Isabel Allende – Over havet

Isabel Allende siste bok – Over Havet – har vært en gledelig gjenoppdagelse av hennes forfatterskap.  Hun har skrevet og solgt mange bøker, men  jeg har ikke lest så mange av dem. Åndenes hus gjorde veldig inntrykk på meg. Det er sannelig bra at det fins en så dyktig kvinnelig forfatter fra Latinamerika, som har mange gode mannlige forfattere.

Over havet er den norske tittelen, og den treffer godt, for boka handler om mennesker som må flykte over havet. Fra Europa til Latinamerika. Men den spanske (og engelske tittelen) er mer utfyllende,  Largo pétalo de mar (A long petal of the sea). Den viser til Chile, som har form som et langt kronblad i havet. Og det er til Chile flyktningene kommer, forlater og gjenoppsøker. Pablo Neruda er en hovedperson fra begynnelse til slutt og hvert kapittel starter med setninger fra hans dikt. Det har blitt en frodig, spennende og interessant odyssé vi får være med på. Det er mye å lære og oppdage for dem som ønsker å forstå forholdet mellom Spania og landene i Latinamerika.

Allende er en mester i å fortelle familiehistorier hvor bitene gradvis føyer seg sammen,  og det må ligge mye research bak denne fortellingen som strekker seg over 60 år.

Det starter med den spanske borgerkrigen i 1936. Vi følger en familie, mor, far og to sønner. Familien som lever bekvemt i Barcelona, er republikanere, og begge sønnene deltar i krigen. Den ene Victor Dalmau – har legestatus, selv om han ikke er ferdig utdanna.  Alle mann til pumpene.  Den andre Guillem,  deltar i blodige slag mot Franco og fascistene. Familien Dalmau tar seg av ei fattig jente Roser, som til slutt får status som familiemedlem.  Denne delen av boka er en av de beste. Forfatteren beskriver borgerkrigen detaljert og nyansert, det er veldig spennende  å følge det historiske forløpet og hvordan de to brødrene deltar i krigen. Både  republikanere og fløyen som støtta Franco hadde blod på henda – det var overgrep på begge sider.

I 1939 flykter familien til Frankrike sammen med flere andre. På kort tid samla det seg seg en halv million flyktninger på grensa til Frankrike, før den ble stengt.  Når de endelig kommer over grensa, blir de plassert i flyktningeleiren Argeles-sur-Mer. Forholdene i leiren er forferdelige.  Der er  matmangel, mange blir syke og tusener dør. Hvordan franskmenn behandla spanske flyktninger den gangen, er en skremmende påminnelse om dagens situasjon i Hellas. De ble ikke tatt imot med åpne armer, men sett på som truende og farlige.  Mange kom seg aldri videre, men  ble boende der til krigen tok slutt. 15000 flyktninger døde i de franske leirene. Ni av ti barn forsvant.

Familiemedlemmene vi følger til denne leiren er Carme, mora til Victor og Guillem, som er gammel og sjuk, Roser som er gravid, samt en venn av Victor, Aitor Ibarra,  som er sjåfør og skal passe på dem. Guillem og Roser er kjærester og han er far til barnet hun bærer. Men han dør i slaget ved Ebro elva. Etterhvert kommer også Victor til leiren. Underveis blir familien splitta. Roser blir tatt hånd om av en kveker-familie. Kvekerne blir framhevet som enestående hjelpsomme overfor flyktningene. Carme forsvinner.

Nå snakker vi om en familie som har kontakt med innflytelsesrike mennesker og på den måten får muligheter som fattige familier ikke hadde. En sentral person er Pablo Neruda, poeten fra Peru, som ikke bare var forfatter, men kommunist og hadde et stort nettverk. Endelig fikk han en anledning til å bruke sin innflytelse på en måte som nesten ikke er til å tro. Han er på god fot med presidenten i Chile som var venstreorientert,  og klarer å overtale ham til å lage en flyktningebro fra Spania til Chile. Han chartrer båten Winnipeg, med støtte fra det franske kommunistpartiet og spansk flyktningehjelp. Båten var  bare egnet for 20 personer, men klarer å romme 2000 spanske flyktninger som kommer helskinnet fram over havet til Chile!  På den måten er det ikke vanskelig å forstå at Pablo Neruda fikk en høy stjerne blant de revolusjonære. Måten han klarte å ordne visum og pass på er fornøyelig og uhøytidelig. Han krevde ikke at de måtte stå på hans side politisk, men at de ikke skulle engasjere seg politisk i Chile og at familier skulle prioriteres. Dermed må enslige gravide som Roser, gifte seg for å komme over havet.  Victor inngår et fornuftsekteskap med henne.

Tre dager før 2. verdenskrig starter i Europa, ankommer Winnipeg Chile. Der får en varm velkomst. Det var allerede en spansk koloni i landet som besto av  baskere og folk fra Catalonia. Folk klapper for de nye flyktningene og de blir hjulpet med bolig og jobb. Det var en stor overraskelse for dem. Igjen nyter vår familie fordelen av å tilhøre en sosial klasse med gode kontakter. De blir kjent med en overklassefamilie, del Solar familien, der pater familia er en rik industrimann som ikke vil ha noe med kommunister å gjøre, mens andre i den chilenske familien, hjelper dem, enda de ikke er kommunister.

I neste del får vi vite  hvordan det går med Roser, Victor og sønnen Marcel i det nye hjemlandet.. De lykkes begge to i arbeidslivet, Rosara er pianist og Victor lege. De  klarer å bygge seg opp økonomisk gjennom hardt arbeid og  forholdet mellom de to forandrer seg gradvis.  De gir hverandre stor frihet og finner pragmatiske løsninger når det floker seg til, også når det gjelder utenomekteskapelige sidesprang.   Det virker troverdig når en tenker på at de inngikk et pro forma ekteskap.  Forholdet mellom dem er en rød tråd i boka til siste slutt.  Det er interessant å følge dem over tid.

De får til slutt kontakt med Carme, Victors mor, som i årevis har forsøkt å finne ut hvor de befant seg. Hun kommer til slutt også til Chile og blir boende der. Det er virkelig en fryd å lese hvordan Allende bygger opp denne karakteren av en eldre dame som røyker som en skorstein og kaster seg ut i det nye livet.  Isabel Allende er jo selv blitt eldre, 77 år, og veit en del om hvordan det er å være gammel dame.

I neste fase er det igjen politiske forandringer som griper inn i deres liv. Da snakker vi om 70 tallet og kuppet mot Salvador Allende. Victor er venn med den kommende presidenten – sjakkvenn. Dermed får han innsyn i både mannen og politikeren.  Her er Isabel Allende på hjemmebane og det er spennende å lese historien om den sosialistiske presidentens vekst og fall. Ikke minst får vi innsyn i klassesamfunnet i Chile og de dramatiske forandringene i de dagene da alt ble snudd opp-ned i landet. Igjen skriver hun  nyansert – Salvador Allende var ikke feilfri og ting kunne vært gjort annerledes. Men det som gjør aller mest inntrykk er hvordan samfunnet utvikla seg etter kuppet. Naboer tyster om hvem som er «kommunister» og mange blir utstøtt, kommer i fengsel og blir torturert. Familien vi følger blir også rammet. Da er det tid for et nytt oppbrudd. De kan ikke være i Chile lenger, men rømmer til Venezuela. Det landet kjenner Roser fra før fordi hun har holdt flere konserter der og har fått gode venner som hjelper dem.

I Venezuela flyter det av olje og honning -hvert fall for dem som har god økonomi og nettverk. Jeg lærte mye av å lese det hun skriver om det landet – et sted jeg aldri har vært. Her kunne familien Dalmau fortsette å bo uten bekymringer. Roser klarer seg bra,  men Victor finner seg ikke til rette. Og til slutt drar de tilbake til Chile igjen, som er deres hjemland. Det er der de har sine røtter.

I den siste delen følger vi paret inn i alderdommen. Her får vi også vite at den katolske kirka i Chile  hadde en finger med i spillet når «uekte» barn ble adoptert bort til barnløse familier.  Noe lignende skjedde både i Spania og Argentina der kirkens menn gladelig arrangerte adopsjon av barn som hadde revolusjonære foreldre.

Det er en blitt omfattende bok med mange fasetter – et imponerende stykke arbeid. Det er forbausende hvor ledig Isabel Allende klarer å lose oss gjennom så mange epoker og land på ulike kontinent.  Språklig sett er den lett og engasjerende, kanskje litt for lett på enkelte punkter, omfanget tatt i betraktning. Da tenker jeg særlig på de personlige, emosjonelle familierelasjonene.

Men det  jeg spesielt vil framheve er de sterke og gripende kvinneskikkelsene. Det gjelder både kvinner fra rike overklassefamilier, og ikke minst kvinner som befinner seg nederst på rangstigen. Roser er en av dem, det er en strålende fortelling om en kvinne som står i storm og stille og aldri gir opp. Hun kommer fra en fattig gjeterfamilie og har lært seg å overleve under alle slags forhold.Hun er kanskje litt for prektig…

Carme er også en vidunderlig skikkelse, særlig som eldre dame. En tredje person er Juana, som er hushjelp i del Solar familien, men som har opparbeida seg en sterk posisjon og er til støtte og hjelp for både barn og voksne. Det som gjør dem interessante er hvordan de vokser og forandrer seg over tid. Victor er en hovedperson som det tar lang tid å bli kjent med. Men når vi følger han over 60 år, blir han stadig tydeligere.

Anbefaler boka på det varmeste!

PS Jeg har lest boka i den engelskspråklige versjonen på min Kindle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s