Hore

En gang for en del år sida sykla jeg i Oslo sentrum med ryggsekk og gul hjelm. Så vidt jeg husker var det ikke vanlig å sykle på fortauet den gang, kanskje var det til og med forbudt.

Jeg tråkka jevnt oppover bakken fra St. Olavs plass mot Ullevålsveien på en sykkel uten gir, og passerte det som en gang het Kunst og Håndverkskolen, da en bil kom bakfra og pressa meg inn til fortauskanten. Dra dit pepper’n bor, ropte jeg til sjåføren, muligens valgte jeg et mer dempet uttrykk for å formidle min irritasjon, kanskje sa jeg bare, Vis hensyn! med streng stemme. Jeg brukte helt sikkert ikke ord som drittsekk eller forbanna råtass, slik jeg ville gjort i dag. Ved nærmere ettertanke, kan jeg ha sagt «dust» – for det er et uttrykk jeg ofte tyr til både som syklist og bilist.

Det var en sånn glinsende gangsterbil med sotete vinduer. Kanskje var det Mercedes eller BMW, eller noe i den duren. Sjåføren rulla ned det sotete vinduet og sa et eller annet, sikkert noe om at jeg sykla for sakte, men fytte rakkern, jeg sykler jo så fort jeg kan, mann. I samme øyeblikk kom en annen syklist susende forbi i stor fart for å rekke over krysset før trafikklyset skifta til rødt. Kronidiot, tenkte jeg, har ikke hjelm en gang.

Sjåføren i gangsterbilen stakk hodet litt ut av bilvinduet og prøvde seg på nytt, Hore! ropte han. Makan. Jeg kunne ikke se noen andre damer der, så det var uten tvil meg, den voksne kvinnelige syklisten, uttrykket var mynta på. Jeg ble så paff at jeg holdt på å dette av sykkelen, måtte stoppe og lete etter kraftutrykk som kunne sette han ettertrykkelig på plass. Men jeg var stum av raseri over at jeg ikke fant et treffende ukvemsord. Noe som matchet. Drittsekk passa ikke og hvert fall ikke dust. Den pene unge mannen ved rattet, mørk i huden med litt skjegg, venta spent på mitt neste trekk. Jeg vurderte om jeg bare skulle vise han finger’n, men før jeg kom så langt, la jeg merke til noe ved øynene hans, de smilte lurt og ertende. Mens vi sto der og glodde på hverandre, hørte jeg til min store forbauselse at noen begynte å le, og skjønte at det var meg, jeg lo og lo så tårene trilla, om jeg ikke husker feil, lo han også. Han smilte litt, hvert fall. Jeg mener bestemt at flere av de andre bilistene som sto og venta, også trakk på smilebåndet. Med latteren kom hukommelsen min tilbake og foreslo flere saftige gloser jeg kunne ta i bruk. Men så skifta lyset til grønt og det var på tide å komme seg videre i livet.

Publisert i KK 12.3.19

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s