Longsheng og Sanjiang

6. reisebrev

IMG_5289

Neste stopp  var Longsheng, også kalt Longji ris terrasser. Vi reiste med bil og guide  på superfine veier i ca 3 timer for å komme dit.  Motorveiene i Kina er upåklagelige. De har gjort store innhugg i naturen for å få lagt dem så rette og breie.Når en skal lage veier i Kina, må en tenke stort og bredt.

Her fikk vi se et ganske annet landskap enn i Yangshou. Lange strekninger med tjukk skog som  ligna på gran og/eller furu. Da fikk vi en påminnelse om hvor variert landet er. Det er ikke sånn at det bare er byer og småbyer hvor folk bor tett i tett og det er trangt om plassen. Mange steder bor det ikke folk, eller de bor spredt, og det er hvert fall god plass til flere. Det er selvfølgelig barskere å bygge og bo høyt til fjells. Men når en kan dyrke ris der, så kan en vel også dyrke andre ting.  Det fikk vi bekrefta da vi kom fram. De dyrka tomater og andre grønnsaker.

Vi skulle opp på et fjell på omtrent 1000 moh, det var litt svingete oppover, men ikke på langt nær så kronglete som vestlandsveier i Norge.  Store turistbusser fikk ikke kjøre på den veien, turistene ble frakta opp i mindre busser. Veldig smart.

Ris terrassene er  et  populært turistområde, mange kommer dit på dagstur fra Guilin. Høye fjell, mektig utsyn og det er ikke til å forstå  hvordan bøndene har klart å lage et så sinnrikt system for risdyrking på et så bratt sted.  Det er flere landsbyer i området, i noen av dem bor Yao folket, der kvinnene er kjent for sitt lange hår. Det er konkurranser om hvem som har lengst  hår. Og om du betaler litt, viser de fram hårprakten sin. Heldigvis kom vi ikke til Yao landsbyer. Det er pinlig å bare ta en titt innom for å se dem stille seg ut med folkedrakt og utslått hår. Det som er annerledes og eksotisk biter turister gjerne på. Men Yao kvinnenes dagligliv er noe ganske annet enn å vise seg fram. Landsbyene de bor i er ikke så lett tilgjengelige og det er færre turister der. Skal du bli kjent med dem, må du være der mer enn én dag. Og da vil jeg anbefalt å bo i en en familie, ikke på hotell.

Det er 56 etniske grupper i Kina som har status som nasjonale minoriteter. De utgjør under 10% av den samlede befolkningen.   Jeg har arbeida blant etniske minoriteter og urfolk  i Amazonas og  Nord Thailand, så dette var noe jeg ønsket å lære mer om. Minoriteter og urfolk er ikke populære i land som har som mål å bli moderne og framtidsretta. På reiser i LatinAmerika og Asia har jeg sett hvordan de blir omtalt og behandla. Makthaverne vil helst ikke snakke om dem, de er til hinder for gjennomføring av storslagne planer om  å utvinne mineraler og naturresurser som ligger under jorda der de innfødte har sine territorier. I Argentina for eksempel, var det ingen som ville snakke om etniske minoriteter, om dem som bodde der før europeerne kom.

Nå er det ikke slik at alle  minoriteter ønsker å bo på egne områder og leve som deres forfedre har gjort. Mange bosetter seg i eller nær byer og er ikke interessert i å flagge sitt etniske opphav. Flere steder på vår reise fikk vi kjennskap til muslimer som hadde slått seg ned i tettbygde strøk eller  i mindre bosettinger,   og rett ved der vi bodde i Guilin var det en moské.

Kina har altså anerkjent 56 etniske grupper, det kan godt være mange fler, men de er for få til å nevnes. Det er fri religionsutøvelse. Hvordan det praktiseres er en annen sak. 92% av Kinas befolkning er Han kinesere, og nyheter om Kinas nasjonale minoriteter er det sjelden vi hører noe om. Bortsett fra når det dreier seg om noe negativt oppsiktsvekkende, som undertrykking av uighurer i Xinjiang.  Jeg veit ikke nok om uighurenes frigjøringsbevegelse, noen kaller dem terrorister, andre frihetskjempere,  og hva som er sant og usant  av det vi får høre på nyhetene, er ikke godt å si.  Det jeg veit er at  Xinjiang er en stor og sammensatt autonom region,  der 46 av de nasjonale minoritetene er representert.  40% er uighurer og 40% Han kinesere. Situasjonen er mye mer politisk krevende i Xinjiang enn i de områdene  vi besøkte  der minoriteter nærmest er en kuriositet.

Vi  skulle til landsbyen Ping’An der Zhuang folket bor. Zhuang er en av de største nasjonale minoritetene, og har historisk  hatt nære bånd til Han kinesere. Vi måtte krabbe oppover steile steintrapper for å komme til Ping An hotell,  gjennom trange gater med salgsboder og restauranter på begge sider. Her er det så å si bare trebygninger. Trær er det nok av. Men det blir smalt og trangt fordi husene bygges i en slags kløft og det er stadig utvidelser på gang.  Uferdige bygninger overalt, materialer av alle slag ligger og venter på å bli tatt i bruk. Guiden fortalte at bøndene veksler mellom å bygge og dyrke, avhengig av årstidene. Det samme så vi i Sanjiang. Der var det også en hektisk aktivitet på byggefronten, noe skulle rives og bygges opp, eller rehabiliteres. En kan ikke si at kinesere ligger på latsida. De er driftige og utholdende.

Etter en deilig, enkel lunsj, med bambusspirer, suppe og vidunderlig sopp,  og en høneblund etterpå, dro vi på fjelltur om ettermiddagen. Vi hadde sett lange tog med turister som gikk opp fra en annen kant, de bukta seg som ormer oppover langs risterrassene. Jadedragfjellet blir det kalt, fordi det ser ut som en drage. Men det var bare dagsturister som skulle hjem samme dag. Det var mye roligere da vi starta vår ettermiddagstur. Forføreriske skilt som «7 stars around the Moon viewpoint» og «Nine dragons and five tigers viewpoint», forteller noe om fantasifulle formasjoner i landskapet, og utsikten blir bare bedre og bedre jo høyere opp man kommer. Langs stiene traff vi lokale bønder som solgte forfriskninger, på  et sted kjøpte jeg grønn te og sitronpepper.  Den grønne teen jeg fikk i en liten gjennomsiktig plastpose, er den jeg har hatt mest glede av her hjemme så langt. Den var rimelig og du trenger ikke mange teblader før det smaker. Sitronpepper fra Ping’An er heller ikke å forakte. I butikkene lenger ned er det sekk på sekk med tørka sopp,   et eldorado for en soppelsker.  De tørker soppen og det er mye å velge mellom.

Turen var bokstavelig talt et høydepunkt for oss. Sola var på hell, det var klart og fint vær.  Det var særlig kvinner som arbeida i risplantasjene, eldre kvinner. De arbeider hardt fra morgen til kveld. Jeg undrer meg på om den yngre generasjon tar over etter sine foreldre, eller om de flytter til byen for å få et enklere liv. Tilbake i hotellet spiste vi en velsmakende middag, mest grønnsaker. Faktisk syns vi at maten vi fikk på det enkle hotellet var friskere og bedre enn noe av det vi hadde fått på fine restauranter i byene. Natta derimot ble en prøvelse, det var usedvanlig kaldt, vi angra på at vi ikke tok med varmere klær,  og sengene var  steinharde, så det var nok med en overnatting.

IMG_5324Neste dag dro vi videre til Sanjiang, som ligger noen timers kjøring fra Longji. Vi er fortsatt  nord i Guangxi Zhuang autonome region. Sanjing, betyr tre elver. Hoveddelen av befolkningen er fra Dong minoriteten, men den er også influert av både Han og andre etniske grupper. Dong er kjent for sin sang og for sine mange festivaler. De lever av skogen, teplantasjer og det de dyrker.  Stedet er mest kjent for det de kaller vind og regn broer. En flott trebro fra 1924, Chengyang brua, er den mest kjente.

IMG_5347
Teseremoni i kaffebaren

Vi bodde i Sanjiang Gulou Gjestehus, og fikk et stort og fint rom, med balkong, gode senger og moderne baderom. Fin utsikt mot elva og teplantasjer. Maten ble laget av stolte kvinner som sto på kjøkkenet med store wok’er og kokkelerte. Under omvisningen i byen kunne vi beundre detaljer i trebebyggelsen, drum towers og forsamlingslokaler.

Vi ble kaffetørste, men det var umulig å finne et sted hvor en kunne innta en kopp kaffe. Her er det te som gjelder.   Men så dukka det opp et skilt, her kan du få kaffe, og vi gikk inn i det vi trodde var en kaffebar, som også var et gjestehus. Et flott, gammelt trehus hus, og mannen som eide boligen kom himself ned med en pose italiensk kaffe og satte i gang. Vi fikk akkurat den kaffen vi ønska. Der ble vi sittende, og etterhvert kom det flere menn inn som satte seg ved et bord og røyka. De drakk verken kaffe eller øl, men te. No English, sa de, men en av dem kom bort til oss og sparka med foten, Norway, football, sa han. Så begynte teseremonien, de prata, røyka, og drakk te, og det de diskuterte var ikke fotball, men kvaliteten på teen. Hver ettermiddagen samla vennene seg for teseremoni.

På veien tilbake til Guilin hvor vi skulle ta toget til Hong Kong neste dag, stoppa vi i Liuzhou for å se på innendørs markedet der. Trodde jeg hadde sett det meste av markeder i mitt liv, men dette overgår alt. En blanding av levende og døde dyr, ferske og tørka grønnsaker, blomster, sopp, frukt, sjømat og bøker, medisinske planter og urter og mye annet smått og stort som jeg ikke trodde hadde noe på et marked å gjøre. Et infernalsk høyt støynivå hører med. Men jeg klarte da å kjøpe stjerneanis, noe det er mye av i Guangxi.

I neste episode skal vi med bullet tog til Hong Kong,  et flott punktum med utropstegn på en variert og spennende tur.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s