Oppdagelsesreiser som aldri tar slutt (2)

Her kommer resten av forordet i e boka Solregn.

Selv om min innfallsport til å lære om andre folk og kulturer har vært skole og utdanning, er det umulig å forstå hvilken betydning skolegang har uten å sette seg inn i hvordan familier bor, hva de lever av, hva de bekymrer seg for og gleder seg over, og hvilke moralske og religiøse regler som gjelder for dem. Opplevelsene som har satt dypest spor har vært møtene med småbønder på landsbygda, de som bor langt unna allfarvei der det det ikke er kollektive transportmidler og avstanden til markeder, skoler og helsetjenester er lang. De som dyrker jorda og holder ut der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Hvor henter de styrken fra? Historiene handler ikke bare om det grå og triste, men om hverdager og søndager og dagligliv fylt av små og store gjøremål. Det er fortrøstning i rutiner som gjentar seg hver dag. Humor, glede og overlevelsesevne, finner en overalt: i flyktningleire, på landsbygda og i byslummen. De lever side om side med hensynsløshet, grådighet, fordommer mot funksjonshemma, fattige og urfolk.

Situasjonen i Mosambik etter den lange borgerkrigen var kritisk. Familier var splittet, barn og foreldre hadde kommet bort fra hverandre, det var mangel på mat og klær. På barnehjemmene var det mange som ikke visste hvor foreldrene og familien deres befant seg, om de fremdeles var i live, om de noen gang ville treffe dem igjen. For de mest funksjonshemma ungene var det ikke hjelp å få; ingen hadde overskudd til å kunne ta seg av de aller svakeste.

Jeg husker internatskolen i Machaze, åkrene var bare sand med noen få grønne strå, for det fantes ikke vann i det golde området. I skolebygningen var vinduene knust, og dørene hadde falt av. Her er det ikke mulig å bo, tenkte jeg, men elevene klorte seg fast. Skulle de få skolegang, hadde de ikke noe annet valg.

Historiene i denne boka har jeg skrevet blant buddhister i en flyktningleir nord i Thailand og munker i Kongo, i kontakt med elever i videregående skole på landsbygda i Burundi, hos muslimer på et senter for funksjonshemma barn i Egypt og blant urfolk i Amazonas. De viser mangfold og likheter på tvers av land og kontinenter. Det er blitt et lappeteppe med forskjellig mønster og farger, noen mørke, andre lyse og muntre – det er alltid noe lyst i det mørke.

Fortellingene fra Amazonas er basert på reiser i regnskogen for å vurdere prosjekter som har fått støtte av Regnskogsfondet og andre organisasjoner. Fire ganger har jeg hatt oppdrag der: I Roraima hos Yanomami folket, i Acre, Rio Branco, der det er forskjellige urfolksgrupper, i Mato Grosso, Xingu, som er et multietnisk område og i Rio Negro – det eneste området i Brasil der urfolk er i flertall. Noen vil si at de som bor i regnskogen er fattige fordi de lever enkelt og spartansk, men så lenge regnskogen gir dem mat og de har beskyttelse mot kommersiell utnyttelse av naturressursene, mener mange at de har et godt liv. De foretrekker det framfor å bo i byen. I dag er urfolks rettigheter i Brasil sterkt truet.

Selv om jeg har mange oppdagelsesreiser bak meg, er det fortsatt mye jeg undrer meg over. En utenforstående kjenner ikke kodene, men de som står på innsiden av en kultur, tar likevel for gitt at hun gjør det. Møter mellom kulturer er kompliserte og uforståelige, sier den prisbelønte norsk-danske forfatteren Kim Leine, som har bodd på Grønland i lengre tid. Han oppsummerer det som “en forelskelse som deretter går over i problematiske følelser”. Jeg kan kjenne meg igjen i det utsagnet. Selv om du er åpen for nye opplevelser, ivrig etter å forstå og hjelpe de fremmede og innstilt på å tilegne deg nye språk og skikker, er det ikke lett å opprettholde begeistringen når virkeligheten slår deg på kjeften.

Å tvinge folk til å forandre sin kultur og skikker, er fåfengt. Misjonærene i Brasil prøvde det. Det samme gjorde norske og danske misjonærer på Grønland. Selv om noen av grønlendere på 1700 tallet likte fortellingene om Gud og Jesus og ba prestene om å bli døpt, ville de ikke gi slipp på sin tro på åndemanere og deres innflytelse. «De innfødte vet noe som vi ikke vet (….). De viker utenom både stormer, kulde, sult og skjørbuk, flyter inn og ut av fjorden med sin egen sløve rytme, fødes og dør som oss, men har sin egen overlevelsesstrategi, som mosen på klippen. Men de vil ikke lære oss kunsten. Eller vi vil ikke vite av den» (Leine, Rød mann/Sort mann, s. 388).

De samme utfordringene melder seg når rike, velfungerende land skal hjelpe andre land med å komme på fote igjen etter kriger og konflikter. Med fine ord som «utvikling», «demokrati», «selvbestemmelse», «kvalitet» og «menneskerettigheter» blir det laget planer for hvordan utdanning, helsetjenester og politikk kan forbedres i land med andre tradisjoner og trosretninger. Resultatet av slike anstrengelser er ofte en stille protest blant lokalbefolkninga. De sier ja til velgjørere med mye penger, men fortsetter å tilbe de gamle gudene og følge sine egne skikker, slik urfolk på Grønland og i Amazonas gjorde.

Det kreves en stor innsats fra både politikere, skolemyndigheter, foreldre og barn for å realisere drømmen om å fullføre en utdanning. Man trenger ikke overbevise fattige bønder om at barna deres må gå på skolen – det er de fullstendig klar over. Hele tida pågår det en kamp mellom barnas behov for skolegang og foreldrenes plikt til å skaffe nok mat til familien. Å dyrke jorda og ha nok å spise kommer i første rekke.
Når FN og Verdensbanken presenterer tall og diagrammer om at andelen fattige i verden synker og at stadig flere får utdanning, tenker jeg på dem som ikke synes i statistikken. De er for få, de er nærmest usynlige og ikke viktige nok. De bor spredt og flytter fra sted til sted for å finne bedre jord. Det er vanskelig å bygge skoler i slike områder og lærerne kvier seg for å bo der. Det samme gjelder urfolk som kjemper for sine territoriale rettigheter og tradisjonelle levemåter. Den indiske forfatter Arundhati Roy, sier at hun er redd for at man en dag bestemmer seg for å kvitte seg med en stor del av verdens befolkning, de fattige, kasteløse, urfolk, «tilbakestående» bønder; mennesker som i det kapitalistiske systemet betraktes som unyttige og ubrukelige. Hennes roman, Ministeriet for den høyeste lykke, handler om akkurat det.

Historiene kan leses fra begynnelse til slutt, eller omvendt. Jeg begynte tidlig å skrive skisser som er blitt til på veien, bokstavelig talt. Mange har blitt publisert som petiter i Klassekampen over en lengre periode, men her er de flikka på og satt sammen med nyskrevne tekster. Noen er korte, andre lengre. Hendelsene jeg beskriver er ikke sensasjonelle, selv om det kan virke sånn for en fremmed. Tekstene er skrevet med mitt blikk på andres liv. Dem jeg skriver om, kunne presentere en annen historie – om de hadde mulighet til det. Men de har mer enn nok med å klare seg i hverdagen. I motsetning til dem, er jeg privilegert som kan bruke tid på å fundere over mine opplevelser og skrive om det jeg ikke forstår.

En som har gått på skolen, kjenner verdens hemmeligheter, sa en angolansk mor til meg en gang. Hun trodde vel at jeg som hadde høy utdanning, hadde inngående kjennskap til disse hemmelighetene. Men jeg skjønner fortsatt ikke den afrikanske latteren som runger når det hadde vært mer passende å legge ansiktet i alvorlige folder. Og jeg forstår heller ikke at en småbonde som ser utover tørre maisåkre og må forberede seg på at familien kommer til å sulte, kan virke så uberørt. Han bruker ikke ord som «oppgitt» og «motløs», men uttrykker seg nøkternt eller nevner ikke hverdagens strev i det hele tatt. Så jeg leter fortsatt. Reisen tar aldri slutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s