Samme gamle refreng hvert år. Russen går over streken med sine påfunn, det blir bare mer og mer utspekulert, mener den eldre generasjon. Russen nå til dags er mye verre enn før. Er det ikke på tide å skrinlegge den tåpelige tradisjonen? Men de røde oppnår akkurat det de ønsker: å få oppmerksomhet. Og alt var ikke bedre da jeg var ung. Vi røyka og drakk og skeia ut. Fyllekjørte. Det gjør de ikke i dag fordi de har edru sjåfør i russebussen. Det var like «sjokkerende» og «skandaløse» herjinger da jeg var russ, selv om det bare dreide seg om å helle vaskepulver i en fontene, eller klatre på toppen av Wergeland statuen. To av mine barnebarn avslutter videregående i disse dager, den ene har feira, den andre ikke. Og jeg syns faktisk de har oppført seg ganske greit, som de fleste andre i den generasjonen.
Min første nærkontakt med russ og russetid var i 1960, før jeg selv var russ. Jeg hadde en kort og hektisk periode som danser og skuespiller da jeg gikk på gymnaset (videregående). Det starta da jeg fikk tilbud om å være med i russerevyen i 1960. Oslos årlige russerevy hadde høy status med profesjonelle instruktører, orkester og erfarne manusforfattere. Antagelig var det ikke meg de spurte først, men jeg ble kontakta fordi en annen hadde trukket seg. Jeg grep sjansen og ble antatt.
Nå hadde det seg slik at det ikke bare var ekte russ som sto på scenen i revyen. Mange var jukse-russ og hadde som meg, blitt hanka inn selv om vi var yngre eller eldre enn årets kull. Det var først et par år seinere at jeg var russ. I ettertid har jeg lurt på hvordan jeg turte å si ja til noe jeg egentlig ikke visste hva var. Kjente jo ingen av de andre og var yngre enn dem. Hadde ikke prøvd meg på de skrå bredder før, men jeg kunne synge og danse. Dansa ballett og sang i kor. Og nå skulle jeg stå på en offentlig scene for første gang. Det var spennende.
Stripa er rød, het revyen. Karl Johans gate ble kalt Stripa. Einar Schanke var en erfaren instruktør med mange revyer på samvittigheten. Han var også en strålende entertainer, sanger og manusforfatter. Nervøs tilstedeværelse er en beskrivelse som passer på han. Han var utrolig inspirerende og kom stadig med overraskende og geniale innspill. Hans uslitelige humor og brede smil er det jeg husker best, han ble tydelig inspirert av å være sammen med unge mennesker som likte å være på scenen. Jon Berle var den som skulle instruere danserne.
De to sentrale personene som bar revyen var Jon Skolmen og Trulte Heide Steen. Jon var et naturtalent, hans komiske påfunn poppet fram, selv der det ikke passa, men Schanke klarte å føye dem inn i det opprinnelige konseptet. Jon kunne overbevise publikum enten han var trist eller glad. Hans gjennomgangskarakter var N` Roger. Han og Trulte skinte om kapp når de spilte sammen. Men Jon var ikke brautende og selvopptatt, men en snill og hyggelig fyr.
Jeg skulle være med i balletten. Det var vanlig å ha en ballett i revyer. Vi var fire jenter, Live, Rita, Maria og jeg. Maria (Monsen) var uten tvil den beste danseren, men jeg var en god nr. to. Ballettens oppgaver var mangfoldig. Hovedinnslaget vårt het Oldemors mamelukk. Der skulle vi danse til en menuett, med sang, iført stripete mamelukker. De første strofene fra teksten var omtrent sånn – Den gang oldemor var ung, var mamelukken ny, og den vakte oppsikt i vår….by, dristig og moderne, sluttet under knærne, oldemor hun hadde mamelukk. Det var ikke med glede vi iførte oss de gyselige mamelukkene, jeg hadde jo drømt om noe mer eksotisk når jeg skulle vise meg fram på scenen og dessuten var teksten dårlig, ikke den beste i russerevyen 1960 for å si det sånn. Vi lurte på hvem som hadde fått idéen om at vi skulle iføre oss det antrekket. Ikke godt å si. Det var ikke vi som bestemte det, Men når jeg leser i programmet, så står det en annonse om at en viss italiensk motekonge hadde vært i Norge for å lansere dette smarte og morsomme plagget, som han mente ville bli en suksess blant norske tenåringer. Innta Kongens by i mamelukker, var oppfordringen til russen. Kongens by var København dit russeturen gikk med Danskebåten hver vår. Annonsen var satt inn av Sindre Hesseltvedt a/s, som leverte «festlige kombinasjoner i kadettstoff» for kr. 39,50 pr. mamelukk. Så jeg mistenker at Hesseltvedt sponset revyen med mamelukker og at vi i balletten skulle markedsføre dette nye tenåringsantrekket til Oldemors menuett..Mistanken blir bekreftet av en annen annonse om at «blusene til revyens mam’seller er selvfølgelig fra Jarnermodeller!» Sponsing hørte med.
Utover dette innslaget, deltok jeg i en russisk moteparade, der jeg og andre mannequiner poserte i oppfinnsomme kostymer. Jeg ,i en hoftekort, brun silkekjole med glidelås på siden, som egnet seg spesielt for kvinnelige diskoskastere. Og det eneste jeg skulle gjøre utover å iføre meg kjolen, var å dra opp glidelåsen. Det ble faktisk godt mottatt med Sverre Bentzen som russisk moteguide.
Den siste scenen foregikk i en «russebil» der 7 jenter satt og sang om hvor hyggelig det var å sitte i baksetet å kysse og kose med «Fred», mens sjåfør Bentzen forgjeves spurte om ikke en av dem heller kunne komme og sitte ved siden av han i forsetet. Den populære hiten fra 1959 av Bob Hillard, Seven little girls, satt som et skudd……. We´re having fun, sitting in the backseat kissing and hugging with Fred, sang «skreppene» av full hals.
Revyen ble omtalt i Aftenposten som «nesten profesjonell». Det var mange scenetalenter, mente anmelderen. Han nevnte ikke meg eller noen av de andre i balletten, men Trulte Heide-Steen, Jon Skolmen, Gry Enger, Sverre Bentzen, Audun Edvardsen, som vi nok kom til å høre mer fra i fremtiden.. Og slik ble det. Jeg felte en tåre da nyheten kom om at Jon Skolmen var død og begynte å tenke på hans ungdommelige utstråling på scenen i 1960.
Jeg vet ikke om innsatsen i revyen var grunnen til at jeg året seinere fikk en rolle som hore i en teaterforestiling på skolen. Vi var to og hadde en replikk hver. Dermed måtte vi legge mye arbeid i framførelsen. Replikkene fikk stor applaus.
Etter det gikk det nedover med karrieren. Min siste offisielle opptreden var i 1962 da jeg gikk først i russetoget fra Katta i gatene 17.mai, iført noe som skulle være et slags katte kostyme, tynne, svarte strømpebukser og en svart overdel, striper i ansiktet og med klørne løfta. Jeg svinsa fram og tilbake og viste klør til tilskuerne. En slags kattedans kan man si, og dermed var ringen slutta. Det var på Chat Noir jeg debuterte og som chat noir jeg abdiserte.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 