Pappaklausulen

Jonas Hassan Khmeri er en kjent og skattet forfatter i Sverige, jeg har lest et par av bøkene hans med stor interesse. Han har svensk mor og tunisisk far og er kanskje mest kjent for boka Ett öga røtt, om en ung innvandrer. Den var vanskelig å lese på originalspråket fordi den er skrevet på innvandrersvensk.  Khmeri har vunnet priser både for sine bøker og for sine drama.

Pappaklausulen heter den siste boka hans.  Jeg har litt blandete følelser for den.  Den er  humoristisk med mange skarpe observasjoner og ironiske glimt av selvinnsikt, såvel som  melankolsk og rørende. Han tar et grep som både er originalt men også forvirrende. Bruker ikke navn på personene, men henviser til  relasjoner, «en far som er en sønn», «en far med to barn (eller tre) som også er en farfar», «en søster som er en mor som har en sønn» osv. Jeg ble irritert over det av og til fordi  det er  vanskelig å holde styr på når nye personer dukker opp.

Det er flere relasjoner som beskrives i boka, men den viktigste er mellom en sønn og hans far. Sønnen går ut og inn av roller som «pappa», «sønn» og «samboer», mens faren hans er «far» og «farfar»,  avhengig av situasjonen. Khmeri utforsker disse posisjonene på sin særegne måte.  Han hopper litt fram og tilbake – og overlater fortellerstemmen en stund til sin 1 årige gutt – veldig spennende.

Forholdet mellom far og sønn åpner seg gradvis for leseren. Sønnens forhold til faren har vært anstrengt siden han forlot familien og moren ble alene med barna.  Moren har en litt annen versjon av bruddet. Hun lever nå sitt eget liv og er opptatt med andre ting enn sine barnebarn og voksne barn.Det er relasjonen til faren som er en rød tråd i boka og hvordan det preger sønnens forhold til sin samboer,  sine to barn, søster og ikke minst hvordan han oppfatter seg selv.

Faren bor i et annet land, vi får ikke vite hvor, og er bare på besøk i Sverige hvert halvår «for å besøke sine barn og barnebarn», som han sier. I Sverige benytter han seg av sine sosiale og økonomiske rettigheter. Han bor i sønnens  leilighet, som tjener som kontor når faren ikke er der.   Sønnen har inngått en pappaklausul med faren om at han får bo i leiligheten når han er på besøk og at han bare må si fra når han trenger hjelp.   Jeg har jo pappapermisjon, sier sønnen så kjekt. Faren hans er av den oppfatning at barn, særlig sønner, må hjelpe sine foreldre med alt uten å mukke. Voksne barn skal være der for sine gamle foreldre. Og sønnen mener han  hjelper faren mer enn nok. Faren har verken datamaskin eller mobil, jo han har en billig, gammel mobil, men svarer ikke på samtaler og dessuten er tallene og bokstavene på skjermen altfor små for hans øyne. Synet svikter.  Det  viser seg at hverdagene med faren som maser og to små barn som krever sitt, er altfor krevende for sønnen i pappapermisjon.

Faren er kanskje den som er best portrettert, det er et kostelig, nært og etterhvert rørende bilde av en merkverdig type. Han er ikke eksepsjonelt vennlig, kjærlig og omsorgsfull, men nokså egoistisk, gjerrig og krevende. Sjarmerende og vennlig når det passer. Han glemmer å komme til avtaler og forsvinner uten å si hvor han er.  Ettersom han forventer at særlig sønnen, skal stille opp for han når han trenger noe, er han konstant misfornøyd med den servicen han får.   Sønnen bestiller flybillettene hans og  får ofte beskjed om å overføre penger til kontakter i utlandet. Import – eksport,  svarer faren når sønnen spør hva han driver med.

Sønnen er nevrotisk og og ubestemt, han er stadig på jakt etter nye jobber og har visjoner om å bli standup komiker. Faren er også ganske ubestemt, det viktigste er å klare seg selv, er hans motto, og å være lykkelig, ikke hvor mye man tjener. Selv er han veldig opptatt av penger. Måten vi blir kjent med de to hovedpersonene på er ikke gjennom lange dialoger, men hva de tenker om seg selv og den andre. Det er ganske morsomt fordi leseren ikke veit om de sier det de tenker eller holder det for seg selv.

Det som gjør boka lesverdig er Khmeris enestående evne til å beskrive hva personene  gjør og sier,  hvordan de ter seg  og kommer seg ut av vanskelige situasjoner. Det er mesterlig. Høyt tempo, ustyrtelig morsomt og gjenkjennelig. Imponerende at han klarer å følge opp et såpass krevende grep.

Et typisk eksempel på forfatterens humoristiske stil, gjelder hva som skjer når en dame som har arbeida på et eldrehjem i lang tid, får nye utfordringer.  «..snart blev hun inofficiellt dataansvarlig. Inte for att hon kunde mycket om datorer, utan för att hon var den enda som vågade byta toner i skrivaren. Ryktet gick om att hon en gång hade lyckats göra dubbelsidiga kopior. Två gånger hade hon hjälpt avdelningschefen att mata ut ett strulande USB-minne från sin dator. Efter det var det til henne som alla gamlingane kom när dom hade problem med internet. Hon hade ett oändlig tålamod, hon förklarade med lugn röst for Steve, 82, at han inte kunde laga sitt trådlösa nätverk genom att koppla ur routern og blåsa i kontakten…»

Boka er litt ordrik og springende. Forholdet mellom sønnen og hans samboer og deres dagligliv som småbarnsforeldre blir beskrevet detaljert i middager,  våte bleier, skitne klær, matsøl og våkenetter. Det er  morsomt en stund,   jeg kan både le og nikke gjenkjennende til det, men det er ikke overvettes spennende og originalt når det gjentar seg om og omigjen på nesten samme måten. Ganske kjedelig faktisk.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s