Misjonærene

(2003)
I São Gabriel da Cachoeira i Amazonas går Xavier og jeg om bord i en liten båt som skal ta oss til Tuyuka-folket ved grensen til Colombia. Elva kan være lunefull, og vi har med oss en kar som på tross av sin høye alder har et skarpt blikk for farlige strømmer og lumske elveløp. Han sitter foran i båten og skuer til høyre og venstre, peker og roper, samtidig som han manøvrerer en rullings i en tannløs munn og spytter svarte klyser i vannet.

Landskapet langs rio Tiquié er grønt og frodig, men vi ser verken ville dyr eller innfødte med pil og bue langs vannveien – det er langt mellom bosettingene. Den første natta overnatter vi på et lite sted. Vi spenner opp hengekøya i skolebygningen, lager oss et enkelt måltid av boksemat og sover utmerket.

Neste morgen er kvinnene allerede i gang med å knuse maiskorn da vi våkner. Barna stiller seg opp i skolestua og stirrer på meg mens jeg prøver å vri meg ut av soveposen for å fiske opp ei truse fra sekken. Øvelsen blir mer og mer krevende da jeg forsøker å kle på meg uten at de skal se meg naken og jeg veit at ti par øyne følger alle mine bevegelser. Barna løper omkring uten en tråd, usjenerte og nysgjerrige på gjestene. Mødrene deres dekker seg til nedentil med et lite skjørt, mens puppene er bare. Et par eldre menn går nakne rundt, kun iført penisfutteral. Så enkelt kan livet være. På 70-tallet bada jeg jo naken, og en gang gikk jeg til og med på fjelltur i bar overkropp. Om jeg hadde slått meg ned i denne bosettinga ved elva, ville det ville neppe tatt lang tid før jeg gravla min vestlige habitt og nøyde meg med et lite bastskjørt eller Evas drakt.

Xavier har allerede engasjert seg i en samtale med båtføreren og bosettingens overhode – cacique – om livet langs elva. De sitter på plaststoler i en ring sammen med andre menn, med og uten penisfutteral. Xavier tilbyr caciquen en sigarett, men han ville heller ha rullingsen som båtføreren byr på. De sitter bare der og lar tida gå mens de røyker – samtalen har samme tempo som røyken de langsomt blåser ut av munnen. Caciquen holder en lang tale, han veier sine ord og utbroderer poenger. Dernest framfører båtføreren en litt kortere enetale, og Xavier noterer som besatt. Da det er hans tur, triller ordene ut av ham mens han røyker og blar i notisboka. Kjenner jeg ham rett, vil han helst bli sittende her hele dagen og høre på de innfødtes historier. Psst, hvisker jeg mens jeg prøver å smile unnskyldende til caciquen, vi må dra snart for å rekke fram før det blir mørkt. Men Xavier lar seg ikke affisere.

Endelig reiser karene seg fra stolene, og vi kan fortsette reisen langs elva. Målet er Pari-Cachoeira. Etter uendelige strekninger med tett vegetasjon på begge sider skimter vi et høyt tårn i det fjerne. Hva i all verden er det? Det er kirketårnet på misjonsstasjonen, kan båtføreren bekrefte. Hvordan er det mulig å være så sterk i troen at man bygger ei gigantisk kirke midt i jungelen?

I området vi befinner oss, har det vært misjonærer siden 1800 -tallet. I 1915 kom de første salesianerne fra Italia hit for å spre det glade budskap. De hadde ikke bare et mål om å drive religiøs forkynnelse, men visjoner om å gi fattige barn og unge en skolegang. Og de stakkars barna i jungelen i Brasil var en perfekt målgruppe, uvitende som de var om Gud og Jesus og kunsten å lese og skrive. Jesuittene var de første misjonærene som kom til Brasil og de gikk løs på oppgaven med å oversette Bibelen til lokale språk, blant annet guarani. Seinere har jeg fått vite av brasilianske lingvister at selv om det er feil og mangler i oversettelsen, er det et imponerende arbeid.

Salesianerne hadde nok å gjøre når det gjaldt både åndelige og praktiske oppgaver. De bygde ikke bare kirker, men skoler og internater. Barn måtte forlate familien og flytte inn på internatskoler, hvor misjonærene hadde kontroll over dem både natt og dag. De ble delt inn i grupper etter hvilken stamme de tilhørte, fikk skoleuniformer og lærte å lese og skrive portugisisk.

Nonnene underviste jentene i håndarbeid, mens guttene fikk yrkesopplæring. Det var ikke bare en religiøs omvendelse misjonærene ønska, men en kulturrevolusjon. Barna skulle oppdras i henhold til vestlige normer for sivilisasjon. De lærte å spise med kniv og gaffel, og hvor viktig det var med hygiene. Misjonærene mente at de måtte forlate sine tradisjonelle kollektive boliger (maloka) og bygge mindre hus. Barna lærte portugisisk, men mistet morsmålet sitt, sin identitet og særegne kultur.
– Det var sjelden vi fikk besøke familiene våre, forteller Mala, en tidligere elev, og fortsetter: Hjemturen var lang, og skoleplanen tillot ikke at vi kunne dra tilbake dit vi kom fra for å hjelpe foreldrene våre med å så og høste.

På 1970-tallet begynte det store dugnadsarbeidet som ble drevet fram av idealistiske brasilianere og internasjonale frivillige organisasjoner for å gjenoppdage glemte språk og tradisjoner og fremme urfolks rettigheter. Nå er jeg på oppdrag med en gruppe latinamerikanske eksperter for å vurdere resultatene av arbeidet med å lage et undervisningsprogram på urfolks premisser – en helt annerledes skole der de utforsker sin egen kultur og lokale språk som har vært gjemt og glemt. Vi blir sendt til forskjellige områder for å vurdere resultatene av de små pionerskolene i regnskogen, og Xavier og jeg er på vei til øvre Rio Negro. Det tar to og en halv dag med båt å komme dit.

Det er storefri, og elevene i Tuyuka-samfunnet har akkurat tatt seg et bad i elva. Vi spør dem om skolen og livet i jungelen.
– Her har vi det veldig bra, vi har alt vi trenger, og det er nok mat til alle.
– Vi trenger ikke penger.
– Her er det ikke arbeidsløshet.
– Her lærer vi vårt eget språk.
– Det er rolig her.

Jeg liker meg her fordi jeg kan gå på skolen, sier en gutt som helst vil tilbringe hele dagen i skolestua. Akkurat nå holder jeg på å tegne og skrive om slanger.
Han har vært i skogen for å finne spor etter dem. De har forskjellig farge og mønster, og det er mange som ikke er giftige. Han viser oss tegninger han har laget av et slangeskinn og slangens tunge, og jeg blir sittende som fjetret og se på alle detaljene han har fått med seg. Til slutt gir han meg tegningen. Ettersom jeg bor i et land der det ikke er noe særlig utvalg av spektakulære slanger, må jeg ta den med meg hjem og vise den til norske barn, mener han.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s