Argélio

Jeg er på vei inn i et fattig område i utkanten av Chimoio, hovedstaden i Manica-provinsen. Her bor folk i stråhytter. Jeg skal besøke en familie som har en døv sønn og tror at jeg kan hjelpe dem.

Jeg stiger inn i ei mørk og trist stue uten vinduer. På veggen henger en kalender, og ved siden av den en ramme med fotografier. Stua er knøttliten, men rommer både spisebord med stoler og sofa. Unnskyldende sier mora at Argélio egentlig har mest lyst til å gå ut og leke, men hun har fortalt ham at det skal kommer en hvit dame som vil snakke med ham. Han har venta på deg i flere timer, sier hun. (Men jeg har faktisk gjort avtale om å komme klokka 15 og var presis. De har vel ikke klokke.)

Gutten var som alle andre inntil han var ett år. Han hadde alt begynt å gå og snakke litt da han fikk malaria og feber med lammelser. Etterpå var hørselen borte. Foreldrene tror han hører noe, og sier han kan snakke litt. Men nå sitter han i sofaen ved siden av mora og ser på meg med store skeptiske øyne mens han tvinner fingrene febrilsk i fanget. Foran den halvåpne døra har det samla seg en anselig mengde lekekamerater som titter inn.

Argélio er ti år og liker å spille fotball. Det gjør han stort sett fra morgen til kveld. Foreldrene ble glade da han fikk begynne på den lokale skolen i fjor. Jeg veit omtrent hvordan slike skoler ser ut, men spør likevel, og får bekrefta at det er ca. 50 elever i klassen. Der satt gutten og skrev i kladdeboka, som mora nå innstendig ber ham om å hente og vise til damen. Motstrebende går han inn i siderommet og henter bøkene. Sidene er fylt med sirlige kruseduller og ubegripelige skrifttegn som ligner bokstaver. Ingenting vitner om at han har fått med seg noe som helst fra undervisninga.
Mora insisterer på at han skal vise hva han kan, og dytter en blyant i hånden hans. Du kan jo skrive navnet ditt, Ar-gé-li-o, staver hun. Han vil ikke og skyver bort handa hennes.

Det er for mange elever i klassen, sier jeg, Argélio klarer ikke følge med, han må være i en mindre gruppe. Mora ser uforstående på meg. Mindre gruppe? Det er bare én lærer her, og i fjor var det to døve barn i klassen, Argélio og Gina. Men i år var det slutt. Læreren mente at de ikke kunne gå der lenger siden det ikke var noen framgang.

Mora prøver desperat å få gutten til å samarbeide med meg. Hun får hjelp av en onkel som sitter ved spisebordet. Han skyver stolen bort til sofaen og forsøker å motivere Argélio til å vise hva han kan. Hvis du snakker med damen, kommer du til å få nye klær av henne, hører jeg ham si. Det kan jeg ikke love; det er stygt å lyve for barn, sier jeg. Onkelen og mora ser uforstående på meg og fortsetter å mase om at gutten må vise meg hva han kan.

Hvis Argélio hadde gått på en skole der de bruker tegnspråk, kunne han ha lært både å snakke og skrive, sier jeg. Men her er det ingen som kan gi han spesialundervisning. Det fins bare én skole for døve i landet, og den ligger i Maputo, to dagsreiser fra Chimoio.

Ta ned fotografiene fra veggen, sier mora, i et siste forsøk. Argélio går bort og henter billedrammen. Endelig kan samtalen begynne. Han forklarer hvem som er avbilda på fotografiene, og det er lett å forstå. Så kommer han trekkende med ei veske full av andre bilder med familiemedlemmer og familiebegivenheter, og vi kommuniserer utvunget. Mora og sønnen har utvikla et språk som også jeg kan følge. Nå sitter hun rolig og avslappa i sofaen og overlater ansvaret for samtalen til Argélio, tydelig stolt av sønnen sin. Mens han forteller, kommer andre småsøsken inn og vil være med, men han skyver dem brutalt vekk. Dette er hans besøk. Nabobarna roper at han må komme og spille fotball, men nå har han glemt fotballen og vennene som venter.

Lærerne veit ikke hvordan de skal undervise slike elever. De har ikke fått opplæring. Skolemyndighetene har begynt å diskutere integrering av funksjonshemma barn, men det dreier seg om elever som sitter i rullestol.

Nå har det begynt å regne ute. Mora og den yngste dattera følger meg et stykke på vei, jenta i fillete kjole og uten sko i regnværet. Jeg må love å komme tilbake. Argélio løper ut til vennene og er snart midtpunktet i flokken. Det er her han hører hjemme, ikke på internatskole to dagsreiser unna.

Før vi reiser tilbake til Norge, stikker jeg innom. Han skal få det lille kameraet mitt og flere filmruller. Gutten begynner umiddelbart å ta bilder. Kanskje kan han bli fotograf? sier faren håpefullt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s