Bestemor

Det var først under bilturen nord i Kwanza Zul kollegene mine begynte å fortelle historier om krigen. Jeg hadde vært i Angola flere ganger mens den raste, men da var det ingen som ville snakke om den. Og jeg turte ikke spørre, for jeg var redd for hva de kom til å si, eller om de kom til å si noe i det hele tatt. Nå var de klare for å snakke, og historiene kom trillende på løpende bånd.

Sjåføren var først ute. Da krigen brøt ut, flykta familien hans til et tryggere sted. Bestemora nekta å bli med, hun ville bli der hun alltid hadde bodd, på et sted utafor allfarvei, ved foten av et fjell. Nå er det din tur til å besøke henne, sa foreldrene, og han gleda seg. Han hadde alltid hatt et spesielt forhold til henne. Han var tolv år og fikk lov å dra alene. Nå ville han overraske henne med noe riktig godt. Han kjøpte ei kasse med Coca-Cola som han bar på hodet over fjellet. Når han tenker på det etterpå, var det jo ikke bestemora, men han som likte cola. Men den gangen var han sikker på at hun ville bli glad for gaven.

Dagen etter at han hadde kommet, fikk de ubudne gjester. Opprørssoldatene fra UNITA var alltid på jakt etter mat og husgeråd og kunne også kidnappe barn som måtte bære det de tilrana seg. Bestemora ba ham gjemme seg i kjelleren der colakassa sto. Hun tok på seg forkle og begynte å bake krisekake av det lille maismelet som var igjen. Da soldatene rev opp døra og ville ha mat, pekte hun på tre colaflasker som sto på benken. Den vordende sjåføren satt livredd i kjelleren og drakk cola mens han tissa på seg av skrekk.

Bestemora skjelte ut de unge soldatene. Skam dere! Komme her og skremme ei gammel bestemor som ikke har nåla i veggen, se på denne lille kaka jeg prøver å bake. Oppfør dere ordentlig! Hun truet dem med ei steikepanne, og soldatene rygga ut med colaflaskene i armene. Urolighetene varte flere dager, de hørte skuddvekslinger, men de fikk ikke flere besøk. Soldatene hadde selv bestemødre som de ikke torde sette seg opp mot.

Sjåføren in spe krøp opp fra kjelleren og fikk kake. Bestemora kunne ikke gå ut og hente grønnsaker i åkeren, så de måtte klare seg med det lille hun hadde av maniok og hermetikk. Men han følte seg trygg når han sov i samme seng som henne. Da han skulle dra tilbake, måtte han slepe med seg kassa med tomme flasker over fjellet igjen. Men cola likte han ikke mer.

Hun døde for et par år siden, sier han, med blanke øyne. Både søsknene mine og jeg bodde hos henne i tur og orden. Vi lærte mye av henne, men foreldrene mine mente hun skjemte oss bort.

(E boka Solregn – historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s