Eddie

(2000-2003)
Hopp inn, ropte han og svingte den lille jeepen inn mot fortauet. Jeg tror vi skal samme vei.
Vi var rett ved kontoret, og jeg satte meg i forsetet ved siden av ham.
– Har De hørt nyhetene? Det er uroligheter i nord. Jeg må finne ut mer.
Verken statskontrollerte aviser eller nyhetssendinger var til å stole på, man måtte orientere seg på andre måter. Det var ikke vanskelig, ryktene fløy fra nord til sør og tilbake igjen. Men heller ikke de levende nyhetene som ble fortalt som spennende historier og gikk fra munn til munn, kunne man stole på. Eddie var mannen som visste hva man skulle trekke fra og legge til.

Han kom nordfra, foreldrene var bønder, og han hadde eldre søsken. Den gløgge lillebroren var så heldig å få plass på misjonsskolen og lærte koloniherrenes språk og skikker. Deretter gikk på han lærerseminar.
Jeg lurte på hvor han hadde fått tak i jeepen.
– Kjøpte den rimelig av en bekjent, lo han. Nå var det ikke akkurat det jeg lurte på, men hvor han hadde fått pengene fra. Men det kunne jeg ikke spørre om. Eddie var nå pensjonist etter mange år i statens tjeneste, og mer opptatt enn noensinne. Han var alltid elegant kledd, liten av vekst med en veltrimmet bart og med en brun dokumentmappe under armen. Hvor vi enn gikk, møtte han noen han kjente. Han tok seg alltid tid til å stoppe og prate, hadde kontakter overalt.

Eddie hadde blitt nevnt i et møte om utdanningsreformene. Jeg gikk nedover gangene i departementet og fant til slutt ei dør som sto på gløtt. Titta inn og så ryggen på en som satt med beina på skrivepulten og røyka. Buksebeina hadde krøpet litt oppover, så jeg kunne skimte fine, tynne sokker i samme farge som de blankpussa skoene. Navnet og tittelen hans sto på døra, sjef for veiledning og etterutdanning. Han snudde seg i samme øyeblikk som jeg skulle til å banke på.

Kontoret hans var pinlig ryddig, Noen få bøker og permer sto i ei bokhylle, og på skrivebordet sto en svart telefon og et askebeger ved siden av en blå plastmappe.
– Unnskyld, sa han, og stumpa sigaretten.
– Det gjør ingenting, jeg ber Dem om unnskyldning for at jeg forstyrrer.
Øynene hans ble smale og forsvant nesten når han lo. Han rakte ut handa.
– Slå Dem ned. Hva kan jeg stå til tjeneste med?
Jeg satte meg på en liten stol.
Bondegutten var den beste mentor og venn man kunne tenke seg i dette for meg ukjente landskapet. Han hadde vært lærer i mange år før han fikk jobb i departementet og hadde hatt forskjellige oppgaver innen grunnutdanning, lærerutdanning og i reformavdelingen. Den siste jobben som leder for veiledning og etterutdanning gikk ut på å sende et korps av veiledere ut til hver en bygd og by for å sjekke at lærerne var til stede og gi dem råd og veiledning.
– Mest overvåkning, sa han ironisk. Inspeksjon. En drømmejobb som brakte ham til steder han aldri hadde vært. Men så kom krigen som aldri tok slutt, og det ble vanskelig å komme seg rundt. De siste åra hadde han og veilederne hans sittet limt fast til kontorkrakken. Det var verken penger til biler, reparasjon av dem eller drivstoff.
– Vi prøvde oss med sykler en gang, lo han. Vi suste rundt i hovedstaden på sykler fra Kina.
Og sykler ble også distribuert til lokale veiledere, men de gikk fort i stykker og ble ikke reparert. Nå var det snakk om motorsykler. Dyrere enn sykkel, billigere enn bil, men ingen motorsykkel beveger seg uten drivstoff.
Litt etter litt forsvant den ene kollegaen etter den andre, de ble omplassert, pensjonert. Etter hvert var det på tide for Eddie å takke for seg. Nå fikk han stadig oppringninger fra bistandsorganisasjoner som trengte hjelp med byråkratiske rutiner i departementet og råd om hvordan de skulle drive lobbyvirksomhet for sine kjernesaker. Eddie hadde alltid et svar, men kunne ikke garantere suksess. Han hadde oppdrag for flere samtidig, og jeg mistenkte at han spilte dem ut mot hverandre. Han var som fisken i vannet, vennlig og hjelpsom mot alle, men hadde ikke selv egne meninger om det politiske spillet.
Jeg fikk med meg Eddie da jeg skulle på mitt første besøk i provinsen. Vi to skulle reise med egen sjåfør som kjente distriktene og veiene.
Seint på kvelden kom vi fram, slitne, sultne og tørste. Den siste vannflaska var nesten tom. De hadde ikke hatt flere igjen der vi stoppa for å proviantere.
Vann får dere kjøpt i landsbyen, ble det sagt. Jeg hadde mine tvil, men Eddie brydde seg ikke. Vi sendte sjåføren av sted etter mer vann, men han kom tomhendt tilbake. Ikke en vannflaske å oppdrive. En utenlandsk helsearbeider kunne tilby oss rent klorvann fra en stor blå balje, Eddie sa ja, men det frista ikke meg. Sjåføren måtte dra tilbake til byen for å kjøpe drikkevann.
Velkommen, sa landsbylederen, her skal dere overnatte. Han smilte fra øre til øre og fulgte oss inn i en staselig rosa bygning med hvitmalte vinduskarmer.
– Den er nylig rehabilitert. Det er bare viktige personer som får overnatte her. Ministeren for vann og kloakk har nylig vært på besøk.
Han trippa etter å vise oss hvor vi skulle sove.
– Dette er damerommet. Han pekte på døra.
Jeg tvilte på at det hadde vært noen damer her før, og var spent på hva jeg ville få se.
– De har til og med et badekar, madame, la han forventningsfullt til.
Badekaret var fullt av vann, og jeg undra meg over at de hadde fylt det opp før jeg kom. Skrudde på krana, det kom ikke en dråpe. Vannet var oppmagasinert i badekaret. Det fløt noe grønt og klebrig på overflaten.

(Fra Solregn)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s