Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (3)

(2005)
Kvikk til å være så liten

Jeg stopper å telle da jeg kommer til 55. Det er minst 70 elever i det trange klasserommet i Masisi, øst i Kongo. Det er knapt plass til meg, som skal overvære en undervisningstime.

Læreren kaster spørsmål ut i rommet, og elevene rekker opp handa. Også om de ikke veit svaret. Alle vil bli sett av læreren og bryr seg ikke om de svarer feil. Jenta ved siden av meg får seg en salve da hun ikke kan svare riktig. De andre elevene snur seg mot henne og banker rytmisk på pultene mens de sier i kor: Du har svart feil, du har svart feil. Jeg gremmer meg, men neste gang læreren spør, rekker jenta opp handa igjen.

En liten, spinkel gutt foran meg har stadig handa i været og svarer riktig hver gang. Hvor gammel kan han være? Åtte–ni år, kanskje. Kvikk til å være så liten.

Etter timen ber jeg om å få snakke med noen av elevene. Alle trenger seg rundt meg og har noe på hjertet: Spør meg! Spør meg! roper de, men jeg ber læreren velge. Mange av barna er foreldreløse og forteller om krigens redsler, lite mat, store søskenflokker og avbrutt skolegang. Lucien, som den flinke gutten heter, har en spesiell historie. Han var den i søskenflokken som ble valgt ut til å gå på skolen fordi han var for svak til å arbeide. Læreren forteller at han ble funnet forkommen og underernært. Mora hadde sju andre barn å forsørge og hun trengte alle små, flittige hender for å overleve. Lucien er tolv år gammel og skolens beste elev.

Klosteret i Masisi

Vi måtte tilbringe en natt i fjellene i Masisi, øst i Kongo. Gresset og de små runde fjellene hadde en intens, frisk grønn farge, det regna mye her, og jorda var fruktbar. Å, for en herlig luft og et nydelig landskap! Det irrgrønne som strutter av livsglede, står i skarp kontrast til de kummerlige forholdene i flyktningleirene.

Det eneste stedet hvor vi kan overnatte, er i et kloster. Presten er ikke tilstede da vi ankommer. Munkene har nok ikke brukt tida på å holde klosteret og hagen i stand. Det er viktigere ting å holde på med. De tar seg av foreldreløse barn og hjelper dem med skolegang og idrettsaktiviteter.

Om kvelden blir det fortalt historier om prester og munker som har bodd her. Det er langt mellom naboene og ikke mye å foreta seg utover bønn og sang, dyrking av urter, grønnsaker og matlaging. Etter hvert begynte de gudelige menn å ta etter lokale skikker. De besøkte kvinner om natta og drakk whisky. Det håndfaste beviset er oppsamlinga av tomme whiskyflasker i skapet. På bordet troner en tom Johnny Walker med stearinlys i flasketuten.

Men naboene holdt sin hånd over dem. Munkene forlot ikke fjellbøndene under krigen, de ble, og hjemmet deres var en trygg havn for både barn og familier. De lærte dem å lese, og de kunne låne bøker på klosteret.

Presten de har nå, er ikke så populær. Han drikker for mye og klarer ikke utføre pliktene sine. De vil ha en ny, men det er vanskelig å finne noen som er villig til å bo på det vakre, isolerte stedet i de grønne åsene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s