Tre kvinner

Three faces, heter filmen på engelsk, men for en gangs skyld syns jeg den norske tittelen «tre kvinner» passer bedre. Vi var på premieren og måtte konstatere at flertallet i salen var seniorer på vår alder. Jeg nøler likevel med å trekke den konklusjon at iranske filmer ikke er kule nok for yngre mennesker, men jeg mener at iranske filmskapere bør vi følge nøye med på, for de har noe viktig å fortelle. Både det filmatisk uttrykket, «storyen» og dialogene er overraskende og uforutsigbare i så å si alle iranske filmer jeg har sett.

Denne er regissert av Jafar Panahi. Han som vant gullbjørnen for filmen Taxi (Taxi Teheran på norsk, 2014) og priser for blant andre Sirkelen og Offside. Så å si alle filmene hans har fått priser og utmerkelser. Jeg var veldig begeistret for den forrige filmen, Taxi, der bilen spiller en vesentlig rolle. Passasjerer stiger inn og ut av bilen og vi får innblikk i mange humoristiske og spennende historier fra hverdagen i Teheran.

Også i Tre kvinner er bilen uunnværlig, det er i bilen en dramatisk hendelse starter når den kvinnelige passasjeren, Behnaf Jafari, får tilsendt en urovekkende video på mobilen sin. Behnaf Jafari, er en kjent iransk skuespiller og spiller seg selv mens sjåføren er regissøren himself, Panahi. Men grunnen til at det meste av handlingen foregår i en bil, har noe med filmregissør Panahi å gjøre. Han ble fengslet av iranske myndigheter i 2010 og har fått fengselsstraff, forbud mot å lage filmer og kan ikke forlate landet. Nå er han i husarrest, men fortsetter å lage filmer som blir smuglet ut. En av dem fant veien ut av Iran gjemt i ei kake der det lå en minnepinne. Han er fortsatt en torn i øyet for myndighetene, men har mange våkne tilhengere blant kjente regissører i utlandet.

Den dramatiske videosnutten viser ei ung jente som forsøker å begå selvmord fordi familien hennes nekter henne å begynne på teaterskole. Hun har henvendt seg til den berømte skuespillerinnen i bilen for å be om hjelp, men har ikke fått svar fra henne. Behnaf Jafari og Panahi lurer på om det virkelig er et selvmord, eller bare noe hun prøver å skremme dem med. For å finne ut det, må de reise nord i landet til provinsen Øst Azerbaijan Dette er trakter der Panahi vokste opp. Han kjenner både miljøet og språket.

Underveis for å oppklare selvmordet, møter de landsbybeboere som viker unna når de spør om jentas navn og familien hennes. Ingen vil si noe, og det er tydelig at både jenta og familien hennes blir utstøtt. Møtene med folk i landsbyen er både humoristiske og tankevekkende. På bilveien til landsbyen blir de innviet i et tute-ritual som brukes for å varsle møtende biler. Lang tuting betyr at de har hastverk og da må bilen på den andre sida av fjellet vente. De støter på ei gammal kjerring på gravlunden som er sprell levende men som frivillig har slått seg til i en grav. Befolkningen møter de to fra byen med både skepsis og varme. De kjenner dem fra filmer og inviterer dem til mat og overnatting. Men de takker som regel nei. Høfligheten og interessen for gjestene er genuin – de tror byfolka kommer for å hjelpe dem, og blir skuffet når de skjønner at de er ute i annet ærend. Lokalbefolkningen er både overtroiske, trangsynte og konservative. At en ung kvinne skal bestemme hvem hun vil gifte seg med er uhørt, og om hun endatil ønsker å bli skuespiller, er hun fortapt. Det er en skandale som rammer hele familien. Det fins en annen utstøtt kvinne, den tredje kvinnen, en kunstner, som har blitt utstøtt og til skrekk og advarsel må hun bo alene i et hus utafor landsbyen.

Det er ikke første gang Panahi har kvinner i hovedrollene, for uten Behnaf Jafari hadde ikke dørene åpnet seg for å bli kjent med de to andre, utstøtte kvinnene. Det er stor avstand mellom byen og landsbygda, både kulturelt og geografisk.

Filmen er absolutt severdig, selv om den har noen partier som er ufokuserte og litt langdryge. Det kan komme av de begrensningene som ligger i Panahis begrensede muligheter til å utfolde seg utenfor bilen, som de er så avhengige av. Filmen er langsom, men om man følger godt med, er det mange perler i de tilsynelatende ubetydelige møtene mellom lokalbefolkningen og «filmstjerne» fra byen. Landsbybefolkningen er både tenksomme og observante, og hvis gjestene tar seg tid til å sette seg ned og høre på dem, er det mye å lære.

Filmen vant en pris i Cannes i 2018. Selv om det ikke er Panahis beste verk, er det et mysterium hvordan han har klart å trylle fram en ny film under trange arbeidsforhold. Æda,bæda til kulturpolitiet i Iran.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s