Sjåfør

Jeg tenkte at det ikke var nødvendig med sjåfør når vi skulle på skolebesøk i Sierra Leone, vi kunne da kjøre sjøl, men det tok ikke lang tid før jeg forsto at lokale sjåfører er uunnværlige. De må forsere veier som er fulle av uforutsigbare hull, og manøvrere mellom disse og elver som danner seg midt i veien. Innimellom er det ekte elver som utvikler seg til floder under regntida. Sjåførene frakter dyrebar last, som skolebøker, skolemateriell, matforsyninger, vann, madrasser, kokekar, frukt og bygningsmaterialer.

Under bilturen fordriver vi tida med å snakke om de dårlige veiene, og når jeg sier at den vi kjører på nå, ikke er den verste jeg har sett, blir de andre, og særlig sjåføren, opptatt av å få vite mer om hvordan veier ser ut som skal være verre. Slik kan vi holde på en stund. Han tuter og vinker ved enhver anledning, for alle kjenner sjåføren, og er det noen han skal snakke med, stopper vi. Når vi først er ute av bilen, benytter vi oss av anledningen til et besøk på latrina i tur og orden. Etterpå lar vi oss overtale til å kjøpe en haug med de gode og søte bananene som er best akkurat her, samt et par store ananas.

I noen land er det sjåfører som har studert på universitetet, og da kan det bli samtaler om arbeidsledigheten og landets udugelige politikere. Det er et tema som slår an, og dermed går tida fort. Når passasjerene er dødsslitne etter å ha vært passasjerer, må det være dobbelt så slitsomt for sjåførene, som både skal kjøre og konversere. Det virker likevel ikke slik, for de prater og ler hele tida. Praten foregår til akkompagnement av støyende religiøse sanger. Når jeg får plass i setet ved siden av sjåføren og ber ham dempe musikken, sier han ja, selvfølgelig, men etter to minutter er den like høy igjen. Den er morsom en kort stund, men etter en hel dag har jeg fått mer enn nok. Hver gang det oppstår en liten pause, ber en annen av passasjerene om at kassetten spilles om igjen.

En gang vi hadde dårlig tid fordi vi måtte passere en veistrekning på et bestemt tidspunkt på grunn av sikkerhetsbestemmelsene, sa sjåføren at han hadde et viktig ærend først, men det skulle ikke ta lang tid. Da vi begynte å undre oss over hvor det ble av ham, gikk en av oss ut for å leite. Vi fant ham i en hage der han løp rundt etter hønene han allerede hadde betalt for, men ikke fikk fatt i. Den dårlige fangsten la en liten demper på stemningen under resten av turen, så jeg ga ham de magre hønene jeg hadde fått i gave av en fattig stakkar slik at sjåføren kunne komme hjem som den helten han var. Selv var jeg glad til. Jeg hadde brukt mye tid på å gruble over hvor jeg skulle gjøre av levende høner når jeg kom hjem. Sjåføren ble min redning. Til gjengjeld ga han meg kassetten med de religiøse sangene.

(fra e-boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s