Såpe og vann

 

Det var dårlig tilgang på mat og andre varer i butikken i Chimoio. Krigen i Mosambik var over, men det ville ta lang tid før landet kom på fote igjen. Enkelte varer var sjelden å se i hyllene. Såpe for eksempel. Det må ha vært en lynrask jungeltelegraf som spredde nyheten om at såper var på vei, for de forsvant på et blunk. Hamstra folk såpe? Var de spesielt opptatt av renslighet og hygiene? Jeg fant ikke ut av det.

På mine arbeidsreiser med lokale kolleger, var det alltid noen som ba sjåføren stoppe ved markeder eller butikker. Det kunne være frukt, fisk, kjøtt eller kull de var ute etter, og de visste hvor varene fantes og hva de kosta. En gang stoppa vi ved en butikk der de solgte postkort og suvenirer. Kollegene mine stilte seg i kø. Det var ikke postkort de var ute etter, men dyrebar såpe. Det var akkurat her de solgte fargerike såpestykker med duft.

Det var et vanlig syn å se kvinner som vaska klær ved elva. Etterpå hang de laken, bluser, skjorter og bukser på en busk eller la dem rett på bakken til tørk. I blokka der vi bodde var det få som hadde rennende vann i springen. Barn og voksne dro av gårde med bøtter og spann minst to ganger om dagen for å hente vann i en brønn et stykke unna. Ved vannposten var det lang kø og dermed god tid til å utveksle meninger og gi råd om hvilke varer som fantes i butikken.

På landsbygda var det langt mellom naboer, akutt mangel på vann og lang vei til markedet. Av og til kom selgere forbi på sykkel eller til fots og de solgte medisiner og andre produkter. Ettersom det var sparsomt med kontanter, ble det byttehandel i stedet. Sykkelpendlerne fikk ei høne i bytte mot såper.

Jeg forsto ikke hvilken betydning såpa hadde før jeg traff ei fattig bondekvinne. Etter å ha kjørt flere mil uten å se spor av verken folk eller fe, måtte vi stoppe for å skifte et punktert dekk. Vi stilte oss under et skyggefullt tre. Da så vi henne komme ut av skogen med en liten gutt. De bare sto der og venta til dekkskiftet var ferdig. Hun fortalte at de hadde gått i to dager. Vi har overnatta i skogen, sa hun.
Er det sønnen din? spør jeg.
Nei, jeg tok han til meg da foreldrene hans forsvant under krigen, svarer hun.
Hvor skal dere?
Vi er på vei til helsestasjonen, han har fått en stygg hoste. Har dere vann? Vi er så tørste.
Drikkevann hadde vi heldigvis nok av i bilen.
Har dere såpe? Jeg vil så gjerne vaske klærne hans. Han har bare disse klærne.
Vi trodde hun ville be om mat og penger, men såpe var viktigere. Fra den dagen hadde jeg alltid med meg såpestykker når jeg skulle ut på en lengre reise i landet.

Publisert i KK 12.6.20

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s