Bait

Vi har vært på cinemateket og sett filmen Bait. Det er en engelsk lavbudsjettfilm. Svart-hvitt, tatt med 16 mm kamera. Mark Jenkin heter mannen som har skapt denne fine filmen. De knudrete svart-hvitt bildene passer godt til innholdet.

Bait betyr agn. Noe man lokker fisken med for å få den på kroken. Og tittelen er ganske talende, for det dreier seg både om å fange fisk og lokke mennesker til å realisere drømmen om det gode liv i en fiskerlandsby. Men langsomt går drømmen i tusen knas  og utvikler seg til et mareritt.   Et stille drama bygger seg opp.

Det er en smart og annerledes film som  utspiller seg i en fiskerlandsby i Cornwall. Forholdet mellom de to brødrene Martin og Steven som har vokst opp der, er en rød tråd. Steven har slutta å fiske og bruker i stedet farens gamle båt  til å frakte turister på 30 minutters partycruise.  Mens Martin insisterer på at han vil fortsette å være fisker.  Barndomshjemmet har de solgt til en familie fra byen som har flust med penger. Byfamilien gjør barndomshjemmet til Martin og Steven om til en moderne bolig med maritimt preg når de henger opp fiskegarn og andre gjenstander til minne om en svunnen tid.

Det er ikke mye å tjene på å fiske havabbor som selges til byens pub. Martins drøm er å få nok penger til å kjøpe egen båt. Familien som nå eier huset,  handler ikke lokalt, men fyller opp bilen sin med eksklusiv mat og drikke som de har kjøpt i byen, og barna deres har dykkerutstyr og byvaner. I korte glimt ser vi Martin som trasker opp og ned til havet hver morgen for å fiske,  iført traust fiskeutstyr, og kommer tilbake med dårlig fangst.  Mens byfamilien åpner kjøleskapet som er stappfullt av mat.  Klasseforskjellene er tydelige. Konfliktene mellom by og landsby, det tradisjonelle og det moderne, er et gjennomgående tema. Det er en uløselig konflikt, som ingen av partene vinner. Det oppstår voldsomme krangler mellom de lokale og innflytterne på grunn av bilparkeringa utafor huset. Turistene klager over at de blir vekka for tidlig opp på søndager av fiskere som må stå opp grytidlig hver dag for å gjøre jobben sin. Moren i byfamilien er den prøver å finne diplomatiske løsninger og dempe konfliktene.

Byungdommen og de få unge som er igjen i landsbyen går på samme pub, men dem som bryter usagte regler, blir straffa. Filmens høydepunkt etter min mening, er da Martin oppdager at sønnen i byfamilien har trådt over en grense. Gutten har latt seg friste, han beit på agnet, og nå blir han straffa. Den overraskende straffen han får av Martin, skjer på puben, der øyeblikket fryses fast og alle gjestene holder pusten. Ingen fysisk vold, men straffen gutten får i alles påsyn,  er ydmykende og vil aldri bli glemt.

Det som gjør filmen interessant og spennende er hvordan Jenkin bruker kameraet. Det er bildene, som i korte sekvenser fokuserer på byfamiliens og fiskernes dagligliv, som  driver historien framover.  Kameraet dveler ved ansiktsuttrykk og blikk, og ikke minst gir bildene innsikt i hva Martins arbeid består av. Fiskeren som reparerer nettet og viser hvordan det skal brukes, hva som havner i nettet, hvordan han tar ut de få fiskene han har fanga og legger dem i hver sin plastpose som han henger på dørhåndtaket til dem som  kjøper fisken. Pengene han får havner i en boks merka «Båt» som står  i vinduskarmen på kjøkkenet.  Støvlene hans får vi stadig se, skjønner ikke helt hvilken rolle de spiller, men de er hver fall i aktiv bruk til noe nyttig, i motsetning til det fiskeren kaller Lycra idioti, med henvisning til byfamiliens aktive bruk av tettsittende treningstøy og dykkerutstyr.

Mot slutten av filmen skjer det  noe grusomt, kanskje er det et uhell, men det blir  ikke dvelt noe ved det. Det er bra –  fordi jeg syns den hendelsen var unødvendig.  Den  dramatiske scenen som utspant seg i puben forteller noe mye  sterkere.

Jeg liker godt at det er bildene og sammensetningen av dem som tar mest plass, og at det er hva personene gjør og ikke hva de sier, som dominerer.Vi overveldes ikke av prat og dialoger.  Her er det ikke et overflødig ord. Det er jo først og fremst  bilder som er filmens språk og som gir seerne assosiasjoner. De kan tolkes forskjellig.

Selv om det er mange tråder og korte kutt, er det ikke vanskelig å følge med. Filmen  er ikke for lang, men akkurat passe. Og skuespillerne gjør en veldig god jobb – alle som en.

Filmen vises for siste gang på Cinemateket 24. juni kl 18.15.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s