Fransk opprør

Stéphane Brizé heter mannen som har regissert denne filmen. Markedets lov var navnet  på den forrige han laget, en sober, sosialrealistisk film om mennesker som presses ut av arbeidslivet og kjemper for sin verdighet.

«Fransk opprør» handler også om de rike og mektige mot de fattige. Men på en annen måte enn i Markedets lov. Inspirasjonen er henta fra opprøret de gule vestene i Frankrike starta i fjor, som fortsatt pågår. Hver lørdag møtes de på valen. Det starta med protester mot  høye priser på fossilt drivstoff, og utvikla seg etterhvert til krav om  høyere lønn og bedre kjøpekraft for de fattige. Jeg kunne skrive lenge og vel om de gule vestene, som jeg har fulgt tett siden november 2018. Men det er en annen historie.

Den norske tittelen «fransk opprør», er nokså dempet må jeg si. Den franske tittelen er En Guerre, At war på engelsk, krig er  ordet som brukes. Gulvestene er i krig med myndighetene og det er også temaet i denne filmen. Når jeg ser herjingene i gatene som blir vist på fransk tv hver lørdag,  ser det faktisk mer ut som en krig enn en demonstrasjon. Krig mellom politiet og enkelte demonstranter som tyr til særs voldelige metoder . Og det er fullstendig ubegripelig at knusing av butikkvinduer, brenning av biler,  angrep på bygninger og  mennesker,  har fått fortsette så lenge. Ytringsfriheten er hellig, demonstrasjoner likeså, selv om de er svært voldelige. Og når jeg, som har fulgt nokså godt med i fransk politikk og spesielt kultur gjennom et langt liv, ikke forstår det, må det være komplett uforståelig for mange nordmenn som kanskje bare opplever Frankrike på film eller på en romantisk weekend tur til Paris eller Nice.

Hver gang jeg ser en fransk film i Norge, er det med en viss uro. Jeg lurer alltid på den norske reaksjonen. Franske filmer kan være både romantiske, morsomme, og voldelige, men humoren kan være sterkt overdrevet, satiren eller blødmen er på kanten,   romantikken kan være søtladen og melodramatisk og volden for sterk. Det kan bli for mye, det tipper over. Slik også med denne filmen.

Den handler om en arbeidskonflikt på en fabrikk som lager bildeler og eies av et tysk forretningsimperium. Handlingen er lagt til Agen, en liten by og kommune sørvest i Frankrike. Den er ikke basert på en sann historie, men hendelsen virker likevel troverdig og realistisk. Det kunne ha skjedd og det er flere likhetspunkter med de gule vestene. En likhet er at det foregår på et mindre sted, hvor bedriften har vært en hjørnestein i alle år. Nå truer eierne med nedleggelse, selv om fabrikken går med overskudd. Bedriften i Agen er bare en liten brikke i det store spillet hvor konsernets ledelse flytter overskudd til andre filialer ut fra hva som lønner seg og for å tilfredsstille aksjonærene.  Men hvis fabrikken blir nedlagt, blir det massearbeidsløshet, og  arbeiderne vil ende som trygdemottakere.

Gul vest protestene startet ikke i de store byene, men i distriktet der industribedrifter blir nedlagt, butikker stengt, og andre servicetjenester forsvinner, og offentlig kommunikasjon er fraværende eller uforutsigbare (pga alle togstreikene blant annet).  Dette veit arbeiderne som protester i Agen, det har skjedd andre steder og de kjemper for at det ikke skal  skje i byen deres. «Dere kan jo bare flytte»,  sier en av sjefene i et møte med fagforeningen når det er snakk om at arbeidsplassen forsvinner. Men det er de rike og mektige som kan flytte på seg, ikke arbeiderne. Fagforeningslederen Laurent (fantastisk spilt av Vincent Lindon, den samme som hadde hovedrollen i Markedets lov) oppnår til sist å møte den øverste sjefen i det tyske konsernet. Sjefen starter med å si at han er sterkt knytta til Frankrike, og har et hus der hvor familien hans liker å ferie. Forsøket hans på å innynde seg hos de franske arbeiderne, har motsatt effekt.    De er rasende fordi de har inngått en «fredsavtale» med eierne om at de skal avstå fra bonus og høyere lønninger i en 5 års periode. Men etter to år bryter eierne avtalen.

Filmen er laget som en endeløs dialog, eller munnhuggeri om du vil, mellom eierne og arbeiderne, representert ved lederen Laurent, som tar mesteparten av støyten på vegne av de ansatte. Vi følger konflikten og streiken fra den starter til den slutter, det er innslag fra nyhetssendinger på tv om saken og det er mange verbale og fysiske sammenstøt mellom partene som til slutt ender i et blodig, voldelig oppgjør.  Samholdet mellom arbeiderne glipper. Noen vil gå med på bedriftseiernes forslag om økonomisk kompensasjon og gjenoppta arbeidet. En slik utvikling er jo velkjent fra langvarige streiker, det tærer på, mange mister motet og trua på saken. Arbeiderne splittes.

Jeg har sett flere anmeldere som mener at filmen er bråkete og støyende. Alle snakker i munnen på hverandre og den som snakker høyest, vinner, er det en som skriver. Men det er ikke sant, det er ikke den som snakker høyest som vinner her,  men de som har mest makt. Jeg har sett og hørt utallige franske tv og radiodebatter, det kan være utrolig spennende og interessant, men et felles trekk er at deltagerne snakker i munnen på hverandre hele tida. Gjerne med høy stemme. Det rare er at de likevel får med seg de viktigste poengene. Jeg syns det er irriterende, men har skjønt at det bare er sånn.  Problemet med denne delen av filmen, er at det blir mer av det samme om og om igjen og det er enerverende. Selv om debattene mellom fagforeningen og sjefene er fulle av gode argumenter på begge sider. Bedriftens ledere har sine posisjoner og økonomiske overveielser å ta hensyn til, mens fabrikkens kvinner og menn har ingenting å miste, sier de gang på gang. Og det er jo sant.  Det er spennende å følge diskusjonene og utviklingen, men det blir litt kjedelig etterhvert.

En annen svakhet er at vi ikke blir kjent med noen av karakterene, utover at de er arbeidere som forsvarer jobbene sine. Privatliv blir i liten grad trukket inn. Jeg veit ikke om jeg syns det bare er en svakhet,  for det er arbeidskonflikten som er viktigst. På den annen side, kunne litt mer om livet utenfor fabrikken ha gitt historien mer dybde og avveksling fra de gjentagende ord duellene.

Jeg er mer oppgitt over slutten. Som noen her veit, er jeg ofte skuffet over hvordan mange filmer slutter. Det er som lyset slukkes for tidlig.  Denne slutten er ikke bare tragisk, men patetisk og pompøs syns jeg, tror heller ikke den er særlig realistisk, men muligens med fransk vri?

På tross av disse innvendingene, vil jeg anbefale filmen for dem som er interessert i «franske tilstander.»

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s