Dødevaskeren

Sara Omar er fra Kurdistan og kom som flyktning til Danmark med sin familie i 2001 da hun var 15 år . Hennes debutroman Dødevaskeren har fått stor oppmerksomhet i Danmark og er blitt en salgssuksess. Jeg kan forstå hvorfor den er blitt så populær. Den er skrever som en krimroman,  en pageturner,  og handler om grufulle, sensasjonelle tema som grove overgrep mot kvinner i det kurdiske miljø og trangsynte religiøse fanatikere som sverger til Korantekster når de begrunner sine handlinger. Iran-Irak krigen ligger som et truende, uforutsigbart bakteppe, som  griper inn i familienes liv uten forvarsel.

Sara Omars bok er litterært sett, ujevn. Den er leservennlig med korte kapitler og drivende gode dialoger. Det er dialogene som er motoren i fortellingene og gjør hovedpersonene levende for leseren.  Språket er poetisk og rikt i kapitlene som handler om hovedpersonen Frmesks barndom med bestemora på kjøkkenet når hun lager fåregryter,tomatsausen putrer og lukta av nybakt naan brød sprer seg.  Jeg fikk vann i munnen og kjente smaken av hummus, aubergine, squash, vinblad og babaganou som brukes i midtøstenkjøkkenet. Og når vindene suser som verst og det knaker i takkonstruksjonen, er vi der også,  og går sammen med de tildekte kvinnene, innhyllet i  chadorene på vei til bønn.

Når det er bombe- og gassangrep fra Saddam Husseins soldater,  gjemmer de seg i kjelleren og håper at de kommer velberga opp igjen. Men det er også i kjelleren det hemmelige, syndige og blodige foregår. Det er der dødevaskeren tar seg av døde kvinnekropper som har blitt mishandlet og skutt. Hun syr dem sammen, vasker kropper og fletter håret. De skal være rene når de kommer til paradis.  Men det blir ikke sett på med blide øyne av den mannlig del av befolkningen, kvinner er ikke noe verd og får som fortjent. Dødevaskeren er Frmesks mormor og morfaren er en frafallen, som bekjenner seg til zoroasterne. Frmesk blir reddet av sine besteforeldre og får bo hos dem ettersom hennes voldelige far og hans familie, mener at pikebarnet bringer onde ånder inn i familien. Frmesks besteforeldre angrer bittert på at de ga sin datter til den fæle mannen og hans hatefulle familie. Men selv i besteforeldrenes kjærlige og trygge hjem, er ikke Frmesk beskyttet mot overgrep av mannlige familiemedlemmer.

De onde og de gode er overtydelige. Når det er sagt, er det ingen grunn til å betvile at slike  groteske overgrep mot kvinner og barn forekommer, særlig på landsbygda, og at de utstøtte blir forfulgt og drept av familiemedlemmer. Kvinner og barn, særlig jentebarn, er mest utsatt. Jeg har selv besøkt flere samfunn hvor det skjer og blitt fortalt lignende historier.

Det er bestemora Gahwar og bestefaren Dárwesh som er best portrettert i boka. Det er de gode hjelperne. De er tegnet  med kjærlighet, autoritet og handlekraft. Gahwar er troende muslim, men tar avstand fra ekstreme tolkninger av Koranen. Dárwesh er den kritiske røsten, han er Zoroaster og ateist. I samtalene mellom de to kommer nyansene fram, både hva det vil si å tro på ild og slanger og på Allah. Som kvinne og dødevasker er Gahwar særlig utsatt i lokalsamfunnet.

Parallelt med fortellingene fra Kurdistan, løper en annen historie fra et sykehus i Danmark der Frmesk er blitt voksen og er pasient. Hun blir venn med en iransk kvinne, Darya, som blir overvåket av sin far og skal giftes bort til en fetter. Den delen er også viktig fordi den beskriver hvor vanskelig det er å flykte fra sin familie, selv når man bor i et annet land. Spanere fins overalt, og Frmesk blir oppdaget og forfulgt av sin far. I denne delen av boka er språket flatt og kjedelig, personene er ikke overbevisende. Og forbindelsen mellom fortellingen i Kurdistan og sykehusoppholdet i Danmark er svak.

Omar blir kalt modig og uredd for hun har gått ut med kritikk av islam. Hun har sine fiender i Danmark og må få politibeskyttelse. Selv mener hun at hennes motiv ikke har vært  å demonisere islam og muslimer. Det hun brenner for er kvinners frigjøring og rettigheter. Hun har viet sitt liv til den saken. Jeg tror dessverre at boka kan styrke forakt og hets mot islam og muslimer, det er mulig at den ville ha gjort det uansett hvordan hun skriver om det, men nyansene mangler. Det blir  for mye enkelte ganger, svart-hvitt og satt på spissen for å vekke oppmerksomhet. Men boka bør ikke skremme folk fra å besøke muslimske land og bli kjent med muslimer.. Jeg har aldri følt meg så trygg som da jeg bodde og arbeidet i Egypt en periode, omgitt av vennlige, omsorgsfulle, rause og varme muslimer både på jobb og i blokka der vi bodde.   Noen år før, hadde jeg hatt et studieopphold i Berkeley i California,  og jeg har aldri følt meg så ensom.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s