker.  Selv om konseptet «familiefeiring» er forslitt, er det en god måte å bli kjent med en families hemmeligheter – som har en tendens til å bli avslørt etterhvert som alkoholkonsumet øker.

Dette er ikke en familie som framstiller seg som lykkelig og vellykket,  snarere det motsatte. Eller begge deler? Jeg har aldri forstått Tolsjoj når han sier at «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte». Ja, hva er en lykkelig familie? – de er hvert fall ikke like,  selv om det kan se sånn ut.  Det er klart mye mer spennende og livlig i en dysfunksjonell familie. Det gjelder denne familien. Gradvis blir den ene etter den andre avslørt, broren som drikker for mye, røyker og drikker, som alltid er pengelens og drømmer om en kunstnerkarriere, den andre broren som framstår som den mest fornuftige, som har god økonomi og ber de andre ta seg sammen, og søsteren som har bodd i utlandet en god stund, som har sviktet sin datter og kommer hjem for å ta igjen tapte år og forsone seg med datteren, som ikke vil ha noe med mora å gjøre.  Hun med psykiske problemer, som skriker og hyler, forteller sannheter og avslører hemmeligheter, blir en nøkkelperson. Det dreier seg om penger hun har krav på fra familien, men som hun aldri har fått. Da snur pekefingeren seg mot foreldrene, mot bestemor og bestefar. Men ingen tør å ta et oppgjør med dem. Det blir etterhvert en salig blanding av bløtkaker, taler, opptredener, og sanger, spekket med skarpe utbrudd og avsløringer. Barnebarna er glad i bestemora si, det er hvert fall det de sier og hun får gaver og blir hyllet.

Det er en god porsjon ironi, humor og slapstick blanda med alvor og realisme. Er det en farse eller et drama? Eller begge deler? Det er her det bikker litt over for meg, for fransk humor er det vanskelig å forstå selv om jeg etter hvert har vent meg til den.  Mange av scenene ligner på noe jeg har sett før, men de borrer ikke dypt. Må den det? Livet kan være sånn i en familie – hver og en har sine roller siden barndommen, og slik fortsetter det i voksen alder.  Men å bryte med familien er det bare søsteren som har prøvd. Cédric Khan heter regissøren. Prat og støy tåler jeg godt, men regissøren har bare pirka borti noe som kunne blitt tydeligere og mer interessant. Men det var ikke det han ville?  Jeg satt og venta på en bedre avslutning. Først etter at jeg fikk filmen på avstand, så jeg også dens kvaliteter.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s