Presten i Amazonas

(2003)

Etter nesten to dagers båtreise i jungelen i Amazonas er vi endelig framme i Pari-Cachoeira. Vi er kommet til et fossefall som ikke lar seg forsere i liten båt. Presten blir tilkalt for å løse problemet.

Før vi har trukket båten på land, ser vi en stor traktor nærme seg. Presten, iført shorts og T-skjorte, hopper ned fra førersetet, og med felles hjelp får vi båten over på tilhengeren.

Klosteret er i en elendig forfatning; vedlikeholdsarbeidet har blitt forsømt i mange år. Det er ikke lenger marked for misjonering og internatskole. Ei eneste nonne er igjen, og hun er opptatt med å lære noen jenter å lage mat og sy.

Presten liker seg best i åkeren, han graver i jorda så ofte han kan og er glad i å få ting til å vokse. Han forteller om oppveksten sin og familien som frarådet ham å gå på presteseminaret. Nå bor han langt unna familien. Få vil være stasjonert på et så øde sted, men han trives med stillheten og det manuelle arbeidet. De innfødte liker at han har gode arbeidshender og hjelper dem med praktiske oppgaver. Han er sterk og utholdende. Av og til må han iføre seg prestekjolen og utføre sine geistlige plikter, men det beste er å være bonde. Han tilbereder et enkelt grønnsaksmåltid til oss og unner seg en øl til maten

Jeg lurer på om han er blitt tvangsutplassert her i jungelen langt fra folk, om det er en straff eller et personlig ønske, men spør ikke. Her kan han være hvem han vil og gjøre hva han vil. Det er bare han og nonna som bor her nå, de andre gudelige har dratt. Blir det ikke ganske ensomt? Hva holder de på med, og hvordan får de tida til å gå? lurer jeg på.

Etter ei natt i hengekøye ser vi fram til å overnatte i ordentlige senger i klosteret. Vi sitter og stirrer på flammene fra stearinlys og gruer oss til å legge oss på de tynne madrassene i de nakne rommene. Bare kaldt vann. Kaldt er det om natta også, selv om vi tuller oss inn i tynne, grå tepper. Jeg drømmer om presten og nonna og hva de to holder på med når mørket faller på.

Dagen etter blir presten tilkalt for å megle mellom to stammer. Den ene stammen har angrepet den andre fordi de var misfornøyde med at de jakta på deres områder. I tumultene er en mann blitt drept. Som hevn røver den andre stammen kvinner når de går i skogen og plukker nøtter og bær. Presten tar ikke på seg prestekjolen når han skal megle, men stiller i shorts og beklager at han ikke kan være der for oss ettersom han må delta i konflikthåndteringa.
Hva syns du om han? spør jeg Xavier, som er innbitt ateist.
– En ok kar, han har tillit her.
– Hva er vitsen med misjonsposten nå? Internatet er jo nedlagt, og hva kan de oppnå ved å holde stand her i ødemarken?
– Ikke godt å si. Misjonsstasjonen har vært her i over hundre år, og å legge den ned er å miste ansikt. Du kan kalle det en symbolsk tilstedeværelse.
– Hva tror du lokalbefolkninga mener?
– Jeg tror de vil ha dem her. De er blitt vant til dem, de godtar dem. De har respekt for kirka og dens representanter, men det er personavhengig. Ved sin enkle livsførsel viser presten hvem han er.
– Hva har de oppnådd når det gjelder det religiøse budskapet?
– De fleste i landsbyene her tror på Gud og Jesus. Men de tror like mye på indianerhøvdingen, gamle myter og naturånder. Trosoppfatningene lever side om side. De praktiserer forskjellige religioner. De kan godt gå med kors rundt halsen og tilbe hellige dyr på samme tid. Det finner de helt naturlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s