Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (4)

fullsizeoutput_13de(2001)
Yanomami

I delstaten Roraima nord i Brasil bor rundt 30.000 Yanomami på begge sider av grensen sør i Venezuela og nord i Brasil. Denne urfolk gruppa har hatt begrensa kontakt med storsamfunnet og klart å bevare et levende språk og sine kulturelle tradisjoner. Men det ublide møtet med gullgravere og lykkejegere på midten av 80-tallet fikk uhyggelige konsekvenser. Fremmede inntrengere tok seg inn på de innfødtes områder på illegal jakt etter gull. De innfødtes ufrivillige kontakt med mennesker fra storsamfunnet ble skjebnesvangert. De ble smitta av sykdommer som meslinger og influensa og 15% av befolkninga døde.

Yanomami folket bor i små landsbyer langt utafor allfarvei og en må ta beina fatt for å komme dit. Jeg hadde sett fram til å vandre i grønne skoger, høre fuglene synge og studere sjeldne planter og dyr. For anledningen hadde jeg iført meg fjellstøvler og en litt tung sekk og rundt halsen hang et fotoapparat. De innfødtes klesdrakt var mer bekvem. De løp av sted nesten nakne, uten fottøy, i et forrykende tempo. Det var ikke tid til å nyte naturens undere, bare nå og da stoppa de for å drikke vann fra en grein på et tre de hadde kutta med machete, jeg smakte forsiktig når de sa at det var utmerka drikkevann. Etter kort tid endra sekken min seg fra litt tung til blytung, og jeg holdt på å besvime i det fuktige, klamme klimaet. Indianerne tilbød seg å bære sekken og vi gjorde en byttehandel: sekkebæring mot t-skjorter.

Undervisningsutstyret måtte fraktes på gjengrodde stier gjennom skogen og de innfødte tok på seg den oppgaven uten å mukke. Ikke bare gutter, men unge jenter stilte opp. En bar en stensilmaskin i et bånd rundt panna, en annen dro på en diger sekk med bøker og en tredje bar ei tavle på hodet. Regntida hadde begynt og det var ikke mulig å gå tørrskodd over elver. Igjen klarte Yanomami ungdommene seg best i balansegangen på trestammer over høye kløfter der elva rant friskt nedenunder, mens jeg måtte støtte meg til en fast hånd for å klare overfarten.

Da vi nærma oss den første landsbyen, traff vi en gammel indianer som bød på paranøtter. De var skjult i en stor rund nøtt som inneholdt de små delikatessene. Vel framme hadde jeg drukket minst to liter medbrakt vann. Det viste seg at vi var kommet til en landsby der det var dårlig med vann. Ingen hadde fortalt oss at det kunne være tørt i en regnskog. Vi gikk ned til det uttørra elveleiet der det rant en tynn stripe melkehvitt vann og fylte flaskene våre. Så fikk vi hjelp av en liten skolegutt til å riste ned modne papaya som vi fortærte på stedet.

Yanomami bor i store felles hus (maloka). I malokaen er det plass til 200 personer. Familiene lever side om side i huset og det er få markeringer av hvor den ene familiens område slutter og den andres begynner. Å sette opp ei hengekøye definerte et slags privat område, men køya ble ikke strengt oppfatta som noe personlig. Hvem som helst kunne legge seg i den hvis den ikke var opptatt.

Det samme gjaldt avgrensinga av «skolens» område. Undervisninga foregikk ikke i et tradisjonelt skolehus med fire vegger. «Klasserommet» var plassert ved siden av familienes hengekøyer der det var et område med benker, bord og ei tavle. Rett ved siden av var en sjaman i full sving med å helbrede et sykt barn. Han blåste i et langt, tynt horn av tre og påkalte helbredende ånder, og seremonien ble gjentatt om og om igjen. Ikke akkurat en lydløs aktivitet, men det underlige var at elevene ikke ble forstyrra av det. De fortsatte å skrive og følge oppmerksomt med på hva læreren sa.

Timeplanen var fleksibel. Til min forbauselse la jeg merke til at barna kunne sitte og arbeide konsentrert et par timer uten å ta pause. Av og til forlot de «klasserommet» uten å spørre læreren om lov. Men de kom ganske snart tilbake igjen. Noen av elevene var så ivrige at de gjerne satt utover kvelden og løste regnestykker på tavla.

Vi ble tilvist plass i felleshuset der vi skulle sove. Malokaen har en oval, sluttet form, som et armbånd. En del av huset har stråtak som dekker familienes hengekøyer, ildsted og kokekar, men i midten er det et stort atrium. En av lederne reiser seg og går inn på den åpne plassen i midten. Han holder en lengre tale og vi som ikke skjønner et ord, begynner å bli utålmodige. Min brasilianske kollega forklarer hviskende at yanomami språket er rikt og variert, det har mange nyanser i ord og tonefall, og det er tar tid å lære vokabularet og den riktige uttrykksformen. Jeg har samarbeida med Yanomami i snart seks år og selv om jeg er lingvist, er jeg fortsatt på nybegynnerstadiet, sier hun. Lederen oppsummerer hva som har skjedd i dag – vi kan kalle det dagens avis. Han forteller om dere og at dere er her for å bli kjent med skolen vår. Lederen snakker til flere hundre mennesker uten å heve stemmen, som om det var en samtale med to personer. Men hvert eneste ord høres tydelig. Akustikken her er upåklagelig, sier min kollega, huset er bygd slik at alle kan høre hva som blir sagt uansett hvor de sitter.

Det var først da jeg begynte å fundere over natta vi hadde foran oss. Vi var midt i jungelen og jeg følte meg trygg i malokaen, men litt urolig med tanke på privatliv, hygiene og dobesøk. Det var ikke noe sted man kunne trekke seg tilbake. Jeg hadde prøvd å skifte bak ryggsekken, men nysgjerrige barn og voksne fulgte etter. De skjønte ikke hvorfor jeg gjemte meg bort og lurte på hva jeg hadde i sekken.
– Er det latrine her? spør jeg lingvisten
– Om dagen går du bare ut i skogen, men om du skal på do om natta, må du gjøre det her inne i det åpne området.
Med den uovertrufne akustikken ville det jo høres ut som et fossefall, tenkte jeg, og så for meg nattas mørke opplevelser og øyne som stirra på meg fra alle kanter.
– Er det ikke mulig å gjøre det utafor huset?
– Nei, dørene er stengt om natta på grunn av ville dyr.
Hm, heller brusende fossefall enn å bli forfulgt av sultne jaguarer.

Nattesøvnen ble det så som så med. Det var stadig hosting, barnegråt og andre lyder som holdt meg våken, kvinnene pusta på bålet som måtte holdes i live gjennom natta, andre sang for babyen sin. Jeg hadde prøvd å sette opp et moskitonett spesiallaga for hengekøyer, men fikk det ikke på plass. I stedet fungerte det som en stige for kakerlakkene som klatra oppover. Likevel klarte jeg å sovne i hengekøya som dissa sakte fram og tilbake.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s