Carpe diem

(1994–1995)
Vi hadde ofte irritert oss over egypternes sendrektighet, endeløse prat og utsettelser. In shallah, hvis Gud vil, var omkvedet, men vi hadde gradvis vent oss til det. Nå var vi – tre norske pedagoger – i Delta-området nordøst for Kairo for å besøke et nytt senter for barn med funksjonshemminger. Ikke hadde vi fått noen plan for dagen, våre arabisk-kunnskaper var begrensa, og ikke hadde vi tolk. Våre egyptiske kolleger tar det helt med ro: Det ordner seg, inshallah.

Senteret er stort, det er flere rom, men veggene er nakne, og det fins ikke noe utstyr der. Har dere ikke åpna ennå? Jo da, her er det full virksomhet, men litt stille i dag, sier ei blid dame med hijab. Det er fredag og fri, ypperlig for besøk og møter.

Vi blir plassert på hvite plaststoler midt i rommet. Rundt oss langs veggene står det tilslørte ansatte, mødre og fedre. Læreren setter seg ved det hvite plastbordet og vil snakke alvorlig med oss om et av barna. Han er hyperaktiv, mener hun. Har dere leker? spør vi. Ball, kommer det. Hva mer? Musikk, får hun endelig pressa fram. Han liker musikk. Ball og musikk, en flott kombinasjon. Ja, men. Eieren av lokalene er fundamentalist, og musikk er synd. Det kan de bare drive med i smug. En mor i svart burka smiler bekreftende. Ikke noe å gjøre med. Haram.

Vi leter etter andre innfallsvinkler. Verdiløst materiale, papir, doruller, tøyfiller, alt dette kan dere lage spennende, pedagogiske leker av, og barn er ikke så nøye på det. Men læreren vil heller ha nye leker.

Flere menn med skjegg kommer inn og stiller seg langs veggene. Det begynner å bli trangt. Det summer av små samtaler rundt oss når de nyankomne hilser og småsnakker med venner og bekjente.

Læreren skifter tema. Hvordan skal vi klare å skaffe utstyr til senteret når vi ikke har penger? sier hun så høyt at mannfolka hører det. Er det ikke noen velstående givere som kan bidra? spør vi. Dessverre, de fleste her er fattige. Hva med innsamling i moskeen? er det en som foreslår. I moskeen samles det årlig inn tusenvis av egyptiske pund. Vi må oppfordre menigheten til å gi til senteret, sier forslagsstilleren. Som sagt, så gjort. To av mennene forlater lokalet. De skal til moskeen og gjøre akkurat det som ble foreslått. Det er jo fredag i dag.

Folk strømmer på, og det er nå så trangt at vi må forflytte oss til et større rom. Den selvoppnevnte tolken deltar i flere samtaler med nyankomne samtidig som hun tolker for oss og engasjerer seg i en diskusjon med læreren og en sjeik om hvordan de skal skaffe penger til veie.

Psst, sier en far og rekker oss en bunke papirer. Kan vi ta en titt på sønnens journal? Vi studerer den og tar med oss sønnen inn i et annet rom for å teste hørselen hans. Han blir plassert i en stol og er heldigvis mest opptatt av brusen vi har gitt ham. En av oss setter seg foran han og passer på at han ikke snur seg mot den andre, som står bak og slår taktfast på en colaflaske med et sminkespeil. Ingen reaksjon, verken på høyre eller venstre øre. Det er antagelig en hørselshemming, sier vi til faren, selv om testen ikke akkurat har foregått forskriftsmessig.

En annen far lurer på om han skal fortsette å gi sønnen sin pillene legen har foreskrevet. Piller mot psykisk utviklingshemming. Langsomt vokser køen av foreldre med behov for råd fra de norske ekspertene.

Bønnetiden er over da faren til gutten som slår, kommer bort til oss. Han tenner en sigarett før han forteller: Gutten ikke er vant til å sitte stille hele dagen. Han pleier å være med meg i åkeren, og der arbeider vi ute fra morgen til kveld. Den store overgangen er grunnen til at han er urolig, mener han; sønnen trenger litt tid. Vi støtter faren og foreslår for læreren at gutten må starte gradvis. Et par timer hver dag er nok. Men hva skal jeg gjøre? Han slår og skriker, roper læreren fortvila. Hun har fortalt oss at familien til den umulige gutten er rik og vel ansett i lokalsamfunnet. De kan betale for seg, derfor kan ikke sønnen nektes adgang.

Nå skjer det noe. Småsamtalene blir overdøvet av skarpe stemmer som gjaller i veggene, det høres ut som en høylytt krangel. To mannfolk skriker og roper, mens sjeiken og faren med den utagerende sønnen river og sliter i hverandres galabeya. En slåsskamp! Det har vi ikke sett før i Egypt. Vi aner ikke hva krangelen dreier seg om, og tolken virker så opptatt av å følge med på dramaet som pågår at vi ikke kan spørre henne. Det er skuespill, hvisker hun. Følelsene er kontrollert. Kranglefantene kan skrike og skråle til de når en grense der andre må gripe inn og roe dem ned. Det er akkurat det som skjer: Selvoppnevnte meglere stopper krangelen, og de to kamphanene forlater lokalet.

Hva skjedde? vil vi vite. Sjeiken hadde henta inn to naboer som var skeptiske til senteret. Det var et galehus, mente de, et sted for mentalt forstyrra unger. Man kunne ikke ha slike skoler i lokalsamfunnet; barna ble bare verre av å være her. Slik ble altså resultatet av vår anmodning om å invitere naboer inn for å gjøre dem mer vennligstemt.

Til slutt er det tid for lønnsforhandlinger. Læreren vil ha høyere lønn; hun jobber døgnet rundt, og arbeidsforholdene er krevende. Saken hennes er temmelig håpløs. Hvis det ikke er penger til å betale husleia og å kjøpe inn leker og pedagogisk utstyr til barna, kan hun da ikke forlange høyere lønn! Skal det ikke være lønn etter innsats og kvalifikasjoner? Men læreren står på sitt, og vi kan ikke annet enn beundre hennes sta og selvfølgelige måte å presentere lønnskravene på i møte med mektige og innflytelsesrike menn.

Det som starta som en litt ubestemmelig utflukt, ble en uforglemmelig opplevelse. Ikke lite som ble gjort på seks timer. Om det mot formodning eksisterte en plan for dagen, hadde den blitt glemt. Det tilfeldige og uplanlagte førte til spontanitet, initiativ og handling. Litt hektisk og rotete, men for en energi!

Takk for besøket, sto det i brevet vi fikk. Vi har funnet et annet og bedre lokale der vi kan spille musikk. Familien vi leier av har selv en datter som er funksjonshemma.

(fra e-boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s