I grenseland (2)

Geriljalederen

Det er egentlig min kones bil, men det er jeg som kjører. Sjåføren i kamuflasjedress, en godt voksen mann, smiler mot meg. I forsetet sitter kona med en matkurv på fanget.
– Jeg har tatt med litt til lunsj, sier hun og viser fram kurven, som bugner av små delikatesser. Tilbyr oss tørket mango og glaserte frukter og fôrer sjåføren med frukt mens han raser av sted på de smale, svingete veiene.
– Kan du sette ned farten, jeg føler meg ikke bra, ber jeg.
– Hun er kvalm, Bibi, ser du ikke det. Kona har holdt øye med meg i speilet. Jeg blir også kvalm i bil av og til, sier hun oppmuntrende og tilbyr meg et lommetørkle.
– Kan vel ikke følge med på hva som foregår i baksetet når jeg kjører. Sjåføren høres oppgitt ut, men smiler og snur hodet bakover. Motvillig reduserer han farten, men snart er han tilbake i samme tempo som før.
– Han glemmer seg, sier kona unnskyldende. Gammel vane. De måtte kjøre fort for å redde seg. Han har vært leder i en av motstandsbevegelsene, men nå er han retired. Hun ser bort på mannen som om hun vil forsikre seg om at retired er det riktige ordet. Det er vanskelig for ham å roe seg ned. Han er vant til mer action, ler hun. Mannen ler også og snur seg bakover for å fortelle meg mer om kampene mot regjeringssoldatene.
– Jeg mista den ene armen i et slag. Men det plager meg mer at jeg ser dårlig på høyre øye. Ble truffet av en granatsplint.
Begge ler, Ma Long også.
Jeg bråvåkner, sperrer øynene opp og stirrer stivt på veien. Glem det, slapp av, pust dypt. Ma Long småprater med kona på lokalspråket. Det er beroligende. Den halvblinde, enarma sjåføren farer av sted for å komme fram før det blir mørkt.

Seint på ettermiddagen ankommer vi flyktningleiren.

Overlæreren

Overlæreren venter nede ved elva. Der oppe er huset mitt, sier han og peker på ei lita hytte som ligger øverst i fjellsida. Han bor høyt og fritt, overlæreren, med utsikt til hjemlandet på den andre sida. En båt glir sakte oppover elva. Krokodilleelva, den samme som vi så i grensebyen.

Den stupbratte stien opp til huset er leirete etter et kraftig regnfall. Overlæreren tar kofferten min i handa og forserer den lett og ledig iført sarong og plastsandaler. Fra toppen ser vi sola gå ned bak fjellene. Her kan han sitte og tenke på livet som var, det som er, og det som skal komme. Hytta er enkel, med stråmatter på gulvet. I soverommet ved siden av er det ei hengekøye. Det står en Buddha-figur i vinduskarmen.

De eldste elevene hjelper ham med matlagingen; de spiser sammen hver dag. Mens maten tilberedes, går jeg i badehuset. Vannet kommer ut av en slange, og funker ikke den, er det nok av oppsamla vann i en blå plastdunk. Etterpå blir vi servert et enkelt, velsmakende måltid basert på grønnsaker som er dyrka i leiren. Røde bananer. Grønnsaker jeg ikke kjenner.

I mange år har overlæreren fulgt prinsippet om å arbeide hardt og leve enkelt. Han var ung student den gangen opprøret brøt ut. Da militærregimet gikk til angrep, flykta han med de andre studentene gjennom jungelen til grenseområdene, forente seg med de etniske minoritetene og fortsatte kampen derfra:
– Vi hadde ingen erfaring med krig og politikk og kunne ikke håndtere våpen. Med ett måtte vi lære å bli både soldater, sjukepleiere, bønder og lærere. Livet i jungelen var hardt, kampene mange og blodige. Noen ble soldater, mens andre forbandt de sårede.
Han forteller historien sin nøkternt og usentimentalt: Først var jeg soldat, og så ble jeg helsearbeider. Men drømmen min var å bli lærer.
Han forlot livet i jungelen til fordel for skolen i flyktningleiren.
Jenter og gutter bor i hvert sitt bambushus, hvor de sover på sivmatter på gulvet. Jeg har tatt med meg både sovepose og hengekøye. Med tanke på elevenes sparsomme eiendeler, føles det beklemmende å ha så mye overflødig i sekken. Lommelykt, termos, tollekniv, ekstra klær. Overlæreren henger opp den nyinnkjøpte nylonhengekøya mi i jentehuset med et enkelt håndgrep. Dette har han gjort mange ganger før. Buddhist og tidligere geriljakriger. Har han drept noen? Umulig å forestille seg ham som soldat, med våpen i hånd. Han har en ro og verdighet som virker beroligende, og hever sjelden stemmen.
– Her er vi en stor familie, understreker han. ”Mine” barn skal få en god utdanning omgitt av voksne de kan stole på.
Sin egen utdanning fikk han aldri fullført. Søsknene i nabolandet kan han ikke ha kontakt med, og han har ikke stifta egen familie.

Det er mange i denne leiren som står på venteliste for å komme seg vekk, til USA eller Canada. Landene vil helst ha flyktninger med god utdanning, særlig lærere. Men jeg har slått meg til ro, sier han. Meningen med livet hans er akkurat her, blant barn og unge i en flyktningleir. Han vil gi dem håp og tro på at det fins ei framtid for dem. Om de jobber hardt, kan de bli lærere, advokater, leger, sykepleiere, politikere, ja til og med president, i landet de en dag skal vende tilbake til.

I gutte- og jentehuset blafrer stearinlysene til langt over midnatt. De leser og skriver. Da lysene endelig blåses ut, stiger uroen og bekymringene. De legger bøkene fra seg og tenker på familiene sine i landsbyene langs grensen. Har de nok å spise? Er de friske? Sover de trygt i natt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s