Krabbeskipet – en proletarroman

Minner og tilfeldigheter er to stikkord som stadig preger mitt liv, kanskje mer nå enn før,  tror jeg. Minnene fletter seg sammen og ut av det vokser en historie som kan ligne på noe jeg  har opplevd. Sakens kjerne denne gang er boka Krabbeskipet,  en japansk proletarroman  (!), som kom ut i 1929. «Kapitalismens distanserte forhold til arbeidstakere i dagens globaliserte verden gjør at boka er mer aktuell enn noensinne», står det på baksida av den lille boka, utgitt av Bokvennen.

Slik begynner historien. Jeg har ingen særlig peiling på Japan, verken når det gjelder kultur, språk, religion eller arbeidsliv. Har sett et par filmer som foregår i Japan, som handler om hvordan utlendinger opplever landet. Og bare to-tre som er laget av japanske filmskapere. Særlig den siste, Shoplifters, regissert av Hirokazu Kore-eda, gjorde inntrykk, ikke bare på grunn av hans filmspråk og de sentrale etiske spørsmål han reiser, men jeg lurte på hva slags samfunn Japan egentlig er. Jeg tenkte at «familien» (som ikke er en ekte familie)  i Shoplifters var outsidere, sosialt utstøtte mennesker som lever av å stjele, og utnytte andre, lever på kanten av samfunnet.. De har litt tilfeldige, usikre jobber, kan når som helst bli oppsagt,  ikke syketrygd, men heldigvis tak over hodet, selv om huset de bor i er avhengig av en eldre dame, de kaller «bestemor».  Men etter å ha lest Krabbeskipet,  har jeg lært mer om arbeidsforholdene i dagens Japan.

Denne boka hadde jeg antagelig aldri kommet over om jeg ikke hadde reist til Vestlandet i sommer. På veien dit stoppa vi på Haukeliseter fjellstue (DNT), som lå bada i sol ved et deilig vann, både da vi kom og da vi dro. Da jeg tok meg en liten tur rundt på området, titta jeg inn i et vindu i hovedhuset og så at det var et bibliotek der. Der lå Krabbeskipet og venta på meg. Ta meg med! sto det utapå boka. Den kan tas med på tur og leveres på turistforeningens hytter eller gis videre. Hilsen Stavanger Turistforening. Siden boka var både liten og lett, gjorde jeg nettopp det. Japansk litteratur var noe nytt for meg, og at det fantes en proletarroman fra 20 tallet var mildt sagt overraskende.

Den er basert på faktiske hendelser, hentet fram av forfatteren Takija Kobayashi, som slutta seg til det japanske kommunistpartiet i 1931 og døde to år seinere etter å ha blitt torturert av politiet. Takiji kom fra en fattig familie, men fikk økonomiutdanning ved universitetet og ble ansatt i en bank. Hokkaido heter provinsen der han vokste opp og den står sentralt i romanen.  På krabbeskipene arbeidet både fiskere, tidligere gruvearbeidere og fabrikkarbeidere, unge gutter fra 14-15 års alderen og Kobayashi skriver nøkternt og detaljert om arbeidsforholdene på en av båtene. Det er oppsynsmannen som tar kommandoen, og klarer å utmanøvrere kapteinen. Han tar alle beslutninger når det gjelder arbeidstid, mat, belønninger og straff. Maten er elendig, sjukdom herjer, de har lange arbeidsdager, blir vekka tidlig og legger seg seint, ledelsen bestemmer når de skal få tilgang til vann for å vaske klær og kropp. Lønna er knapper og glansbilder.

Oppsynsmannen forsøker å sette arbeiderne opp mot hverandre og straffene for brudd på regler er utspekulerte. Noen forsvinner/rømmer, andre bukker under,  men oppsynsmannen mener de er latsabber og ikke jobber fort nok. Arbeiderne jobber for harde livet og sitter igjen med nedbrutt helse og luselønn. Forfatteren peker på eierne som sitter med makta og tjener seg rike på å piske arbeiderne til å jobbe fortere. Kommunistene var inspirert av den russiske revolusjonen og bolsjevismen. Etterhvert blir det samling i bånn, arbeiderne organiserer seg i det skjulte, mot oppsynsmannen og offiserer. Det første forsøket på opprør, blir brutalt slått ned, mens de lyktes med det neste og  oppsynsmannen blir avsatt og  og straffet.

Fortellinga er kort og konsis med vekt på arbeidernes strev og lidelser og forholdet til slavedriveren = oppsynsmannen.  Vi blir kjent med enkelte av arbeiderne, men forfatteren bruker ikke navn, men framhever kollektivet.   Språket er direkte og poetisk og forbilledlig oversatt fra japansk av Magne Tørring, som har bodd i mange år i Japan.

Etterordet er minst like interessant som romanen. Hvordan i all verden kan det ha seg at en proletarromanen fra 1929 har fått en ny renessanse blant japansk ungdom? Siden boka ble utgitt første gang, har den blitt regna som et av den japanske proletarlitteraturens mesterverker. Og den har forlenga sitt liv gjennom interessen fra nye generasjoner. Grunnen er at at de arbeids- og samfunnsforholdene som skildres er relevante for ungdom i nåtidas Japan. Boka ble straks forbudt av myndighetene i 1929 og har bare vært mulig å få tak i i sensurert form inntil 1947. Takiji skrev flere bøker og skuespill  om politikk og arbeidernes kår, streiker og fagforeninger. Ettersom han ble tatt av politiet og ble torturert, han han fått status som martyr. Forfatteren mente at krabbeskipene var typiske eksempler på «den særegne form for utbytting som finner sted i koloniene og nybyggerstrøkene».

Siden 2008 har Krabbeskipet vært gjenstand for offentlig oppmerksomhet. Arbeidsforholdene i Japan ble diskutert i avisene og de unges arbeidssituasjon i dagens Japan minnet om det Takiji skriver. Det er jo akkurat slik vi har i dag, utbrøt en av studentene da han ble gjort oppmerksom på Krabbeskipet. Boka ble trykket på nytt i flere hundre eksemplarer, og den er blitt satt opp som teaterstykke og film.

Det japanske arbeidslivet er hardt og mange unge er ikke fast ansatt, ca en tredjedel av dem som er i arbeid har bare vikariater eller arbeider deltid.  Det er mest utbredt blant den yngre del av arbeidsstokken. Selv om mange har flere jobber, får de ikke fast ansettelse og de tjener ikke mer enn ca 6300 i måneden. Lønna dekker ikke kostnadene. Derfor lever mange som «working poor», de jobber og jobber, men kommer ikke av flekken. De kan bli sagt opp på dagen, miste jobb om de blir for lenge syke eller blir gravide. Noen er «internettkafé flyktninger» som lever av dagarbeid de får gjennom mobiltelefon fra dag til dag.  Mange havner på gata, de har ikke fast bosted og har ikke utsikt til det heller når de mister jobben.

Min forståelse av Shoplifters fikk et løft da jeg leste Krabbeskipet.  Familien i filmen er blant dem som har tilfeldige jobber og usikre arbeidsforhold.  Det er ganske vanlig. Mange japanere er i samme situasjon og veien til shoplifting er mulig å forstå.

Takk til Bokvennen for utgivelsen av Krabbeskipet og til oversetterens opplysende etterord. Og ikke minst, en  stor takk til Stavanger Turistforening og Fjellbiblioteket!

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s