Mbanza Kongo

(2000–2009)

Jeg ville helst ha reist med bil fra Luanda og nordover til Mbanza Kongo, men uforutsigbare krigshandlinger stopper oss. Veiene er uframkommelige.
– Det vil ta altfor lang tid, sier João, en bil kjørte på en veibombe i går, vi må ta fly. Men heller ikke det er ufarlig. Dagen før omkom en hjelpearbeider i en flyulykke i en annen provins.

Flyet er forsinka – jeg titter ut av vinduet da vi nærmer oss og ser små mennesker gå fram og tilbake der vi skal lande. Flyplassen ligger midt i byen, og folk tar gjerne snarveien over den når de skal til postkontoret på den andre sida.
På vei til gjestehuset legger jeg merke til blå og hvite små bokser som henger på trærne. Det ser ut som orienteringsposter. Hva er det? spør jeg. Ingen av mine angolanske kolleger er helt sikre. Seinere får jeg vite at elefantsyken er utbredt i denne delen av landet, og boksene som henger på trærne, fanger opp elefantsyke fluer. Stort sett er det bare de som oppholder seg lenge i jungelen, som får denne sykdommen, sies det. Hva er lenge? tenker jeg.

João og jeg skal bo i gjestehuset. Om natta er det umulig å sove, det er fryktelig varmt og vifta virka bare nå og da. Dermed fordriver jeg tida med å fundere over elefantsyke fluers nattlige atferdsmønster. Vinduet tør jeg i hvert fall ikke åpne. Mens jeg ligger der med hodelykt og leser i min medbrakte krimbok, oppdager jeg flere hull i myggnettet. Jeg står like godt opp og sprayer meg med myggolje for å være på den sikre siden.

Det var på den tida spillet om Irak pågikk i FN. Colin Powell hadde lagt fram en overbevisende power point-presentasjon om Iraks sterke mann som satt med fingeren på atomknappen. Komiske Ali forsikra oss om at Irak kom til å vinne en krig, så det var ingenting å bekymre seg for. Hvis du ikke er med oss, er du mot oss, sa den gråhåra amerikanske presidenten selvsikkert da han erklærte krig og pressa uvillige land inn i rekka av villige. Bare noen ytterst få ville ikke ta stilling.

Vi som befant oss i ødemarken, hadde bare angolansk radio å stole på, verken fjernsyn, internett eller mobiltelefon. Daglig diskuterte vi politikk, det var umulig å la være, og João og de andre var redde for at Angola ville slutte seg til de villige. De hadde avslutta en 30 år lang borgerkrig og klart å gjenforene landet uten hjelp utenfra. Et velretta skudd mot Savimbi var nok til å avblåse krigen. Nå var de krigstrøtte og livredde.

Angolanerne hadde ferskere krigserfaring enn krigshisserne og stolte ikke på dem som sa at krig var bra. De satt i en ruinhaug, og framtida var uviss. Hva ville skje i de tidligere UNITA-kontrollerte områdene, der utviklinga hadde stått stille? Der det verken fantes mat, hus, skoler, veier, medisiner, legetjenester eller sykehus? Unge menn med våpen hadde brukt livet sitt på å rive i stykker og ødelegge.
– Vi måtte alltid være på vakt, fortalte barna. De kom om natta. Vi turte ikke sove hjemme, men løp ut og gjemte oss. De banka på dører og brøt seg inn. De drepte og tok med seg barn som fanger.
Hvordan skulle disse soldatene klare å tilpasse seg et vanlig liv? Kom krigen til å blusse opp igjen?

Under lunsjen sitter João med den bærbare radioen på øret og roper ut nyhetene. Vi andre sitter ved bordet og spiser avokado og tomat. Avokadoene er på størrelse med baseballer, jeg ante ikke at de kunne bli så store. Også til frokost og kvelds får vi avokado, og noen ganger et egg eller to samt loff med mye luft i. Og ris. Mye ris.

Skolen befinner seg i en halvveis sammenrast bygning med nakne og gjennomhullete vegger. Klasserommet er trangt. Læreren står oppe ved tavla, som ser ut som en gammel papp-plate. Tavle er viktig, for elevene ikke har skolebøker. Papptavla er for liten, men læreren skriver og skriver og fyller all ledig plass. Elevene klager ikke, selv om de knapt ser noe.
– De er jo voksne, hvisker jeg til João, jeg trodde dette var en grunnskole.
– Mange har dumpa flere ganger, og da lærerne flykta, var det ingen skole her, forteller han.

Elevene sitter på steiner og aluminiumsbokser. USAid står det på en, Nestlé på en annen. De følger oppmerksomt med på lærerens skriblerier. Noen noterer i medbrakte notatbøker som allerede er overskrevet av andre søsken; ark har løsna og faller ned i sprekkene og hullene på sementgulvet. Elevene svarer når læreren spør. De kommer til denne skolen fordi de vil lære, få et avbrekk fra en hverdag fylt av plikter, ansvar, mangler, sult, savn, den daglige kampen for tilværelsen. Skolen er et langt friminutt. Noen benytter friminuttet til å sove.

Han sitter bakerst med hodet i fanget. Jeg kikker i kladdeboka hans mens han sover, føler meg som en tyv. Der står det lange remser med tall og bokstaver pent lenka sammen. Jeg snur og vender på boka for å se om det har noe med skriften å gjøre, men nei, dette er en fantasibord. Noe som ligner på det virkelige. Et vakkert, ubegripelig broderi.

Mbanza Kongo var en gang hovedsete i Kongo. Kirka her var berømt, forteller João. Under krigen flykta mange til Kongo. Sauene og geitebøndene kjenner ikke landegrensene, men går dit gresset er grønnest. Det gjorde mange angolanere også da krigen brøt ut; det skulle være så mye bedre på den andre sida. De fikk de god utdanning der og kunne både lingala og fransk når de kom tilbake. Det hjelper dem lite i hjemlandet – de har vært borte for lenge.
– Vi er som fremmede her, forteller de.
– I Kongo fikk vi mat og skolegang, men ikke lov til å dyrke. Hva skulle vi ta oss til? sier ei jente. Pappa ble hvit i håret på grunn av alle bekymringene. Søsteren min fikk utdanning og jobb i flyktningleiren, men det var forbudt å jobbe utafor leiren. Hun var den eneste i familien som tjente penger.

De som ble værende, sier: Vi ble, det fantes ingen annen løsning. De andre veit ikke hvordan det har vært her i alle disse åra. Vi kunne aldri bo lenge på samme sted. Når UNITA kom, flykta vi ut i åkeren og ble der i mange dager. De tok sønnene våre og drepte våre fedre og ektemenn.
– Vi mistet et barn, forteller en mor. Da de hadde tatt ham, var det ikke flere menn igjen i familien. Det regna for mye, og det lille vi hadde av mat, måtte vi gjemme unna – rottene spiste resten. Vi ble radmagre. Vi kunne ikke flykte; bestemor og bestefar ville ikke, og vi måtte bli her hos dem. Dra, sa de, ikke tenk på oss, la barna få en sjanse, men vi ble.

På veien treffer vi noen kongolesiske unggutter. De har kommer over grensen med klær de skal selge. Angolanerne er skeptiske:
– De prøver å lure oss. De er ikke pålitelige, disse kongoleserne. Smarte og frekke i kjeften.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s